Foto: NTB/Scanpix

MYANMAR-SANKSJONER: EU har besluttet innføre nye sanksjoner, denne gangen i forbindelse med arrestasjonen av Navalnyj og militærjuntaens maktovertagelse i Myanmar. Men få vet at disse mest sannsynlig også vil bli Norges sanksjoner, skriver NUPI-direktør Ulf Sverdrup.

Kronikk: EUs og Norges felles sanksjoner

Publisert: 4. mars 2021

Den nye sanksjonsloven vil tydeliggjøre Norges tette forhold til EUs utenrikspolitikk, skriver NUPI-direktør Ulf Sverdrup.

(Dagens Næringsliv) Sanksjoner er blitt stadig viktigere virkemiddel i utenrikspolitikken. EU besluttet i forrige uke å innføre nye sanksjoner, denne gangen i forbindelse med arrestasjonen av Navalnyj og militærjuntaens maktovertagelse i Myanmar.

Men få vet at disse mest sannsynlig også vil bli Norges sanksjoner. I løpet av de siste tyve år har nemlig Norge, under skiftende regjeringer, med få unntak knyttet seg til EUs sanksjoner.

Norsk tilslutning til EUs sanksjoner er en viktig, men lite kjent, del av norsk europapolitikk.

Norge følger EUs sanksjoner frivillig

At Norge følger EUs sanksjoner, er en helt frivillig beslutning og følger ikke av EØS-avtalen eller andre avtaler med EU. Gangen er enkel: EU vedtar enstemmig sanksjoner, mens Norge deretter ensidig og suverent slutter seg ordrett til sanksjonene. De gangene Norge ikke har sluttet seg til EU-sanksjonene har det i det alt vesentligste vært knyttet til norsk freds- og forsoningspolitikk.

  • Vil du få invitasjoner til NUPI-arrangement, analyser og ny forskning rett i mailboksen? Meld deg på NUPI nyhetsbrev her!

Norge gjør dette fordi det ivaretar og fremmer egne interesser og verdier. Men Norge står også i et visst krysspress. Dersom Norge følger EUs sanksjoner vil disse bli mer slagkraftige og effektive. Omvendt, dersom Norge velger å ikke følge sanksjonene kan Norge bli et smutthull som kan virke undergravende. Det kan også skapes et uønsket press fra andre stater, og det kan være krevende å stå alene, særlig for et lite land.

Norsk sanksjonslov

Stortinget behandler i disse dager en ny norsk sanksjonslov. En av hovedbegrunnelsene for den nye loven er å sikre en raskere og mer effektivt gjennomføring av EUs sanksjoner, eller restriktive tiltak, som de formelt heter, i norsk rett.

Den nye loven er primært en lovmessig opprydning, men den vil også gjøre EU-tilpasningen tydeligere og det vil bli enklere å gjennomføre sanksjoner mot enkeltpersoner, slik EU har åpnet for. (Loven gir ikke anledning til å innføre unilaterale sanksjoner, det vil si at regjeringen alene innfører sanksjoner mot land eller personer).

Vil medføre støy

To elementer i den nye loven vil ventelig medføre støy. Den nye loven vil gi de listeførte, det vil si de som står på sanksjonslisten, en viss adgang til å klage og muligens prøve saken i norsk rettsvesen. Sanksjonslovens gyldighetsområde utvides også til å omfatte Svalbard og Jan Mayen. Dette har tidligere vært omstridt før, for eksempel, besøkte daværende visestatsminister Dmitrij Rogozin Svalbard i 2015, til tross for at han sto på EUs og Norges sanksjonsliste.

Det er mye positivt å si om loven, den er en lovmessig oppgradering, den er ryddig og gir mer åpenhet og ikke minst, den synliggjør relasjonen til EU, noe tidligere lov ikke gjorde.

Hva er nytten av sanksjoner?

Men det er naturlig at Stortinget også ser til noen andre forhold i sin behandling. La meg nevne et par:

Medlemsstatene har så langt insistert på at sanksjoner skal vedtas med enstemmighet. Dersom Norge hadde vært EU-medlem ville Norge hatt rett til å foreslå sanksjoner og diskutere innrettingen. Norge ville også hatt vetorett ved innføring og eventuell forlengelse av alle sanksjoner. Det ville vært forfriskende om Stortinget var ærlig nok til å bemerke at det i denne type saker ville vært å foretrekke om Norge var medlem i EU.

Stortinget må også være realistiske om hvilke resultater man kan forvente. Det foreligger en omfattende faglig litteratur om sanksjoners effektivitet. Forskning viser at sanksjoner i seg selv sjelden reverserer eller korrigerer adferd, og de kan også ha uønskede effekter. Men, sanksjoner kan likevel være nyttige og effektive. De kan for eksempel gjøre prisen for overgrep høyere, bidra til å stigmatisere normbrudd og forhindre eskalering. Noen ganger er det også bedre å «gjøre noe», snarere enn ingenting.

Les også: 

Innad i EU har sanksjonene, ikke minst de som er rettet mot Russland etter Krim, spilt en viktig rolle i å skape indre samling og solidaritet, og de gjør at EU fremstår samlet utad. En ganske sikker effekt av norsk tilslutning er at Norge viser europeisk solidaritet og veves inn det utenrikspolitiske fellesskap.

Bør utforske mulighetene brexit skaper

Stortinget bør også se hen til debatten som nå pågår i EU om reformer i sanksjonsregimet. I dag kreves det enstemmighet, det gir eierskap og konsensus, men det er krevende å få alle til å bli enige, og enkelte stater er også utsatt for stort press.

Diskusjonen i EU går derfor om man skal gå i retning av kvalifisert flertallsbeslutninger, samt mer koordinert iverksetting. Noen har også tatt til orde for å etablere et felles byrå, som ligner det amerikanske US Office of Foreign Assets Control (OFAC). I tillegg, diskuteres naturligvis spenninger og utsikter for samordning mellom amerikanske og europeiske sanksjoner.

Sist, men ikke minst, det er liten tvil om at gode og målrettede sanksjoner krever kompetanse og ekspertise. Storbritannia har historisk sett vært en viktig pådriver for EUs sanksjoner og de har hatt betydelig kompetanse og ekspertise i å utforme treffsikre sanksjoner. For Norge bør det være særlig interessant å utforske de mulighetene som brexit skaper for samarbeid og dialog mellom EU og tredjeland om innhold og innretting av EUs sanksjoner.

Vil du vite mer om vår forskning på Europa? Besøk NUPI Senter for Europastudier og temasiden vår om EU.