Skoleoppgaver og undervisningsmateriell er flyttet til NUPI Skole

Hvor hender det?

NUPIs artikkelserie om internasjonal politikk
HHD12_10FrontLibaSyr Tegning: politicalcartoons.com

Libanon og Syria: frykt for spillovereffekt

Publisert: 23. apr. 2012

Når uro eller væpnet konflikt bryter ut i et land, er det alltid fare for spredning, eller spillovereffekt, til nabolandene. Faren blir ekstra stor der båndene mellom landene er mange, når den ene staten er svak og det hersker politisk uenighet om hvordan en skal forholde seg til konflikten i nabolandet. I Libanon er konsekvensene av opprøret i Syria allerede merkbare på flere områder. Mange frykter at landet igjen skal bli trukket inn i en væpnet konflikt.

2: Bakgrunn - nære bånd

Nære bånd har på godt og vondt knyttet de to landene sammen både gjennom historien og i våre dager. Opprøret i Syria preger derfor situasjonen i Libanon både politisk, sikkerhetsmessig, økonomisk og sosialt. Landene lå fra 1516 under Det ottomanske imperiet. Som følge av at Tyrkia (kjernelandet i imperiet) var på den tapende siden under første verdenskrig, ble landene i 1920 franske mandatområder under Folkeforbundet. I henholdsvis 1943 og 1946 ble de uavhengige. Men først etter krigene i Libanon 1975–1990 anerkjente Syria landet som en selvstendig stat.

Fra 1971 har Syria vært styrt med hard hånd av al-Assad-familien, først av Hafez og etter hans død i 2000 av sønnen Bashar. Faren bygde sin makt på solide kontakter i forsvaret, på Baath-partiet, et utvidet familiedynasti og de aller fleste alavittene – en sjiamuslimsk trosretning som utgjør 12 prosent av landets befolkning. En del ismailitter (sjia), kristne og sunnimuslimer i den økonomiske overklassen støtter også regimet.

HHD12_10Bashar_alAssad

Syrias president Bashar al-Assad

Etter år med uro ble det skapt politisk stabilitet i landet, men prisen var undertrykking, til dels blodig, av alle forsøk på opposisjon. Indre stabilitet, økonomisk framgang og en viss oppmyking i løpet av 1990-årene har gitt landet rang som en regional stormakt og ført til at mange syrere var tilfredse med regimet.

3: Libanon – mye strid og syrisk involvering

Det lille nabolandet Libanon er på alle måter en kontrast til Syria. Det politiske systemet er basert på en konsensus – avtalt enighet – om fordeling av alle politiske stillinger og offentlige verv likt mellom muslimer og kristne, selv om de kristne i dag «bare» utgjør 39 prosent av befolkningen. I 1943 var andelen 52 prosent.

Siden uavhengigheten har mangel på stabilitet og krigshandlinger preget situasjonen, og landet har vært en av skueplassene for konflikten mellom Israel og palestinerne. På den andre siden har et ultraliberalt økonomisk system og stor grad av ytringsfrihet gjort Libanon til et tilfluktsland for opposisjonelle og flyktninger fra andre land i Midtøsten. I årene fra 1975 til 1990 var landet hjemsøkt av væpnede konflikter av både intern og regional karakter. Israel okkuperte deler av Sør-Libanon fra 1978 til 2000. Syria støttet palestinske og enkelte libanesiske organisasjoner.

I 1976 ble Syria anmodet om å sende inn tropper for å stanse kampene mellom kristne og palestinske styrker. Etter hvert førte dette til konfrontasjon mellom libanesiske, væpnete grupper og syriske styrker. På det meste hadde syrerne 30 000 soldater og et vel utviklet etterretningsapparat stående i Libanon. De ble de viktigste makthaverne i landet. Folk som protesterte, måtte enten forlate landet eller gå i dekning.

HHD12_10LibaSyria

Nabolandene Libanon og Syria

Høsten 2004 startet en bølge av attentater mot anti-syriske politikere, intellektuelle og journalister. 14. februar 2005 ble tidligere statsminister Rafik Hariri drept av en kraftig bilbombe. På dagen én måned senere - 14. mars. - samlet nær 1 million libanesere seg sentralt i Beirut under slagordene «Frihet», «Verdighet» og «Syria ut». Opprøret ble kalt Sederrevolusjonen (sedertreet er Libanons nasjonaltre) og førte til at Syria måtte trekke troppene sine ut av landet.

Sjiamuslimenes sterkeste organisasjon, Hizbollah (se fakta), som har nære bånd til Syria og Iran, var dypt uenig og arrangerte egne demonstrasjoner og okkuperte sentrum av Beirut i måneder framover. Syrerne kunne også spille på maktkampen som oppsto mellom kristne ledere som vendte hjem fra eksil eller hadde sittet i fengsel og som ville ta tilbake sin tidligere posisjon. Derfor vedvarte den syriske innflytelsen også etter at troppene var trukket ut.

4: Politisk splittelse og uro

I Libanon er dagens politiske landskap preget av to jevnstore koalisjoner:

  • 8. mars-koalisjonen som er pro-syrisk og kritisk til alt de definerer som vestlig innflytelse. Den blir dominert av de sjiamuslimske organisasjonene Hizbollah og Amal, men rommer også halvparten av de kristne politikerne under ledelse av general Michel Aoun. De sitter i dag med regjeringen.
  • 14. mars-koalisjonen omfatter på sin side de fleste sunnimuslimske politikere og de kristne partiene Kataëb (Falangistene) og De libanesiske styrkene. Disse er for et selvstendig  Libanon.

Noen profilerte politikere, som druserlederen Walid Jumblat, prøver å føre en uavhengig linje ved å tilhøre 8. mars-koalisjonen samtidig som han støtter de syriske opprørerne.

HHD12_10LibanRelig

Libanon - et religiøst sammensatt land

Tre hovedsaker skiller de to koalisjonene:

  • Spesialdomstolen for Libanon oppnevnt av FN i 2007 for å etterforske drapene på Rafik Hariri og andre kritikere av Syrias innflytelse i Libanon
  • Hizbollahs våpen som utgjør en betydelig væpnet maktfaktor utenfor statsapparatet. Mange libanesere er kritiske til dette.
  • Hvor nært skal samarbeidet med Syria være? Tilhengere av 8. mars underbygger blant annet sin støtte til det syriske regimet med at det er en garanti for de religiøse minoritetenes rettigheter overfor det sunnimuslimske flertallet i den arabiske verden – en slags minoritetenes allianse og livsforsikring.  

Siden opprøret i Syria startet i mars 2011, har splittelsen – både blant politikere og vanlige folk – blitt stadig dypere mellom dem som støtter det syriske regimet og dem som støtter opprørerne. 8. mars stiller seg bak det syriske regimets oppfatning om at opprøret er et resultat av en vestlig/israelsk konspirasjon. 14. mars-koalisjonen hevder at opprøret er en legitim kamp mot et undertrykkende regime og for frihet og demokrati. Det er stor uenighet om Libanons posisjon i FN – både i Sikkerhetsrådet og i Generalforsamlingen. Der har landet enten avholdt seg fra å stemme eller stemt mot enhver fordømmelse av Syria. 

Da 14. mars-koalisjonen nylig markerte årsdagen for drapet på Hariri, stilte de seg klart solidariske med opprørerne, og en hilsen fra Det syriske nasjonalrådet ble lest opp. Men bortsett fra muligheten for å opprette en kommunikasjonskanal gikk ingen inn for en ytterligere innblanding i konflikten.

To dager senere ga Hizbollahs (se fakta) øverste leder, Sayyed Hassan Nasrallah full støtte til Syria. Han hevdet at 14. mars-koalisjonen har satset alt på at det syriske regimet skal bryte sammen og beskylder dem for å være direkte involvert i en eskalering av konflikten i Syria. Ved å hjelpe opprørerne med penger og våpen styrter de Libanon ut i krig, hevder han. Ubekreftede meldinger går også ut på at Hizbollah-soldater har deltatt i kamper i Syria. Dette blir avvist av ledelsen i Hizbollah.

5: Spenning - flyktninger

Spent i Nord-Libanon

Situasjonen i grenseområdene i nord er svært spent. Herfra er veien kort til Homs og  Hama i Syria – sentrale opprørsbyer. Siden opprøret startet, har lette våpen blitt smuglet over grensen. I byen Tripoli bor sunnimuslimer og alavitter i nabokvartaler, og her har det vært sammenstøt der flere er blitt drept. Syrerne har etter hvert minelagt denne delen av grensen, mens Libanon har forsterket hæren i området. Foreløpig har ikke kampene i Syria spredt seg til Libanon.

Flyktninger

Ifølge FNs organisasjon for flyktninger (UNHCR) har ca. 8000 sivile flyktet til Libanon innen slutten av mars 2012. Den katolske humanitære organisasjonen Caritas opererer med vel 10 000, mens enkelte medier hevder at så mange som 100 000 syriske flyktninger nå befinner seg i landet. Årsaken til denne store forskjellen ligger i hvilken status flyktningene har. Svært mange kommer til slektninger i Libanon og regner med å vende hjem så snart situasjonen bedrer seg. Andre ønsker ikke å registrere seg av frykt for at det kan gjøre det vanskelig for dem å komme tilbake dersom regimet i Syria blir sittende. Libanesiske medier melder om mange unge menn blant flyktningene. Dette er også kjent fra konfliktområder ellers i verden.

På grunn av et stort antall palestinske flyktninger (250–300 000 ifølge UNWRA) har Libanon ikke undertegnet FNs flyktningkonvensjon som beskriver flyktningers rettigheter i mottakerlandet med hensyn til helsevesen, skolegang, etc. Den bistanden flyktningene får, er derfor først og fremst avhengig av internasjonale og nasjonale organisasjoner, i tillegg til familienettverk.

Mange av flyktningene kommer over grensen mellom Libanon og Syria i ly av nattemørket. Store deler av grensen er minelagt, derfor kommer de til fots og har ikke mer med seg enn de kan bære. På libanesisk side blir de tatt imot av UNHCR, Caritas, Libanons Røde Kors og en rekke lokale sivile organisasjoner.

Sårede blir tatt imot på offentlige og private sykehus – det største problemet er at de kommer altfor sent. Amputasjon blir da ofte den eneste mulige form for behandling. Avhengig av lokale ressurser og initiativ blir barna tilbudt skoleplass. Men den belastningen dette påfører lokalsamfunnene, er svært ulikt fordelt fordi flyktningene kommer til sunnimuslimske og kristne landsbyer og byer, men unngår sjiamuslimske områder.

6: Økonomiske konsekvenser

Opprøret i Syria har allerede fått store konsekvenser for økonomien i Libanon. Dette gjelder især for eksportindustrien hvor det syriske markedet utgjør ca. 26 prosent av markedet, framfor alt for landbruksprodukter. Syria er helt uerstattelig som transittland for eksport til de arabiske gulflandene, så dette markedet er blitt omtrent utilgjengelig.

I nærområdene til Syria har grensehandel vært en viktig inntektskilde. Hit har syrere kommet for å kjøpe varer som de ikke fant, eller som var billigere enn i hjemlandet. I Bekaadalen levde flere tusen familier av denne handelen. Langs grenseelven el-Kebir i nord skal det ha vært nærmere 4000 forretninger, mange av dem beskjedne, men der hver tross alt utgjorde livsgrunnlaget for en familie.

HHD12_10GrupperSyria

Syria - etnisk og religiøst sammensatt

Den viktige turistnæringen har merket en markant nedgang etter noen år med vekst. Det er især to grupper som har blitt borte. Den første er arabere fra Gulfen som kom for å handle og for å nyte godt av det varierte utelivet især i Beirut. Disse foretrekker nå å holde seg borte fra den spente situasjonen i Libanon og Syria. Den andre er turister fra vestlige land som gjerne gjorde rundreise fra Libanon til Syria og Jordan. Det var gjort store investeringer både fra private og det offentlige, men nå ligger denne blomstrende industrien nede.

På grunn av sanksjonene mot Syria og syriske borgere har Libanons blomstrende bankvesen kommet under internasjonal observasjon. Foreløpig har bare èn bank fått anmerkninger.

7: Andre konsekvenser for Libanon

Mye vil avhenge av utfallet av opprøret i Syria. Selv om opprøret i Syria først og fremst dreier seg om regimeendring, frihet og demokrati har det fått et etnisk-religiøst preg fordi de fleste opprørerne er sunnimuslimer, mens makten i landet siden slutten av 1960-tallet har ligget i hendene på alavitter, som er en sidegren av sjiaislam. Mange libanesere leser derfor konflikten i Syria inn i en bredere strid om hegemoniet i Midtøsten mellom sjiastormakten Iran på den ene siden og sunnistormakten Saudi-Arabia og Qatar på den andre, med andre ord mellom sjia- og sunniislam.

Det syriske regimet befinner seg i en presset situasjon, og i Libanon frykter  mange at dette regimet ved hjelp av Hizbollah skal åpne en annen konflikt, enten internt i Libanon eller med Israel. Organisasjonens øverste leder, Sayyed Hassan Nasrallah, benekter at de vil la seg trekke inn på denne måten.

Selv om Libanon skulle unngå nye krigshandlinger, vil en langvarig strid i Syria uansett få svært negative følger for Libanon. Fordi libaneserne er så dypt splittet i synet på opprøret i nabolandet, har politikerne også begrensede muligheter til å enes om hvordan de skal løse problemene som har oppstått i Libanon i forbindelse med økt usikkerhet, forverret økonomi og en voksende strøm av flyktninger.

8: Et bredere maktperspektiv

En regimeendring i Syria vil føre til at aksen mellom Hizbollah og Iran via Syria og Irak blir brutt. Dette vil føre til store endringer for Hizbollah som kan bli tvunget til å velge mellom det å være både et parti og en væpnet frigjøringsorganisasjon, slik de definerer seg i dag, eller utelukkende et politisk parti. Hizbollahs posisjon i libanesisk politikk vil i så fall bli totalt forandret og dermed også balansen mellom de to koalisjonene.

Det er fortsatt altfor tidlig å spå utfallet av opprøret i Syria. Det er en mulighet for at regimet klarer å tilpasse seg kravene fra det internasjonale samfunnet, representert ved FN og Den arabiske liga. Opposisjonen er svært sammensatt og begynner først nå, etter vel et år å organisere seg. Det er derfor uklart hva slags regime som eventuelt vil overta, og en normalisering av situasjonen i Syria kommer uten tvil til å ta lang tid. Uansett utfall i nabolandene vil Libanon derfor stå overfor store utfordringer i lang tid framover.