Artikkel

Kaperne kommer!

Publisert: 17. jan. 2012
Sammendrag:

I en kommentar i Aftenposten i februar sammenlignet Inger Anne Olsen dagens sjørøveri utenfor Somalia med kapervirksomhet utenfor norskekysten under Napoleonskrigene, en praksis hun refererte til som «piratvirksomhet med statlig velsignelse». Sammenligningen er uheldig på mange nivåer, men ikke minst fordi den visker ut skillet mellom kaper og sjørøver, et skille som kunne bety liv eller død både for de mennene som bar karakteristikkene og for de som var om bord i skipene de bemektiget seg. Sammenblandingen er imidlertid forståelig; der de fleste har et relativt klart bilde av hva en sjørøver er eller var, tror mange fortsatt at man snakker om «kaprere» når man forsøker å diskutere kapere. Og selv forfatteren av boken om norske sjørøvere, som gjør et poeng av å skille mellom sjørøvere og kapere, faller for fristelsen til å omtale de norske kaperne under Napoleonskrigene som sjørøvere (Hetland 2008). Den første målsettingen med denne artikkelen er derfor å klargjøre hva en kaper var, og hvordan de skilte seg fra sjørøvere.

I et norsk perspektiv er det påfallende hvor lite kunnskap som finnes om kapere. I kystbyer på Sør-Vestlandet finnes en levende bevissthet om kapervirksomheten under Napoleonskrigene, med kaperdager og lokale spel. I den nasjonale bevisstheten er det allikevel kaptein Sabeltann og sjørøvere som assosieres med Sørlandets private voldsmakt. Historisk sett har Norge som kystnasjon imidlertid vel så mye erfaring med kapere som med sjørøvere, og den andre målsettingen med denne artikkelen er å skissere kort hvilke erfaringer vi har med kapere i Norge og å antyde noen grunner til at kaperne har blitt glemt.