Skoleoppgaver og undervisningsmateriell er flyttet til NUPI Skole

Hvor hender det?

NUPIs artikkelserie om internasjonal politikk
Foto: Forsvarets mediesenter

Norge forvalter store naturressurser i nord. Den norske kystvakten er et sentralt redskap i overvåkingen av nordområdene. Hvilke oppgaver har Kystvakten?

Ny norsk politikk i nord

Publisert: 21. aug. 2005

 Grunnsteinene for norsk politikk i Nordsjøen ble lagt på 1960-tallet. Vi høster fortsatt av den innsatsen. Etter en videreutvikling av folkeretten (havretten) på 1970-tallet kunne kyststatene etablere en 200 mils økonomiske sone. Knapt noe land har tjent så mye på den etableringen som Norge, gitt fiske- og petroleumsressursene utenfor vår lange kyst. Nå former vi en politikk for et annet område – nordområdene.
 

Våren 2005 fremmet regjeringen en stortingsmelding – Muligheter og utfordringer i nord – som Stortinget behandlet før sommerferien. Én viktig bakgrunn for meldingen er at ca. 25 prosent av verdens uoppdagete petroleumsreserver antas å ligge i Arktis.

Den globale funnraten av olje var på sitt høyeste på 1960-tallet. Siden har den falt dramatisk. Følgelig vil vi snart oppleve et fall i oljeproduksjonen. Produksjonen på norsk sokkel passerte høydepunktet (kulminerte) i 2001. Samtidig øker den internasjonale etterspørselen. I påvente av flere og renere alternative energikilder kan vi derfor vente oss høye oljeog gasspriser. Dette gjør det lønnsomt å utvinne olje og gass også i ugjestmilde strøk hvor produksjons- og transportkostnadene er høye – som i Arktis. Presset på ressursene i nord er allerede stort. Lete- og utvinningstakten er likevel uviss, først og fremst fordi de russiske disposisjonene er uklare.

2: Intens jakt på energi

USA, Kina, India og EU-landene jakter på energikilder verden over. Blant de største landene i verden er det bare Russland som har nok olje og gass. I vår tid er geopolitikk først og fremst blitt et spørsmål om energiforsyninger og energisikkerhet. Japan og Kina konkurrerer om rørledninger fra Russland. India ønsker en rørledning fra Iran gjennom Pakistan. Tyskland og Russland fører samtaler om en gassledning fra Vest-Sibir gjennom Østersjøen, mens USA vil ha gass fra Vest-Sibir og Barentshavet over til seg. Barentsregionen er i ferd med å bli et geopolitisk knutepunkt. Norge er en del av denne regionen.

3: Uavklarte grenser og suverenitetsforhold

Norge hevder suverenitet over ca. 30 prosent av Europas samlede land- og havområde. Det norske havområdet er seks ganger større enn landterritoriet, og det meste ligger i nord. For noen av suverenitetskravene har vi imidlertid liten støtte. Bortsett fra den uavklarte grensedragningen mot Russland i Barentshavet (jf.«Gråsonen» ) gjelder dette kontinentalsokkelkravet og sonen rundt Svalbard. Norge hevder at Svalbardtraktaten bare gjelder øygruppa og territorialfarvannet rundt den, mens hele det grunne havområdet fra fastlands-Norge forbi Svalbard (se kart) er sammenhengende norsk sokkel. Andre er uenige i dette. Atter andre har ikke gitt til kjenne noe standpunkt. Det er derfor en selvfølge at vi søker internasjonal støtte for våre krav . Men hvor kan vi få den fra? Russland er en motpart. USA har ikke ratifisert (endelig godkjent) Havrettstraktaten. De store EU-landene har reservert seg. For dem er dessuten Russland viktigere enn Norge, særlig så lenge Norge ikke er medlem av EU.

For tiden har vi ingen mellomstatlig organisasjon – multilateral ramme – å håndtere disse spørsmålene innenfor. NATO er nær tømt for politisk innhold, og ingen vet om eller når vi blir med i EU. Regjeringen utvikler derfor bilaterale (tosidige) samtaler om nordområdene med USA, Tyskland, Storbritannia, Frankrike, Canada og EU. Det nære forholdet mellom Tyskland og Russland gjør den norsk-tyske dialogen spesielt interessant for oss. Hvem får importere gass fra Shtokman-feltet nord i Barentshavet, et felt som er 30 ganger større enn det norske Snøhvit-feltet?

President Putin sa nylig at det er gode utsikter for olje- og gasssamarbeidet mellom Norge og Russland, og statsminister Bondevik sier han legger til grunn at norske selskap får delta i utvinningen på Shtokman-feltet. Både Statoil og Hydro kan få en bit. Jo lenger øst man kommer på russisk område, desto større ser forekomstene ut til å være: Hvem blir med der? I 2003 gikk all russisk gasseksport og 88 prosent av oljeeksporten til europeiske kjøpere: Vil mer gå til Asia og USA i framtiden?

Til nå er den norske tolkningen av Svalbardtraktaten blitt respektert, selv om den ikke er anerkjent. Alle land har nemlig sett seg tjent med fiskevernsonen rundt øygruppa. Men hva vil skje hvis det blir funnet olje og gass i dette området? En mest mulig friksjonsfri utnyttelse av naturressursene avhenger av at grense- og suverenitetsforholdene blir avklart.

4: Dårlig norsk samordning

Norge sliter med en tradisjonell sektoroppdeling av utenrikspolitikken. Andre land er flinkere til å koble ulike saksfelt for å oppnå synergieffekter – størst mulig samlet effekt. Tyskland bygger et stort lager for ubåtreaktorer nær Nerpa-verftet nord for Murmansk. Beliggenheten er velvalgt med tanke på drift og vedlikehold av Shtokman-feltet. Kanskje er det ikke bare miljøbevissthet, men også tysk energistrategi som her ligger bak?

Norge har for lengst etablert seg som en viktig aktør i arbeidet med å bedre atomsikkerheten og vil fortsette dette arbeidet, bl.a. innen rammen av G8 (gruppa av åtte store industriland). Der skal Russland ha formannskapet i 2006. Men vi har ikke greid å sette denne virksomheten i sammenheng med andre norske interesser. Vi trenger drahjelp for å utvikle en samlet og sammenhengende politikk for nordområdene.

Energisektoren er sentral både i norsk og russisk økonomi. Samarbeid på dette feltet, hvor norske selskaper sitter på teknologi og kompetanse som etterspørres på russisk hold, kan gi ringvirkninger langt utenfor olje- og gassektoren. Det har potensial til å bli det økonomiske lokomotivet som de norsk-russiske forbindelsene i nord har savnet så langt. Barentssamarbeidet – også kalt det euro-arktiske samarbeidet, fordi EU deltar – som ble etablert på norsk initiativ i 1993, åpnet for kontakt og samarbeid mellom folkene i nord. I så måte har samarbeidet vært framgangsrikt. Men den grenseoverskridende næringsvirksomheten har stort sett uteblitt – til nå. Gjennom en aktiv næringspolitikk kan vi redusere faren for interessekonflikter på områder hvor Norge og Russland er aktører i samme marked.

5: Rikt og sårbart

I tillegg til olje og gass er nordområdene særdeles rike på levende naturressurser. Fiskeriog havbruksnæringen er vår nest største eksportnæring, med en årlig eksportinntekt på ca. 30 milliarder kroner og med et stort vekstpotensial. Halvparten av de norske fiskerne hører hjemme i Nordland, Troms og Finnmark, og 60 prosent av de registrerte helårsdrevne fiskefartøyene kommer derfra. Petroleumsinteressene må derfor avstemmes til fiske- og fangstinteressene, som har vært grunnlaget for levekår og bosetting og fortsatt vil være det, sammen med petroleumsvirksomheten.

Nordområdene er økologisk meget sårbare områder, som utsettes for store klimaendringer. Vintertemperaturen i deler av Arktis har økt med 3-4 grader i løpet av de siste femti årene, og gjennomsnittstemperaturen i området har økt vesentlig mer enn den globale temperaturen i samme periode. Isen trekker seg tilbake. Endringene understreker betydningen av å få til omfattende reduksjoner i de globale utslippene av klimagasser.

Samtidig fungerer nordområdene som endestasjon for langtransporterte miljøgifter som tilføres med luft- og havstrømmene fra sørlige breddegrader og hoper seg opp i næringskjedene, både i pattedyr og sjøfugl. Arbeidet for å begrense tilførselen av slike miljøgifter er en viktig fellesoppgave for medlemslandene i Arktisk råd. Urbefolkningenes levekår  er et annet viktig anliggende.

6: Samarbeid om atomsikkerhet

Norge har vært pådriver for å styrke atomsikkerhetsarbeidet i Russland. To tredeler av de norske midlene er brukt til å redusere risikoen for ulykker ved russiske kjernekraftverk i våre nærområder og til å håndtere lagring av radioaktivt materiale og brukt kjernebrensel. Her ligger det noen kinkige dilemmaer: Ved å øke sikkerheten ved kjernekraftverket på Kola forlenger vi også verkets levetid. Og ved å transportere brukt brensel til lagringsstedet i Majak bidrar vi til det russiske plutoniumlageret samtidig som gjenvinning er den mest forurensende delen av det kjernefysiske kretsløpet.

Så langt er nivået på den radioaktive forurensingen lavt. Men usikkerheten er stor og frykten utbredt, og mistanker og rykter om radioaktiv forurensing kan påføre de økonomiske interessene betydelig skade.

7: Miljøets betydning

Miljødimensjonen er av overordnet betydning. Hvis det svikter der, er det mye annet som også bryter sammen. Regjeringen har satt som forutsetnig for petroleumsaktivitet i Barentshavet at utslipp til sjø ikke skal forekomme under normal drift. På norsk sokkel er oljeselskapene pålagt å miljøovervåke både havbunnen og havet. Men dette hjelper lite om ikke også russerne stiller strenge miljøkrav til petroleumsvirksomheten.

De største petroleumsreservene ligger på russisk side, og forurensingen respekterer ikke statsgrenser. Kanskje bør den norske regjeringen ta initiativ til forhandlinger med de sterkeste interessentene – i første rekke Russland, USA og de store europeiske landene/EU. Det må være et mål snarest mulig å etablere miljøregler og minimumsstandarder for den økonomiske virksomheten i området. Med vår beliggenhet, og med den vekten vi legger på miljøvern, vil ikke et slikt initiativ komme overraskende.

Russland mangler et eget departement for miljøvern. Det tidligere miljøverndepartementet ble omgjort til en statlig komité i 1996. Komiteen ble nedlagt i 2000 og funksjonene overtatt av naturressursdepartementet, som også utsteder lisenser for ressursutvinning – mot betaling. Russiske talsmenn sier de deler det norske ønsket om strenge miljøkrav, men i praksis er det en langsiktig oppgave å bevege Russland opp mot de norske miljøstandardene.

God miljøforvaltning koster. Et regjeringsoppnevnt utvalg – Orheim-utvalget, som la en viktig del av grunnlaget for Nordområdemeldingen – foreslo én barentsmilliard til næringsliv, forvaltning og forskning. Forslaget har som modell Sveriges to milliarder bevilget til miljøvern og utbygging av infrastruktur i Østersjøregionen etter den kalde krigen. Så langt er imidlertid norsk politikk ganske uforpliktende når det gjelder størrelsen på offentlige investeringer. Det er i det hele tatt grunn til å stille kritiske spørsmål ved forholdet mellom de tiltakene som er varslet, og dimensjonene ved de utfordringene og mulighetene vi står overfor i nord.

8: Russisk skepsis til Norge

De siste 10–15 årene er mange norske disposisjoner møtt med skepsis på russisk side. Det er en utbredt forestilling i Russland at Norge har utnyttet russisk svakhet etter den kalde krigen til å flytte fram sine posisjoner. Russerne ser en lovmessighet i dette: Slik er det i internasjonal politikk; det den ene vinner, taper den andre. Eksemplene er angivelig mange.

Svaldbardmiljøloven av 2001 setter miljø foran næring og skapte problemer for den russiske gruveetableringen i Coledalen. Fiskevernsonen rundt Svalbard aksepteres ikke av russerne og skaper «episoder», som da Kystvakten brakte tråleren «Tsjernigov» inn til norsk havn i 2002. Den var anklaget for storstilt regelbrudd (ekstra finmasket garn, kastet mye død småfisk) og en tid etter reagerte russerne med å sende krysseren «Severomorsk» inn i sonen. Radarstasjonen utenfor Longyearbyen, rakettskytefeltet ved Ny-Ålesund og radaren Globus II i Vardø er andre russiske ankepunkter. Tidvis setter russerne de norske disposisjonene i samband med NATOutvidelsen og legger mer i NATO-medlemskapet enn vi gjør. Uansett har Norge her et forklaringsproblem, ikke minst med å overbevise russerne om at når vi sier miljøvern, er det nettopp det vi mener og ikke klassisk maktpolitikk.

9: Større norsk nærvær?

Etter hvert som utfordringene og mulighetene i nord blir erkjent, må det få konsekvenser for våre militære disposisjoner. Forsvaret må komme etter der de vitale nasjonale interessene ligger. Et høyere regelmessig eller permanent nærvær vil gjøre det lettere å holde oversikten, lettere å registrere avvik fra normalen og lettere å treffe tiltak mot atferd vi ikke liker. Et større norsk nærvær i nordområdene vil øke vår politiske handlefrihet. Å sende militære enheter fra sør kan ha en uønsket opptrappingseffekt. Her har vi imidlertid tid til å forme en militær profil som gir troverdighet til norske krav uten å invitere til fornyet militarisering av området.

Mest haster det med å bli enige om regler for hvordan fiske, transport og petroleumsvirksomhet skal avstemmes. Det gjelder nær sagt uansett hvor fort eller langsomt petroleumsutvinningen går, for regelverk tar det tid å utvikle, og det bør helst komme i forkant. Russerne er i gang med oljeproduksjon i Petsjorahavet, og oljetransporten fra russiske havner på Kola og sørover langs kysten av Norge øker år for år.