Skoleoppgaver og undervisningsmateriell er flyttet til NUPI Skole

Hvor hender det?

NUPIs artikkelserie om internasjonal politikk

Grande place i Brussel. Hva heter denne på nederlandsk? Hvordan forstår du plakaten øverst til høyre?

Belgias dilemma

Publisert: 12. jan. 2008

Valget på nytt føderalt parlament i Belgia i juni 2007 førte til regjeringskrise. Valgresultatet tilsa at regjeringen under ledelse av Guy Verhofstadt fra det flamske liberale (les konservative) parti skulle vike plassen for en ny regjering. De fleste antok denne skulle utgå fra det flamske katolske sentrumsparti, det største partiet etter valget. Men slik har det ikke gått. I stedet har valgresultatet utløst en langvarig regjeringskrise.

Per desember 2007 fungerer den avtroppende regjeringen fremdeles, men bare som et forretningsministerium. Helt siden en prosess med desentralisering og føderalisering i Belgia tok fart på 1970-tallet, synes de politiske vanskelighetene aldri å ha vært større i dette tett befolkede landet, hjemsøkt av kriger – gjerne stormakters kriger.

2: Fra enhetsstat til føderalstat

Etter lenge å ha vært en enhetsstat gjorde den politiske, økonomiske og språklige situasjonen i 1960- og 1970-årene at belgiere i mange leirer begynte å ønske en desentralisert stat – et føderalt Belgia med mer makt og forvaltning lagt til regionene. Ideen om å føderalisere Belgia kom fra franskspråklig side, men det gjorde også mye av motstanden. Dette skyldes opprinnelig at det nederlandsktalende folkeflertallet vel ville godta en føderal forfatning, men på betingelse av at hver delstat (region) måtte sørge for sin egen økonomi. Flandern – den flamske regionen i nord – har i tiårene etter 1945 gjenvunnet sin tidligere økonomiske ledelse og etter hvert sett seg lei på å overføre store beløp til det fattigere Vallonia . Dette satte de fransktalende – vallonere og fransktalende i Brussel – seg imot; landets rike «flamske kake» måtte deles likt, mente de. Mange av de fransktalende i Brussel er forfranskede flamlendere (jf. under Napoleon).

Men føderaliseringen – en grunnlovsendring – ble vedtatt i 1993. Belgia ble da en forbundsstat (føderasjon/føderalstat) som består av

  •  tre regioner (delstater) med stor autonomi: Flandern, Vallonia og det tospråklige Brussel- området
  •  tre språkfellesskap på fire språkområder: nederlandsk (58 % av bef.), fransk (41 %) og tysk (0,5 %) samt det tospråklige Brussel- området. Der har 85 % av befolkningen fransk som morsmål. Det tyske språksamfunn (helt øst i Vallonia) fikk en særordning innenfor Vallonias grenser.

De flamske representanter i Brussels delstatsparlament deltar i kultursaker i Flanderns parlament, liksom de franskspråklige representanter tilsvarende deltar i det vallonske. Den delstaten som har høyest samsvar mellom språksamfunn og region, er Flandern. Forbundsparlamentet med to kamre – senatet (rådgivende) (lovgivende) – velges i forholdstallsvalg. Da velges også 40 av 71 senatorer. Ytterligere 21 senatorer utpekes direkte av språkfellesskapenes parlamenter. De 10 siste velges av de 61 først valgte. I Belgia er det stemmeplikt.

3: Fasilitetskommuner

Dagens krise er utløst av språkkulturelle motsetninger, men bak stikker dypere sosiale og økonomiske motsetninger. I enkelte kommuner i språkgrensebeltet er det innført fasiliteter for innbyggere som taler nabokommunens språk – altså har et annet morsmål enn det som er offisielt i kommunen de bor i. Disse innbyggerne kan be om å bli betjent av kommunen på sitt eget språk og at barna får skolegang i kommunen på sitt eget morsmål. Fasiliteter var opprinnelig ment å være en overgangsordning, som skulle lette integreringen av nye, mindretallsspråklige innbyggere inntil de var blitt integrert og brukte kommunens offisielle språk. I praksis har nederlandsktalende lett latt seg integrere, mens fransktalende har vist liten vilje og/eller evne til det samme. i Vallonia er 17 % av befolkningen tospråklige, i Flandern 57 % (men engelsk er på frammarsj som annetspråk).

Mens enkelte vallonske fasilitetskommuner har nektet (og slipper unna med det) å finansiere nederlandskspråklig undervisning, har franskspråklige innbyggere fått franskspråklig undervisning i flamske fasilitetskommuner. Slik mangel på gjensidighet blir det gjerne problemer av. Flamlendere er lei av skjevheten og redde for det de ser som en snikende forfransking av flamske områder. Og de setter spørsmålstegn ved fransktalendes vilje til å la seg integrere. Problemet har tiltatt ved at Brussel vokser og franskspråklige flytter ut til flamske fasilitetskommuner.

Hvordan skal belgierne forstå hverandre når: - ingen aviser, TV- eller radiostasjoner er nasjonale, – ingen av dem retter seg mot begge språkgruppene? - det er svært få giftermål på tvers av språkskillene?

4: Konfliktens kjerne

I kamp mot forfransking og for mer politisk innflytelse krever Flandern en todeling av valgdistriktet Brussel-Halle-Vilvoorde (BHV). Spørsmålet har vært aktuelt helt siden føderaliseringen begynte på 1970-tallet. Foruten det tospråklige hovedstadsområdet omfatter valgdistriktet 35 flamske randkommuner til Brussel. Flamlenderne vil ha slutt på at HV-flamlendere i BHV-kretsen ved nasjonale parlamentsvalg må stemme sammen med en annen delstat – det hovedsakelig franskspråklige Brussel. Der blir på en måte de HV-flamske stemmene «bare dråper i et franskspråklig hav». Flamlenderne ønsker å skille den tospråklige enklaven Brussel fra det flamske omlandet også fordi de mener den bidrar til forfransking.

De franskspråklige møter kravet om deling med hardnakket motstand; de føler at de vil miste politisk makt om flamlenderne får det som de vil. Og det kan det virke som de gjør, for midt i november 2007 utnyttet de flamske partiene sin tallmessige overlegenhet i det belgiske parlamentet. Da fikk de vedtatt – som første steg i en prosess – en deling av BHV-kretsen.

For virkelig å forstå dagens motsetninger må man kjenne den historiske bakgrunnen: På 1800-tallet og til ut på 1900-tallet lå det økonomiske og sosiale tyngdepunktet hos det vallonske mindretallet og noen forfranskede (franskspråklige) flamlendere. Mange fransktalende omtalte da nedlatende Flandern som tilbakeliggende bondesamfunn og nederlandsk som bondsk. I dag er det økonomiske rollebildet omvendt, men uten at den franskspråklige nedlatenheten – især hos de forfranskede – helt har sluppet taket. Og det skjer i en situasjon der Flandern lenge har stått for store pengeoverføringer til Vallonia, bare i 2006 om lag 7 mrd. euro (55 milliarder kroner) – eller om lag 20 kroner daglig per flamlender.

Plakat som advarer mot «verBrusseling» (les: forfransking) av den flamske delen av Brabant.

5: Historisk bakgrunn 1

I middelalderen og fram til Nederlandenes første deling i 1579 var det området som siden l830 bærer navnet Belgia, det viktigste økonomiske og kulturbærende området i Nederlandene. Først og fremst var dette konsentrert til grevskapet Flandern og hertugdømmet Brabant. Dagens Nederland var derimot et avsidesliggende område fram til om lag 1600. Det var i Flandern at det nederlandske litteraturspråket ble til. Og det var her den berømte flamske håndverksbaserte tekstilindustrien vokste fram. Flamske tekstiler ble etterspurt i hele den kjente verden. Brugge ble sentrum for en internasjonal tekstilhandel og på mange måter Europas handelsmetropol.

Innenfor denne håndverks- og handelskulturen vokste det fram et velstående borgerskap i de stadig voksende storbyene med en høytstående urban kultur. Gent ble Europas mest folkerike by. På l400- og 1500-tallet framsto i Flandern de første store mestere i den berømte nederlandske malerkunst, og flamske komponister ble etterspurt over hele Europa. Sør- Nederlandene kan altså betraktes som Europas kultursentrum på denne tiden. Noen språkkonflikt fantes ikke den gangen. Selv de fransktalende vallonerne regnet seg i visse tilfeller som flamlendere. Eksempelvis lot den meget kjente vallonske maleren Roger de la Pasture sitt franske navn oversette til nederlandsk – Rogier van der Weyden.

 Burgundernes innflytelse

  På 13 og 1400-tallet ble Nederlandene – egentlig 17 fyrstedømmer – mer og mer samlet (dagens Be-Ne-Lux) i en personalunion under hertugen av Burgund. Med Filip den gode (burgundisk hertug) ble kronen satt på verket og Nederlandene samlet til ett rike, egentlig en overnasjonal, begynnende statsdannelse. Filip flyttet også sitt fyrstesete (residens) fra burgundiske Dijon til Brussel, som han gjorde til Nederlandenes hovedstad. Han innførte noen felles institusjoner for alle provinsene (fyrstedømmene), bl. a. Staten-Generaal, den allmenne stenderforsamling, som den dag i dag er Nederlands samlede parlament. Og han krevde at de fremste embetsmennene skulle beherske nederlandsk språk. I dag fører så vel Nederland som Belgia sin statsdannelse tilbake til hertug Filip den gode.
 Mindre enn 50 år senere – under Filip den godes barnebarn Maria – inndro den franske kongen hertugdømmet Burgund tilbake under den franske krone. Maria av Burgund arvet som regjerende hertuginne dermed bare Nederlandene, og det politiske bånd mellom Nederlandene og Burgund var for alltid brutt. Maria inngikk imidlertid ekteskap (1477) med Maximilian av Habsburg, den senere tyskromerske keiser Maximilian I. Dermed kom Nederlandene under habsburgerne.
 

 Under habsburgere og deretter spansk regime
 Maria og Maximilian fikk barna Filip I (den smukke) og Margaretha, som med tiden ble dyktig stattholder for Nederlandene. Filip inngikk i 1496 ekteskap med den spanske prinsessen Johanna. Filips eldste sønn, den senere berømte habsburgske keiser Karl V (1500–1555), arvet Nederlandene ved farens død og siden hele Spania (i 1516). Tre år senere ble Karl valgt til keiser, og keiserrikets kanselli ble flyttet fra Wien til Brussel, som nå ble «Europas hovedstad» for første gang. Samtidig ble 1500-tallet identisk med Antwerpens gullalder; Brugge opphørte som den store handelsmetropol, og Antwerpen overtok.

Keiser Karl Vs regjeringstid ble en økonomisk og kulturell glanstid for Nederlandene. Han behersket Nederlandenes to språk, fransk og nederlandsk. I Flandern ble han nærmest en nasjonalhelt. Keiser Karls strålende regjeringstid ble også Nederlandenes svanesang. I 1555 gikk han av til fordel for sønnen Filip (II), som ble spansk konge og nederlandsk suverén i nærvær av Staten-Generaal. Fra sitt kongssete i Spania sendte Filip II senere den spanske hertugen av Alba for å styre Nederlandene og motarbeide reformasjonstendenser. Stattholderen, Karls datter Margaretha av Parma, gikk av i protest, mens hertugen av Alba utviklet et rent terrorstyre. Folket murret og gikk i 1568 til åpent opprør under ledelse av Vilhelm av Oranien, Karl Vs yndling ved keiserhoffet i Brussel, og den såkalte 80-årskrigen, 1568–1648, mot Spania begynte.

6: Historisk bakgrunn 2

Nederlandene deles
Opprøret lyktes bare delvis. Hertugen av Albas spanske tropper var for sterke, og Vilhelm av Oranien trakk sine tropper nordover, hvor det ikke fantes spanske tropper. I 1579 samlet de åtte nordnederlandske provinsene seg i Utrecht-unionen og erklærte landsdelen som egen stat. Da de fleste av offiserene var kalvinister (se marg), fikk staten en kalvinistisk forfatning, selv om landsdelens innbyggere for det meste var katolikker. Nå begynte folk å flykte fra sør til nord. Metropolen Antwerpen, hvor flertallet var protestanter, fikk halvert sitt innbyggertall i løpet av få år, og tilsvarende steg tallet i Amsterdam til det dobbelte.

Flukten var ikke bare bestemt av religiøs tilknytning; blant flyktningene var det også katolikker, særlig intellektuelle og velstående kjøpmenn, som ville komme seg unna det harde spanske regimet. Dermed ble Sør-Nederlandene ribbet for sine beste krefter, og hele landsbyer ble liggende folketomme tilbake. Særlig utsatt var det rike sørnederlandske litterære liv på grunn av den strenge sensuren Filip II hadde innført. Mens den nordnederlandske halvdelen opplevde 1600-tallet som sin gullalder, både økonomisk og kulturelt, delvis takket være innvandrete sørnederlendere, lå den sørlige halvdelen bastet og bundet under et strengt spansk styre. Bare malerkunsten synes å ha blomstret, bl.a. med Peter Paul Rubens og Antoon van Dyck.

Oppblomstring, så okkupasjon
En lysning viste seg først i år 1700. Da døde den siste spanske konge av huset Habsburg uten arving. Etter en del uroligheter gikk Nederlandene til keiser Karl VI i Wien. Sør-Nederlandene kom da inn i en ny personalunion med keiserens østerrikske arveland, og landet gikk mot en ny oppblomstring, både økonomisk og kulturelt. Men snart truet nye farer. Franske styrker under Napoleon erobret Nederlandene i 1794 og gjorde med det slutt på det habsburgske (østerrikske) styret. Nord-Nederlandene ble en satellittstat, mens Sør-Nederlandene ble  innlemmet i Frankrike som et eget «departement ». Nederlandsk språk og kultur skulle utslettes og ble forbudt i skole og forvaltning, og Brussel ble langt på vei forfransket i løpet av de tyve årene mellom 1794 og 18l4.

7: Gjenforening

Wienerkongressen i 1815, som ordnet opp i Europa etter Napoleon, gjenforente Nederlandene. Gjenforeningstiden under én konge, Vilhelm I, som gjorde hva han kunne for å harmonisere de to delene som hadde vært atskilt siden l579, var en god tid. I Flandern lot Vilhelm bygge hundrevis av skoler, hvor barna skulle få undervisning på sitt morsmål. Men til tross for økonomisk framgang gjorde de unge forfranskede – opprinnelig flamlendere – borgerne i Brussel revolt. Etter femten års gjenforening kom den såkalte belgiske revolusjon, og den frie staten Belgia ble proklamert i 1830. Revolusjonen ble sannsynligvis inspirert av revolusjoner både i Frankrike, Tyskland og Polen.

Navnet stammer fra en keltisk folkestamme belgerne som levde i Sør-Nederlandene før frankerne. Den nye staten skulle offisielt være et ettspråklig fransk land, og kong Vilhelms skoler i Flandern ble nedlagt med et pennestrøk. Fagfolk mener i dag at de fransktalende herved begikk en tabbe som kom til å skade deres egen sak. Hvis de hadde beholdt skolene, men som franskspråklige, ville hele Belgia i dag ha vært franskspråklig. Men i det herskende mindretallets øyne behøvde flamlenderne ingen skoler; de skulle være de fransktalendes tjenere.

Revner Belgia? Diskuter hva som kan tale for og imot at den belgiske føderasjonen sprekker?

For flamlenderne var revolusjonen i 1830 som en ny okkupasjon, denne gangen i regi av deres egne fransktalende landsmenn. Disse gjeninnførte Napoleons forbud mot nederlandskspråklig undervisning, og i gymnaset hang dette forbudet igjen til inn i 1930-årene.

Et effektivt middel til å opprettholde det fransktalende mindretallets makt var stemmerettsordningen. Den nye belgiske statens grunnlov, som landet fikk etter revolusjonen i 1830, var på mange måter en moderne grunnlov. Den liknet mye på vår norske grunnlov av 1814; hovedforskjellen var bare den at Belgia hadde to store befolkningsgrupper og at den minste hadde formulert lovens tekst som om den andre og større gruppen ikke eksisterte.
 

Både i Norge og i Belgia var det på den tid stort sett bare embetsmenn og grunneiere som hadde stemmerett ved parlamentsvalg. I Norge eide de fleste bønder jorden de dyrket; i Belgia leide bonden jorden av en rik grunneier. I daglig praksis kan det komme ut på ett, men den belgiske bonde hadde på dette punkt ingen juridiske rettigheter. Derfor satt det praktisk talt utelukkende fransktalende i det «demokratisk» valgte parlamentet. I 1893 fikk Belgia allmenn stemmerett, men de som fra tidligere hadde stemmerett, satt fremdeles med både én og to ekstrastemmer. Og fremdeles var mindretallet i flertall! Først etter første verdenskrig gikk prinsippet én mann én stemme igjennom i valgordningen.

8: Hva nå?

Og her befinner belgierne seg i dag. Mange er tilbøyelig til å mene at Napoleon har «rotet» til forholdene i landet – at det han satte i gang, ennå i dag forårsaker store vanskeligheter. Det er umulig å forutsi hvordan krisen i Belgia vil løses. De siste meldinger forteller at det største partiet, de flamske kristeligdemokratene under ledelse av Yves Leterme har måttet gi opp sine sonderinger. Det er altså noen grunnleggende spørsmål som må løses:

  •  skal Brussel-Halle-Vilvoorde-valgdistriktet deles? Flamlenderne ønsker det, de franskspråklige ikke. Også Forfatningsdomstolen mener at dette valgdistriktet er i strid med forfatningen.
  •  skal mer av sentralmakten desentraliseres til regionene? Flamske partier sier ja, franske nei i frykt for å støtte flamske ønsker om egen stat. Ulike meningsmålinger viser at 40–60 % av flamlenderne ønsker et uavhengig Flandern.

Når sprekker Belgia? har i mange år vært et illevarslende spørsmål. Men hva skjer da med Brussel, som også er et viktig sentrum for nederlandsk kultur, bl.a. med to nederlandskspråklige universiteter og andre høyskoler, og som ligger innenfor delstaten Flanderns grenser? I hvilken grad kan Brussel fortsette å være «Europas og EUs hovedstad» dersom Belgia splittes opp? Har belgierne – nederlandskspråklige så vel som franskspråklige – råd til å tape de fordelene som følger med den statusen?

Finnes det noe bedre alternativ enn Belgia for flamlenderne og vallonerne? Hvilken betydning kan de siste ukenes demonstrasjoner for et forent Belgia få? Hvor sannsynlig er det at flamlenderne vil gå for en deling av landet dersom Brussel – arbeidsplassen for 350 000 flamlendere – tilfaller Vallonia? Og Brussel er jo også den flamske hovedstaden med sentrale nederlandskspråklige institusjoner (teatre og universiteter). Kan det komme til en delvis oppløsning i to stater innenfor en konføderasjon og med Brussel som internasjonal by?