Fikk Hjernekraftprisen 2021

Publisert: 9. nov. 2021

Seniorforsker Morten S. Andersen brukte legofigurer og monopolpenger for å forklare konsekvenser av utenlandsinvesteringer i Norge i en film myntet på allmennpublikummet. 9. november ble han hedret med Hjernekraftprisen.

Seniorforsker Morten Skumsrud Andersen (NUPI) er en av tre prisvinnere som vinner Forskerforbundets hjernekraftpris og dermed 65 000 kroner. Han får blant annet prisen for å på en utmerket måte vise konsekvenser av maktforhold og økonomi, ifølge juryens begrunnelse. Filmen har tatt utgangspunkt i NUPI-prosjektet «Consequences of Investments for National Security» (COINS), som Andersen er prosjektleder for. Prosjektet er finansiert av Norges forskningsråd under SAMRISK-programmet.

- Det er selvsagt veldig hyggelig. Særlig med dagsaktuelle problemstillinger som denne, har vi forskere nærmest en forpliktelse til å snakke tydelig og forståelig, og det er inspirerende å få en bekreftelse på at dette er godt mulig, sier Andersen om utmerkelsen.

Les også: 

Formålet med Hjernekraftprisen er å synliggjøre betydningen av forskning og utviklingsarbeid.

  • Se den prisvinnende filmen her:


Brukte sønnens legosamling

Filmen ble laget i samarbeid med NUPIs kommunikasjonsavdeling og innholdsbyrået Manus, med mål om å forklare forskning om et ganske komplekst tema – internasjonale investeringer – for et allment publikum. Hovedgrepet er at Andersen forklarer for en utenforstående.

Det var NUPI-seniorforsker Kristin Haugevik som nominerte kollegaen til prisen. I nominasjonen skriver hun blant annet: «Prosjektet tar for seg en kompleks og høyrelevant tematikk, nemlig konsekvenser av utenlandsinvesteringer i norsk samfunn og infrastruktur. Problemstillingen ble aktualisert gjennom den såkalte Bergen Engines-saken tidligere i år. I videoen tar Morten Andersen i bruk originale og pedagogiske virkemidler – herunder legofigurer og monopolpenger – for å formidle innsikter fra prosjektet til et allment publikum.»

Les kronikk: 

- For å kommunisere effektivt, hjelper det å ha det gøy. Det å ha noe fysisk og visuelt å jobbe med – som legofigurer og andre leker – gjorde det gøy, og jeg tror det hjalp begge parter i kommunikasjonsjobben. Faren med det visuelle i videoer er at det kan bli for enkelt for komplekse problemstillinger. Så for meg var det en spesielt morsom utfordring å kuratere legosamlingen til sønnen min for å kunne fortelle en historie som innebærer både statistikk, internasjonal politikk, og økonomi, sier prisvinneren.

Ikke nødvendigvis et mål å bli enige

Andersen legger likevel ikke skjul på at å formidle på så komplekse tema på en måte alle forstår, kan være noe utfordrende.

- Norge og andre land i verden står i et dilemma mellom å være mest mulig åpne for investeringer fra utlandet, og å ta hensyn til sikkerheten vår. Og dilemmaer er jo per definisjon vanskelige valg uten klare svar. I tillegg gjelder det politiske valg. Så i slike spørsmål er ikke nødvendigvis forskningens mål at vi blir enige om svarene, men at vi kan være uenige på bedre og mer velinformerte måter. Så for å ha en samtale om disse tingene er det en del brede premisser som må på plass først. Det er derfor spesielt utfordrende å vite hva man skal formidle, og hvilke detaljer og forbehold som ikke er så viktige. Men slik er det jo ofte uavhengig av tema eller format; det er alltid vanskelig å fatte seg i korthet mens man også er tydelig. Det er heldigvis mer spillerom i en samtale, som i dette tilfellet, sier han.

- Bare å hoppe i det

Erfaringene fra filmforberedelser og innspillingen har gjort Andersen enda mer oppmerksom på verdien av toveiskommunikasjon og historiefortelling også i forskningskommunikasjon, forklarer han:

- Å kommunisere er en helt essensiell del av jobben som forsker – det være seg med kollegaer og fagfeller på konferanser, en kronikk i avisen, eller som her i et mørkt rom med legofigurer på YouTube. Jeg har blitt mer bevisst på to ting: å ta hensyn til hvor forskjellig publikum er i disse tre situasjonene. Det handler ikke om å formidle ovenfra og ned i én retning – fra «forskere» til «et allment publikum» –men rett å slett om hvordan man snakker mest mulig effektivt med forskjellige mennesker i forskjellige roller – som ellers i livet. Og at det alltid er helt grunnleggende med et narrativ - når barn leker for eksempel, er det alltid en historie som fortelles.

Noe som ofte blir sagt om forskere og formidling, er at forskere ofte kan være redde for å popularisere og forklare til et allment publikum. Men ifølge Andersen er det lite å frykte:

- Tilbakemeldingene har vært positive, og når man er uenig eller ting eventuelt blir påpekt, er jo det et utmerket grunnlag for mer utbroderte diskusjoner om et viktig tema. Så tror jeg de fleste forskere har forståelse for begrensningene i både sjangeren og formatet – så det er bare å hoppe i det.  

Publikasjoner

Prosjekter