Skoleoppgaver og undervisningsmateriell er flyttet til NUPI Skole

Hvor hender det?

NUPIs artikkelserie om internasjonal politikk
Foto: Crisis Management Initiative | Jenni-Justiina Niemi

Aceh-avtalen signeres, 2005.

Martti Ahtisaari - en kriseløser fra Finland

Publisert: 30. nov. 2008

10. oktober 2008 ble det kjent at den tidligere finske presidenten, diplomaten og fredsmekleren Martti Ahtisaari er tildelt årets Nobels fredspris.

I forkant av årets tildeling visste nok den 71 år gamle Ahtisaari at han var en het kandidat til årets pris. Men det var han også to år tidligere. Ahtisaari og hans medarbeidere på Crisis Management Initiative – Initiativet for krisehåndtering (CMI) – lå derfor svært lavt før kunngjøringen på Nobelinstituttet i Oslo.

I 2006 trodde «alle» at Ahtisaari skulle få prisen for sitt vellykte arbeid for fred i Aceh-provinsen i Indonesia. Men da måtte de legge bort champagnen og bløtkakene som var gjort klare. Mange trodde at sjansen for at Martti Ahtisaari skulle få den høythengende prisen dermed var over. Slik gikk det ikke, og Nobelkomiteen la i sin begrunnelse i år vekt på at det er for et livslangt arbeid for fred Ahtisaari nå endelig får Nobels fredspris.

2: Oppvekst og bakgrunn

Martti Ahtisaari har i mange intervjuer sagt at hans livsgjerning er et resultat av tilfeldigheter, men at han tidlig var nysgjerrig på å prøve nye ting. I april 1960 hadde han i knapt ett år arbeidet som lærer for en femteklasse ved Oulunsuu folkeskole i den nordfinske byen Oulu (Uleåborg).

Via en venn fikk han et tips om at det svenske KFUM søkte etter en person som kunne tenke seg å arbeide som bestyrer ved et idrettsinstitutt som organisasjonen hadde ansvaret for i Pakistan. Martti Ahtisaari hadde selv vært aktiv i det finske KFUM og bestemte seg for å søke. Lønnen var beskjeden, men dette valget skulle bli starten på en internasjonal yrkeskarriere som til slutt altså ble kronet med Nobels fredspris.

Martti Ahtisaari har en bakgrunn som både er typisk og ikke typisk finsk. Han er født i 1937 i  Karelens hovedstad Viborg, det som i dag er den russiske byen Vyborg. Den 2. verdenskrig gjorde at Viborg måtte avstås til Sovjetunionen, og Martti Ahtisaari ble sammen med mer enn 400 000 andre finner flyktning i eget land. Men deler av hans egen familie hadde selv kommet flyttende til Finland, og det skjedde så seint som på 1870-tallet.

For da bestemte Adolf Olaus Jakobsen seg for å forlate Tistedalen i Østfold for å arbeide på treforedlingsbedriften til en annen østfolding, Hans Gutzeit, ved utløpet av Kymijoki. Hans sønn Marenius, som i tråd med gammel norsk navneskikk tok etternavnet Adolfsen, ble også med på lasset, og sammen med flere andre norske familier dannet de en egen koloni i det som den gangen var det russiske storhertugdømmet Finland.

Med Finland som base for fredsmekling.

Marenius Adolfsen ble far til Frank Immanuel Adolfsen, som i 1907 fikk sønnen Oiva Alvar Adolfsen. Det finske fornavnet forteller at de norske innvandrerne raskt ble assimilert i samfunnet, men helt fram til slutten av 1920-tallet var Oiva Adolfsen norsk statsborger. At dette ikke skjedde tidligere, kan skyldes at Finland først i 1917 ble et selvstendig land og at Adolfsen-familien kan ha ment at det var trygt og fornuftig ikke å bryte helt med sine røtter i Norge.

I 1937, samme år som Martti Ahtisaari ble født, skiftet Oiva Adolfsen etternavn til det mer finske Ahtisaari. Andre grener av familien hadde da valgt å kalle seg Ahtovuo, mens tre av Oiva Adolfsens brødre beholdt sitt norskklingende etternavn.

Oiva Ahtisaari hadde på 1930-tallet fått arbeid i forsvaret som mekaniker, og familien bodde i flere år etter 2. verdenskrig i Kuopio, før de til slutt havnet i Oulu (Uleåborg), byen som Martti Ahtisaari fremdeles regner som sin hjemby.

3: Internasjonal karriere

Det var fra Oulo Ahtisaari la ut på sin internasjonale karriere, som først ga ham tre år i Pakistan og Karachi. Tilbake i Finland og Helsingfors fortsatte han studiene, denne gangen ved Handelshøgskolen. Men han ble raskt dradd inn i frivillig studentarbeid, blant annet som leder for lokalavdelingen av Studentenes Internasjonale Hjelpeorganisasjon. Det var gjennom dette arbeidet han i 1965 fikk en jobb i det som etter hvert skulle bli avdeling for utviklingshjelp i det finske utenriksdepartementet.

Den gangen var den finske u-hjelpen, som her i Norge, i sin spede begynnelse. Men Martti Ahtisaari markerte seg raskt som en dyktig og ofte utradisjonell byråkrat. Dette var i tidligere president Urho Kekkonens storhetstid. Finsk utenrikspolitikk handlet om å tolke signaler fra den store nabo i øst, Sovjetunionen, og balansere den finske nøytraliteten på en måte som sikret landets plass som en nøytral, men selvstendig nordisk stat.

Martti Ahtisaari ble av mange i dette miljøet sett på som en  fremmed fugl, og det vakte oppsikt og misunnelse at han allerede som 36-åring i 1973 fikk jobben som ambassadør til Tanzania. Men Ahtisaari var en av de få som den gangen hadde opparbeidet kompetanse på Afrika, og det skulle vise seg at dette skulle bli utgangspunktet for en karriere også innenfor FN.

Dette var likevel starten på en lang karriere som FN-diplomat i New York, som til slutt skulle bringe finnen nesten til topps i organisasjonen. For plutselig begynte det å skje ting i det sørlige Afrika. I 1980 ga Ian Smith fra seg makten i den tidligere britiske kolonien Rhodesia, og det nye Zimbabwe ble håpet også for undertrykte i Sør-Afrika og i Namibia.

4: Namibia

Selv uttalte Martti Ahtisaari til NRK etter Nobelpris-kunngjøringen 10. oktober at det arbeidet han regner som sitt mest betydningsfulle, er det han gjorde for å få til fred og en overgang fra hvitt apartheidstyre i Namibia. Situasjonen da Ahtisaari på kort varsel måtte overta ansvaret for FNs operasjon i Namibia i 1989, var svært spent og farlig.

Men med sine evner til å snakke direkte med partene klarte han å unngå at situasjonen kom helt ut av kontroll. Han klarte å opprettholde en dialog både med de mest militante i frigjøringsbevegelsen SWAPO og med beinharde rasister fra det hvite mindretallstyret.

Hans beslutning om å tillate styrker fra Sør-Afrika å gripe inn overfor SWAPO-soldater som kom over grensen fra nabolandet Angola, var omstridt. Men Martti Ahtisaari klarte likevel å gjennomføre målet: et fritt og demokratisk valg og selvstendighet for Namibia. Han ble etter det første frie valget høsten 1989 gjort til æresborger av landet, og mange unge namibiere ble oppkalt etter den finske diplomaten. Allerede den gangen ble han kjent for en egenskap han selv i dag trekker fram som en av sine beste som diplomat: tålmodighet.

I 1983 dro Martti Ahtisaari tilbake til Finland, til en jobb som understatssekretær for utviklingshjelp i finsk UD. Seinere steg han i gradene og var på 1990-tallet formelt den øverste embetsmann i departementet. Men i lange perioder bare på papiret, for etter hvert ble det igjen store oppgaver internasjonalt som kalte på ham. I to år ledet han arbeidet med å få skikk på det ofte uhåndterlige FN-byråkratiet i New York, før han som før nevnt fikk ansvaret for å gjennomføre prosessen mot uavhengighet for Namibia.

5: I det tidligere Jugoslavia

I 1991 brøt krigene i det tidligere Jugoslavia ut. Ahtisaari fikk da den vanskelige jobben med å lede den FN-nedsatte arbeidsgruppen som skulle forsøke å hindre at konflikten utviklet seg ytterligere. Dette arbeidet ble på flere områder mislykket, noe som neppe kan lastes Ahtisaari personlig.

Stormaktene, ikke minst EU og USA, klarte aldri å bli enige om hvordan man skulle gripe inn for å hindre at konflikten spredte seg til det etniske lappeteppet i Bosnia, og resultatet kjenner vi alle i dag. Mellom 1992 og 1995 ble titusener av mennesker drept i Bosnia og hundretusener drevet på flukt fra sine hjem.

Men Martti Ahtisaari, som i denne perioden også jobbet tett sammen med sin gamle bekjente Thorvald Stoltenberg, ble i denne perioden en internasjonal kjendis, noe som også ble lagt merke til i hjemlandet Finland. Kunne dette være mannen som kunne lede Finland fram mot årtusenskiftet, i et Europa som etter Sovjetunionens sammenbrudd var blitt et ganske annet?

6: President Ahtisaari

Martti Ahtisaari som mulig presidentkandidat hadde dukket opp allerede etter Namibia-suksessen i 1989, men i 1992 tok spekulasjonene rundt hans navn for alvor fart. Finland hadde helt siden landet ble selvstendig i 1917, valgt president gjennom et såkalt valgmannssystem, altså ikke direkte valg slik som blant annet i Frankrike. Men under president Mauno Koivisto ble grunnloven gjort om, og dermed var det duket for et nytt og mer åpent politisk landskap i Finland foran valget i 1994.

Martti Ahtisaari hadde i hele sitt voksne liv hatt et kristen-sosialdemokratisk grunnsyn og vært medlem av det sosialdemokratiske partiet. Men han hadde ikke deltatt i det ofte beinharde og, etter noens mening, skitne politiske spillet. Han ble derfor sett på som en kandidat som med rene hender kunne gå inn i presidentjobben.

Blant de etablerte sosialdemokratene var det på begynnelsen av 1990-tallet opplest og vedtatt at den mangeårige stats- og utenriksministeren Kalevi Sorsa burde avslutte sin karriere som Finlands president.

Men Sorsa hadde også mange motstandere innenfor sitt eget parti som mente han tilhørte en håpløst utdatert politisk kultur. Det var disse som fra vinteren 1993 for alvor satte i gang en kampanje for å få Martti Ahtisaari til å stille som kandidat for sosialdemokratene.

Og sosialdemokratenes primærvalg våren 1993 viste at Ahtisaari hadde brei folkelig appell, og ved selve presidentvalget vant han en klar seier over motkandidaten Elisabeth Rehn. 1. mars 1994 startet han på sin seks år lange presidentperiode. Mange var spent på hvordan en mann som hadde tilbrakt en stor del av sitt liv i utlandet, ville klare å løse den oppgaven.

En president på farten.

Martti Ahtisaari gikk til jobben som Finlands leder med stor iver og ga beskjed om at han en gang hver måned ville foreta reiser til forskjellige deler av Finland for å sette seg inn i vanlige folks hverdag og problemer. Han engasjerte seg også aktivt for å få ned den store arbeidsløsheten som hjemsøkte Finland på denne tiden. Gjennom sitt kraftfulle engasjement kom han på kollisjonskurs med den senterpartiledede regjeringen, som mente det var den som burde ha styringen over finsk innenrikspolitikk.

Martti Ahtisaaris sterke internasjonale tilknytning gjorde ham også til en varm tilhenger av finsk EU-medlemskap, og presidentens engasjement var utvilsomt en medvirkende årsak til at finnene gjennom en folkeavstemning høsten 1994 sa ja til medlemskap i unionen.

Et annet høydepunkt i Ahtisaaris karriere var da han i 1997 var vert for nok et toppmøte mellom den russiske og den amerikanske presidenten.

7: Crisis Management Initiative (CMI)

Martti Ahtisaari hadde ikke vært fremmed for tanken om en ny seksårsperiode som finsk president etter 2000, men det ble lenge før valget klart at han ikke kunne regne med ubetinget støtte for dette fra sitt eget parti, sosialdemokratene. De ville at Martti Ahtisaari i god tid skulle gi beskjed om han ville være deres kandidat, men dette nektet han.

Og kanskje var det med en viss lettelse han dermed frasa seg muligheten til å fortsette som president. Han ba heller ikke om å få tilbake den sosialdemokratiske partiboken han som nyvalgt president hadde gitt fra seg i 1994.

Mange hadde kanskje trodd at det var en litt sliten 63 år gammel Martti Ahtisaari som 1. mars 2000 vandret ut av det beskjedne presidentslottet ved Salutorget i Helsingfors, og at han nå ville bruke sin romslige pensjonistpensjon til et behagelig liv sammen med Eeva.

Men det virket som han på sett og vis hadde kastet av seg en byrde, og han gikk nesten umiddelbart sammen med en gruppe unge entusiastiske medarbeidere for å danne det som i dag er kjent som Crisis Management Initiative (CMI). Senterets posisjon bygger helt og fullt på den prestisje som Ahtisaari nyter internasjonalt, men selv sier han at en av hans viktigste oppgaver nå er å trekke med unge, ikke bare fra Finland, i aktivt konfliktforebyggende arbeid over hele verden.

8: Til Balkan, Indonesia, Kosovo

Våren 1999 ble Martti Ahtisaari sammen med den tidligere russiske statsministeren Viktor Tsjernomyrdin bedt om lede arbeidet med å få en slutt på konflikten mellom NATO og eks-Jugoslavia (Serbia). Igjen viste Ahtisaari sine evner til å få partene til å snakke sammen. Men mange mener han her fungerte som en forlenget arm for USAs interesser, en kritikk han også er blitt møtt med seinere.

Selv ble den tidligere presidenten allerede i 2000 med i arbeidsgruppen som skulle inspisere IRAs våpenlagre på den irske øya, men hans kanskje største fortjeneste som fredsmekler var fredsavtalen han 15. august 2005 fikk forhandlet fram mellom den indonesiske regjeringen og separatistene i Aceh-området på Sumatra. Denne avtalen synes å ha skapt varig fred etter en meget lang konflikt i et strategisk følsomt område, og knapt noen har trukket i tvil den viktige rollen Martti Ahtisaari spilte for å få dette til.

Derimot er det langt flere meninger om arbeidet som Martti Ahtisaari seinere i 2005 tok på seg for FN for å få til en avtale om statusen for Kosovo. Ahtisaari og hans arbeidsgruppe konkluderte tidlig med at den eneste realistiske løsningen var et selvstendig Kosovo under et sterkt internasjonalt mandat som sikret minoritetenes, dvs. serbernes, rettigheter.

Serbere protesterer mot Artisaari.

Men både fra serbisk og fra russisk hold var dette uakseptabelt, og Ahtisaari konkluderte i juli 2007 med at hans mandat var fullført i og med at Russland, EU og USA var enige om at de skulle påta seg ansvaret for en endelig løsning på statusspørsmålet. I dag vet vi at dette ikke førte fram og at Kosovo ensidig i februar 2008 erklærte seg selvstendig, med stilltiende støtte fra EU og USA, men med sterk kritikk fra Russland.

Martti Ahtisaari og CMI har også vært engasjert i prosjekter for å finne løsninger på andre konflikter, som den i Irak og på Afrikas horn, og arbeider også med kriseforbyggende arbeid i det multietniske Sentral-Asia.

Martti Ahtisaari er i dag uten tvil den mest kjente finnen ved siden av julenissen og mumitrollet. Han har måttet tåle sin del av misunnelse og baksnakking, men framstår likevel som en vital og energisk 71-åring. Og skal vi dømme ut fra utseende, er han i minst like god form i dag som for 15 år siden. Den gangen var det de i Finland som stilte spørsmål om en noe overvektig mann som han var i stand til å lede nasjonen.

Det han har utrettet siden, viste at de tok feil, og selv håper Martti Ahtisaari i samtale med NRK at han skal klare å holde det gående i mange år ennå.