Bildet viser en fransk soldat som patruljerer området rundt Eiffel-tårnet i kjølvannet av terrorangrepene i Paris i januar 2015. Gonzalo Fuentes/NTB Scanpix

ANTI-TERROR: Etter Paris-angrepene fulgte en debatt om hvorvidt Frankrike ville følge USAs mønstre i tiden etter 11. september når det gjelder anti-terror.

Antiterror i Europa

Hvilke spørsmål bør vi stille i kjølvannet av terrorhandlingene i Europa de siste månedene?

I år har Europa blitt rystet av flere alvorlige terrorangrep, først i Paris og siden i København. Det er imidlertid ingenting ved disse terrorangrepene som kan sies å ha vært fullstendig uforventet. Snarere er det slike former for skrekkscenarioer europeiske sikkerhetsstyrker og politi lenge har blitt trent til å avverge og reagere på. Idéen om at kampen mot asymmetriske og grenseoverskridende sikkerhetstrusler krever internasjonalt samarbeid, har ført til at EU de siste ti-femten årene har gått fra å ha en uvesentlig rolle til å bli en stadig viktigere aktør i krigen mot terror. Noen hevder til og med at antiterror har endret EUs rolle mot en mer operasjonell karakter i sikkerhetsspørsmål. Etter Paris-angrepene har både gamle og nye sikkerhetstiltak dukket opp på EUs agenda.

Terrortrusselen i Europa

Trusselen om returnerende fremmedkrigere fra konflikten i Syria og Irak har fått stadig mer politisk oppmerksomhet i Europa de siste årene. Spesielt har det store omfanget av fremmedkrigere blitt trukket frem som vesentlig i det ‘endrede trusselbildet’, med tanke på at de kan mobilisere til væpnede angrep i europeiske byer.

Rett etter Paris-angrepene ble vi vitne til ukoordinerte antiterroroperasjoner i en rekke europeiske land: Belgia, Frankrike, Hellas og Italia. Selv om terrorisme blir karakterisert som et grenseoverskridende fenomen, kjennetegnet av transnasjonale elementer som illegal våpenhandel, bruk av internett og jihadistiske nettverksforbindelser, blir temaet ofte behandlet som et nasjonalt sikkerhetsanliggende.

Franske selvmotsigelser

Etter Paris-angrepene fulgte en debatt om hvorvidt Frankrike ville følge USAs mønstre i tiden etter 11. september. Statsminister Manuel Valls gjorde det imidlertid klart at sivile rettigheter skulle ivaretas: den eksepsjonelle sikkerhetstrusselen skulle ikke møtes med unntakstilstand, men snarere med eksepsjonelle midler.

Likevel ble et kontroversielt lovforslag vedtatt i den franske nasjonalforsamlingens underhus 5. mai, som gir fransk etterretningstjeneste nærmest frie tøyler til å overvåke befolkningen. Store mengder av elektroniske data fra internettkommunikasjon vil kunne samles, e-post overvåkes og telefon avlyttes dersom man kan ‘forbindes til en terrorsak’. Slik overvåkning må ikke godkjennes av en dommer.

54 personer ble arrestert i Frankrike på grunn av ‘hat-meldinger’ i tiden etter Paris-angrepene. Den kontroversielle komikeren Dieudonné M’bala M’bala ble pågrepet for å ha postet “Je suis Coulibaly” på facebook-profilen sin. Fransk politi har blitt anklaget for å stoppe og sjekke tilfeldige arabisk utseende personer i gatene, og stadig flere moskéer har blitt angrepet.

EUs rolle i ’krigen mot terror’

Selv om sikkerhetstiltak mot terrorisme tradisjonelt sett har blitt ansett som et nasjonalt anliggende, har EU de siste ti-femten årene vokst frem som en stadig viktigere internasjonal koordinator av medlemslandenes antiterrorpolitikk. EUs rolle har vært å harmonisere nasjonal lovgivning, legge til rette for informasjonsutveksling mellom politi- og etterretningstjenester, beskytte kritisk infrastruktur, bekjempe terrorfinansiering- og rekruttering, og forsvare Europas ytre grenser.

EUs antiterrorpolitikk kan i stor grad sies å være hendelsesdrevet: Mens angrepene i New York i 2001, i Madrid i 2004 og i London i 2005 ble etterfulgt av kaskader av ulike intervensjoner, har tiden mellom terrorangrepene vært karakterisert av ‘terrortretthet’. Siden 2001 har EU lansert 239 terrortiltak, hvorav 26 har vært aksjonsplaner og strategidokumenter, og 15 har vært lover eller direktiver.

EUs høyrepresentant for utenrikssaker og sikkerhetspolitikk, Federica Mogherini, har fremstilt terrortrusselen som en felles trussel mot europeiske, arabiske og asiatiske land, og kalt interregionalt samarbeid en ‘sivilisatorisk allianse’. EU-kommisjonen har sagt at den vil begynne å kommunisere offisielt på arabisk, og EU-delegasjonene har blitt tilordnet permanente sikkerhetsattasjéer.

Terrorisme er førsteprioritet i EUs nye sikkerhetsagenda, som ble kom ut 28. april i år. Samarbeidet mellom Europol og andre europeiske etater har blitt styrket, og mer vekt blir lagt på kampen mot terrorfinansiering og våpensmugling. Schengen-rammeverket har også blitt forsterket, og det foreslås at databaser med risikoindikatorer blir satt opp av Europol på EUs ytre grenser for å varsle om tilreisende terrorister. Et enormt press er lagt på å etablere et europeisk ‘Passenger Name Record’ (PNR) – et databasesystem med utveksling av flypassasjerers persondata, et forslag som til nå har blitt blokkert i EU-Parlamentet grunnet personvernspørsmål. Men ville et europeisk PNR ha stoppet angrepene i Paris og København?

En rekke spørsmål oppstår i kjølvannet av debattene i EU etter Paris-angrepene. Vil
nye datasett, lister med navn og nye teknologiske løsninger føre til en mer effektiv antiterrorstrategi på europeisk nivå, når vi ser at allerede eksisterende databaser er underutnyttet? Er EU-tiltakene strategisk utformet eller er de reaksjoner på kravene om at noe må gjøres, fort? Hvor lenge skal de eksepsjonelle midlene være iverksatt, eventuelt når slutter de å være eksepsjonelle? Dersom sivile og politiske rettigheter kan innskrenkes av sikkerhetshensyn fordrer dette at tiltakene i det minste er effektive: vil massiv datainnsamling føre til at vi avverger flere terrorangrep? Hvordan skal vi vurdere effekten og vellykketheten av antiterrortiltak? Dette er spørsmål som bør drøftes nå når en ny bølge av antiterrorpolitikk er i ferd med å skylle over Europa.