Bildet viser Frankrikes president Emmanuel Macron på talerstolen. Han slår ut med hendene og er i halvfigur. NTB Scanpix

NYE MULIGHETER: - For europeiske ikke-medlemmer kan Frankrikes nye europapolitikk med vekt på fleksible samarbeidskonstellasjoner også bety en rekke nye muligheter, skriver NUPI-forsker Pernille Rieker.

KRONIKK: Frankrikes Europa-politikk gir muligheter for Norge

Publisert: 11. nov. 2020

Om man ønsker et EU som evner å verne om verdiene det europeiske samarbeidet bygger på, ja da må EU styrkes. Dette er hovedbudskapet i den nye franske europapolitikken. Og det burde Norge støtte opp under, selv om vi ikke er EU-medlem, skriver NUPI-forsker Pernille Rieker.

(VG): Etter den siste serien av terrorangrep i Frankrike har president Macron erklært at landet er under angrep. Men det er ikke bare Frankrike som er truet. Slike ugjerninger er en trussel mot grunnleggende demokratiske prinsipper. Dette forklarer også hvorfor Frankrike får støtte fra mange hold, ikke minst fra resten av EU og fra Norge. Nå som disse prinsippene er under press, er det særlig viktig at Europa som sådan blir sterkt nok til å stå imot.

I en lengre artikkel i det franske tidsskriftet «Politique Etrangère» viser den franske europaministeren Clément Beaune tydelig at det er dette som er kjernen i fransk europapolitikk. For Frankrike er nemlig europeisk samarbeid så mye mer enn et instrument for å fremme franske nasjonale interesser. Hovedbudskapet i artikkelen er at EU skal være et instrument for å fremme felles europeiske interesser, og beskytte de felles verdier og prinsipper som unionen bygger på.

Et sterkere Europa

Artikkelen er en klar appell for et sterkere Europa i en mer utfordrende verden. Beaune legger vekt på at statene i EU, til tross for mange ulikheter og særegenheter, har langt mer til felles enn det hvert enkelt europeiske land har med andre globale stormakter, det være seg Russland, Kina eller USA. Støtten EU og de enkelte medlemslandene har vist Frankrike de siste dagene er interessant i denne sammenhengen, og det samme kan sies om den støtten et samlet EU har vist Hellas i konflikten med Tyrkia.

For Frankrike er det viktig å overbevise resten av EU at man tar alle medlemslands interesser på alvor, vel å merke så lenge de respekterer de verdier og prinsipper unionen bygger på. Selv om Beaune fremhever betydningen av den fransk-tyske aksen, understreker han også viktigheten av «å snakke med alle». Med dette vil han å signalisere at Frankrike ikke lenger ønsker å være et medlemsland som kun orienterer seg mot Tyskland eller sørover, men snarere et land som anerkjenner at hele Europa har felles interesser og at det er viktig å stå samlet dersom man skal håndtere felles utfordringer knyttet til terror, klimakrise, forholdet til Russland og migrasjon.

Mer fleksible samarbeidsformer

I tillegg til dette viser Beaune til et behov for å utforske innovative og mer fleksible samarbeidsformer for å gjøre EU mer handlekraftig. Ifølge Beaunes artikkel kan dette gjøres gjennom tre grep: utstrakt bruk av kvalifisert flertall heller enn enstemmighet for å unngå handlingslammelse, en mindre og mer effektiv Europakommisjon (EUs utøvende organ) og sist men ikke minst rom for flere ulike og mer fleksible samarbeidsordninger.

Få også med deg:

Når det gjelder sistnevnte, ramser Beaune opp flere eksempler på at europeisk integrasjon allerede har utviklet seg på denne måten. Han viser til at både Schengen, Euro-samarbeidet og forsvarspolitikken, som alle startet utenfor de formelle institusjonene, nå er blitt en del av den permanente EU-politikken. Det Frankrike ønsker nå er, ifølge Beaune, å ta denne fleksibiliteten et skritt videre, også innenfor det eksisterende institusjonelle rammeverket.

Hva dette innebærer helt konkret, presiseres ikke i detalj, men sjansen er stor for at det blir gjenstand for diskusjon i Konferansen for Europas fremtid, som nå er initiert under tysk EU-formannskap, og som skal konkludere under det franske  våren 2022.

Et kjernepunkt i denne nyorienteringen i fransk europapolitikk er et ønske om at dette skal være med å utvikle en klarere europeisk agenda og et mer fleksibelt institusjonelt rammeverk som kan bidra til en mer handlekraftig union.

Selv om EUs litt avdempede, regelstyrte sivile utenrikspolitikk med vekt på langsiktighet nok har vært mer vellykket enn mange er klar over, er dette ikke lenger tilstrekkelig. Om man ønsker et EU som evner å verne om verdiene det europeiske samarbeidet bygger på – og som nå er under angrep fra flere fronter – ja, da må EU styrkes.

Et budskap Norge bør støtte opp under

Dette er hovedbudskapet i den nye franske europapolitikken. Og det burde Norge støtte opp under, selv om vi ikke er EU-medlem. Når alt kommer til alt vil Norge ha langt mer til felles med resten av EU enn alle andre stormakter, inkludert et USA også uten Trump.

For europeiske ikke-medlemmer kan Frankrikes nye europapolitikk med vekt på fleksible samarbeidskonstellasjoner også bety en rekke nye muligheter. Helt konkret hva dette vil innebære vil først bli klart når Brexit omsider er blitt en realitet. For denne fleksibiliteten vil også åpne for å få Storbritannia med på laget i visse sammenhenger.

Men selv om det kan ta noe tid, er det viktig at Norge følger med og viser vilje til å delta og er klar til å gripe mulighetene når de kommer. I denne sammenhengen er det for eksempel vanskelig å forstå hvorfor regjeringen ikke har vært villig til å sette av midler på statsbudsjettet til å delta i det europeiske forsvarsfondet, som er en av grunnsteinene i fremtidens europeiske forsvarspolitikk, og som skal legge til rette for en sårt trengt forsvarsindustriell integrasjon i Europa.

Denne kronikken ble først publisert i VG 9. november 2020.

Publikasjoner

Prosjekter