Photo: Lise Åserud / NTB Scanpix

Bildet av Abiy Ahmed er på plass i Nobels Fredssenters presentasjon av fredsprisvinnerne.

Statsminister Abiy fortjener Nobelprisen, men kan han bevare freden?

KRONIKK: Etiopias statsminister Abiy Ahmed Ali er en verdig mottaker av Nobels fredspris, men det er usikkert om prisen hjelper ham på veien til fred mellom Etiopia og Eritrea.

I dag mottar Etiopias statsminister Abiy Ahmed Ali Nobels fredspris. Han får den for sin “innsats for fred og mellomstatlig samarbeid, og da særlig for hans avgjørende initiativ for å løse grensekonflikten med nabolandet Eritrea”. Begrunnelsen legger også vekt på Abiys arbeid i hjemlandet, der han har «iverksatt flere viktige reformer som har gitt mange etiopiere håp om et bedre liv og en lysere fremtid». Statsminister Abiys modige reformer på hjemmebane og hans fredsinnsats i regionen er meget imponerende. Dette gjør ham samlet sett til en verdig vinner.

I løpet av de første månedene ved makten har statsminister Abiy klart å gjennomføre omfattende reformer i et høyt tempo. Man blir minnet på Lenins utsagn om at «det er årtier der ingenting skjer, og det er uker der årtier skjer». I det Statsminister Abiy kom til makten i april 2018 igangsatte han umiddelbart vidtrekkende reformer på hjemmebane: Politiske fanger ble sluppet fri, han åpnet det politiske ordskiftet og la grunnlaget for en fri presse. Tidligere forbudte politiske grupperinger har blitt lovlige, og opposisjonen hjemme og ute er nå ønsket velkommen til den politiske debatten.

Statsminister Abiy har forkastet tanken om at fred skapes gjennom kontroll og undertrykkelse, en tanke mange nok har oppfattet som skrevet i sten. I stedet har statsminister Abiy vektlagt en åpen og inkluderende fredsdialog. Denne fredsdialogen har han ført med både væpnede motstandsgrupper hjemme og med nabolandet Eritrea, som Etiopia lå i bitter krig med fra 1998 til 2000. Selv om krigen formelt sett endte ved årtusenskiftet, fortsatte den på andre fronter og med andre midler i det som har blitt beskrevet som en ‘ingen krig, ingen fred’-situasjon. På samme tid har statsminister Abiy også vært involvert i andre freds- og forsoningsprosesser på Afrikas horn. I tillegg har han introdusert endringer på flere andre områder nasjonal, for eksempel har Etiopia nå sin første kvinnelige president, de har utnevnt en kvinnelig leder av landets høyesterett, og omtrent halvparten av regjeringen i Etiopia består nå av kvinner.

Statsminister Abiys reformer er slik sett positive, men samtidig vokser uroen blant mange av de politiske analytikerne som følger situasjonen. De er bekymret for at de omfattende endringene han har gjennomført øker risikoen for ustabilitet, voldelig konflikt og borgerkrig i Etiopia. Spørsmålet er hvorvidt han klarer å holde Etiopia samlet og bevare freden med Eritrea gjennom dialog alene, eller om han vil bli tvunget til å bruke makt og mer kontrollerende virkemidler – de samme virkemidlene som hans forgjengere anvendte og som han forsøker å ta avstand fra. I dette perspektivet fremstår årets fredspris som nokså risikabel. Lærdommen fra prisen til President Obama var nettopp at det er dristig å gi den til noen som sitter ved makten og som er involvert i krig. I statsminister Abiys tilfelle virker Nobelkomiteen å være klar over risikoen de løper, men de understreker samtidig at prisen også har som mål å understøtte pågående nasjonale og regionale prosesser.

Like fullt, mens statsminister Abiy får prisen for det han oppnådde og gjennomførte i 2018, så har 2019 vært et mer utfordrende år. Situasjonen i Etiopia balanserer nå på en knivsegg. Statsminister Abiys tilnærming til fred og forsoning utfordres fra mange kanter. Han har allerede ved flere anledninger måttet benytte sikkerhetsstyrkene for å hindre offentlig uro, og sivile liv har gått tapt. Flere av regionstatene i Etiopia er delt inn etter  etnisitet i tråd med det etnisk-føderale systemet introdusert i 1995, og mange av disse  mobiliserer og forbereder seg nå på å forsvare seg i en eventuell borgerkrig. Selv om de ser at dette borgerkrig er det verst tenkelige utfallet, er det også en fare for at slike forberedelser kan bli en selvoppfyllende profeti. Nylig ble det avholdt en folkeavstemning om hvorvidt Sidama-folket skulle kunne opprette en egen region, noe som illustrerer hvor kompleks Etiopias etnisk-føderale modell er.

Til tross for alle disse utfordringene er den politiske eliten i Etiopia i stor grad opptatt med å posisjonere seg for det nasjonale valget neste år, et valg som vil være lakmustesten for statsminister Abiys reformagenda. Politikernes posisjonering er et nullsumspill hvor vinneren tar alt og som potensielt kan snu om på de prosessene som nå pågår. Dette valget representerer en reell fare for at de positive reformprosessene avspores. Det har blitt foreslått å igangsette en nasjonal dialog for å finne en vei ut av krisen, men det er ikke sikkert at statsminister Abiy er best posisjonert å sette i gang og lede en slik dialogprosess. Og alternativer er det få av. For mens det etnisk-føderale systemet gir visse grupper anerkjennelse og selvbestemmelse, er det andre som ikke får det. Systemet er derfor i seg selv til stor hinder for en omfattende nasjonal dialog.

Nasjonale forsoningsprosesser kan være utfordrende og smertefulle, noe forsoningsprosessen fra blant annet Sør-Afrika på tidlig 1990-tallet viste oss. Tross store utfordringer, politisk vold og flere forsøk på å destabilisere fredsprosessen og valget i 1994, ble apartheid avskaffet på en fredelig måte. Samtidig er det slik at man kan forvente stor usikkerhet, kriser og tilbakeslag ved slike politiske omveltninger. Situasjonen blir ofte verre før den blir bedre, og vil utfordre landets politiske og samfunnsmessige motstandskraft og evne til å tåle endringer. Men tilbakeslag trenger ikke å tolkes som at freds- og dialogprosessen nødvendigvis har mislyktes, og det er dette Nobelkomiteen håper på: At årets pris kan være en tunge på vektskålen, slik den var for Sør-Afrika i 1993.

Photo: Eduardo Soteras / AFP / NTB Scanpix

Statsminister Abiy Ahmed (t.v.) tar imot Eritreas president, Isaias Afwerki, på flyplassen i den etiopiske byen Gondar i november 2018.

Statsminister Abiys fredsprosesser med Eritrea og ellers i regionen er også skjøre. Freden mellom Etiopia og Eritrea har ennå ikke befestet seg. Det finnes en fredsavtale, men ingen fredsprosess. Man må være minst to parter for å gå i krig, og på samme måte må man også være minst to parter for å slutte fred. Flere har stilt spørsmål ved hvorfor ikke Nobelkomiteen valgte å dele årets pris mellom statsminister Abiy og hans eritreiske motpart, president Isaias Afeworki. Kommentatorene ser ut til å være enige om at president Isaias manglende reformiver på hjemmebane, der han leder et undertrykkende diktatorisk regime, gjør ham fredsprisen uverdig. Samtidig er grensen mellom Eritrea og Etiopias Tigray-region stengt på ny, og forholdet i området er anspent. Både statsminister Abiy selv og hans forsoningspolitikk ovenfor Eritrea er mindre populære i grenseregionen Tigray enn i resten av landet, og Tigray står nå midt mellom sine politiske rivaler i Addis Ababa og Eritrea. Skulle det bryte ut vold i grenseområdene, kan det fort føre til krig med Eritrea. I tillegg er gjennomføringen av fredsavtalen i Sør-Sudan og overgangsprosessen i Sudan, som statsminister Abiy var involvert i, fremdeles skjøre og avhengig av støtte fra lokale, regionale og internasjonale aktører for å hindre tilbakeslag. Kanskje kan fredsprisen virke som en oppmuntring til partene om å gjenoppta forpliktelsene i avtalene som er inngått og om å løse uenigheter gjennom dialog.

Nobelprisen er både et varsko og en oppmuntring til alle som jobber med fred i Etiopia og regionen. Den er en verdig annerkjennelse av statsminister Abiys innsats for fred gjennom dialog, både nasjonalt og ovenfor Eritrea. Mange endringsprosesser er igangsatt, men disse prosessene er under press og framtidsutsiktene for varig fred i Etiopia og i regionen er skjør.