Foto: Alberto Pizzoli/NTB Scanpix

BÅDE INTELLEKTUELLE OG POLITIKERE: To brede samlinger under den nasjonalkonservative fanen har gått av stabelen til nå, i henholdsvis Washington, D.C. og Roma. Mens tidligere samlinger besto av akademikere og skribenter, har politikere nå blitt tatt inn i folden, skriver NUPI-forsker Minda Holm. Den franske ytre-høyre-politikeren Marion Maréchal – Marine Le Pens niese – snakket på konferansen i Roma i februar i år.

KRONIKK: Gud signe fedrelandet

Publisert: 20. juli 2020

Minda Holm skriver om ideologien som forener populister og intellektuelle.

(Klassekampen): Forrige måned publiserte Morgenbladet en sak om «nasjonalkonservatismens fremrykning» i Skandinavia. Sverigedemokraternas (SD) sjefideolog, Mattias Karlsson, var intervjuet om sin nye tankesmie, Oikos (gresk for hjem, hushold). Forsker Asle Toje er styremedlem, men presiserte at han hadde blitt forsikret om at tankesmia ikke er koplet til SD.

I en reportasje fra SVT i februar i år ser vi seks menn, deriblant Asle Toje, sitte rundt et bord og diskutere planer for Oikos. Styremedlemmene nevner i reportasjen en rekke ulike temaer – innvandring og integrering, europeisk integrasjon, abort, skilsmisser. Det offisielle målet er å utvikle konservativ debatt, men mange i Sverige setter spørsmålstegn ved SDs rolle i tankesmia.

Da Karlsson sluttet som gruppeleder for SD i Sveriges riksdag i fjor, var han tydelig på hva neste prosjekt skulle være: «Nu kommer jag att få chansen att fokusera på att ge konservatismen och Sverigedemokraterna en plats på de arenor där vi i dag inte finnes representerade».

Det er da også vanskelig å ikke se Oikos som et bevisst forsøk på å viske ut avstanden mellom konservatisme som bred ideologi og det parlamentariske ytre høyre.

Ny kamp om konservatismens sjel

De siste årene har det vokst frem flere møteplasser mellom konservative intellektuelle og høyrepopulister. De mest kjente initiativene kommer fra USA og Israel, hvor konservative intellektuelle ønsker en ny kamp om konservatismens sjel.

«Nasjonalkonservatisme» har her blitt fremmet som et alternativ til frihandelskonservatismen, nyliberalismen og amerikansk neokonservativisme. Yoram Hazony, israelsk akademiker, har ledet an med å samle både akademikere, skribenter og politikere under det nasjonalkonservative banneret. Det gjennomgående mantraet er Gud, Bibelen, familien og nasjonen.

Mens tidligere samlinger besto av akademikere og skribenter, har politikere – som Mattias Karlsson – nå blitt tatt inn i folden. På mange måter utgjør slike møteplasser en vinn-vinn-koalisjon. For partienes del blir de ytterligere normalisert, mens de konservative intellektuelle får et større politisk nedslagsfelt. De nasjonalkonservative intellektuelles oppgjør er med politisk liberalisme, men også med moderne konservatisme og dets koplinger til blant annet globalisering. Slik sett gir det god mening å lete etter allierte utenfor sentrumshøyre.

Upresise begrep

Møteplassene gir også ideologisk legitimitet og tyngde til partier som har blitt stemplet som populistiske. Populisme er kjent som en såkalt tynn form for ideologi. Foruten å bli brukt som et skjellsord i politikken, er det også forholdsvis vagt. Populisme omfatter et vidt spenn av partier og politikere, fra Emmanuel Macron til Viktor Orbán til Spanias venstreradikale Podemos. Få identifiserer seg med faglitteraturens samlebegrep «ytre høyre». «Høyreradikale» er tilsvarende noe problematisk, da få av disse partiene egentlig er særlig radikale i ordets rette forstand. «Nasjonalkonservatismen» åpner for et mer spiselig og tilsynelatende presist begrep.

Samtidig er det en tydelig avstand mellom noen av de sentrale tenkerne som fremmer nasjonalkonservatisme, og partiene de inviterer inn. Først og fremst skyldes det variasjon mellom partiene, ikke minst i spørsmål om økonomisk politikk.

Europas høyrepopulister er generelt en mangefasettert gjeng, blant annet i spørsmål knyttet til frihandel, EU, verdikonservatisme og velferdsstaten.

Nasjonalkonservatisme i Norge

I Norge i dag er det særlig Frp-politiker Christian Tybring-Gjedde som har promotert nasjonalkonservatisme som politisk ideologi. Oslo Frps Geir Ugland Jacobsen har sagt han foretrekker «patriot», og har også snakket om «nasjonalliberalistisk» politikk. Det samme har Carl I. Hagen, som både har snakket om nasjonalkonservatisme og å ta partiet i en mer nasjonalliberalistisk retning.

Fylkesstyret i Oslo fikk også tidligere i år mye oppmerksomhet for sin resolusjon om å bli et «fyrtårn for patriotiske velgere» og «en del av Europa og USAs nye høyreside».

Fløyen i Oslo Frp er ikke alene, selv om de bryter med hovedlinja i partiet sitt. Muligens er nasjonalkonservatisme i ferd med å bli en del av høyrepopulisters nye klær. Sånn sett er det lite overraskende at deler av Oslo Frp kaster seg på den bølgen.

Brede samlinger

Under Yoram Hazonys ledelse har man nå hatt to brede samlinger under den nasjonalkonservative fanen, i henholdsvis Washington, D.C. og Roma. De britiske toryene, det polske Lov- og rettferdighetspartiet, Viktor Orbán og Sverigedemokraterna var blant deltakerne i Roma. Italias Matteo Salvini trakk seg merkbart nok i siste liten.

Tittelen på konferansen var «Gud, ære, land: Ronald Reagan, Pave Johannes Paul II og nasjonenes frihet». Representanten fra toryene fikk i etterkant mye kritikk for å delta, inkludert en formell advarsel fra partiet: «Deltakelsen var ikke akseptabel, særlig i lys av noen av de synspunktene som var representert, som vi fordømmer fullt ut», sa en talsmann for Det konservative partiet.

Konferansedeltaker Marion Maréchal, Marine Le Pens niese og politisk stjerne i dette miljøet, oppsummerer nasjonalkonservatismen slik: «Det er en identitetsbasert konservatisme, koplet til katolisisme, opptatt av grunnleggende friheter, suverenitet og proteksjonisme».

Maréchal er kjent som en enda hardere kritiker av islam enn sin tante. I talen sin advarte hun blant annet om at Frankrike er i ferd med å bli «bakrommet til salafister».

Skjuler og dekker over

Det er lite direkte nytt ved nasjonalkonservatisme som ideologisk retning. Men den er også noe diffus, og da særlig når bredden av aktører som bruker det, inkluderer amerikanske, israelske og europeiske konservative intellektuelle samt et bredt spekter av europeiske høyrepopulister.

Begrepet løfter frem det de er enige om, skjuler grumset, og dekker over mangelen på felles enighet om felt som (velferds)statens rolle og økonomisk politikk.

Vidt forskjellige syn

Forsøk på å samle høyrepopulister i Europa under en felles paraply har så langt mislykkes. I Europaparlamentet er de høyst fragmenterte, og Steve Bannons The Movement strandet fullstendig. Utover det de er kritiske til – islam, innvandring, liberal politisk korrekthet, en bestemt form for overnasjonalitet – og det de er positive til – nasjon, kultur, familie – har de vidt forskjellige syn på økonomi, internasjonalt samarbeid og statens rolle. Flere av de nasjonalkonservative er eksempelvis neppe enige med Frps Jacobsen i at «arbeidsinnvandring er helt topp».

Del av europeisk trend

Selv om de nasjonalkonservative i Oslo Frp er en liten fraksjon, er debattene de siste ukene likevel symptomatiske for en større europeisk trend, der partier utenfor sentrumshøyre preges av intern ideologisk strid. Parallelt forsøker konservative intellektuelle å ta et oppgjør med konservatismen innenfra, samtidig som de inviterer «det nye høyre» inn.

Når man går de nasjonalkonservative nærmere etter i sømmene, er det imidlertid mye de ikke er enige om.

De nye klærne sitter – i det minste foreløpig – ikke særlig godt.

Denne kronikken sto først på trykk i Klassekampen, hvor Minda Holm er spaltist, 13. juli 2020.

Andre kronikker av Minda Holm:

Prosjekter