Skoleoppgaver og undervisningsmateriell er flyttet til NUPI Skole

Hvor hender det?

NUPIs artikkelserie om internasjonal politikk
HHD12_9FrontIran Tegning: politicalcartoons.com

Hvem er på offensiven?

Ny krig i Midtøsten?

Publisert: 15. apr. 2012

Vil Benjamin Nethanyahu gå inn i historien som den israelske statsministeren som lot Iran bygge opp en eksistensiell trussel mot den jødiske staten? Det er slik han og andre leser utviklingen. I januar sa forsvarsminister Barak at de hadde ni måneder på seg for å stoppe det iranske atomprogrammet. Deretter ville det være for sent. I den israelske regjeringen er det disse to som styrer forholdet til Iran, og de samarbeider tett.

2: Opptrappingen

Da president Bush erklærte «mission accomplished» i Irak våren 2003 var Iran et mulig neste angrepsmål. Under Kjell Magne Bondeviks besøk i Det hvite hus på forsommeren tenkte Bush høyt om den muligheten, men problemene i Irak gjorde at det ble med tanken. I 2008 ble spørsmålet reist på nytt på israelsk initiativ. Da gjorde Bush det klart at et militært angrep ikke sto på kartet for resten av hans presidentperiode. I stedet fulgte hardere sanksjoner, attentater mot iranske fysiskere og sabotasje mot militære og kjernefysiske anlegg. En dataorm, kjent som Stuxnet, ødela noen hundre sentrifuger ved anrikingsanlegget i Natanz. Alt for å vinne tid.

Høsten 2011 bygde spenningen seg opp igjen, først med mordforsøket på den saudiarabiske ambassadøren i Washington, som USA hevder at Iran sto bak. Så kom en ny IAEA-rapport (fra Det internasjonale atomenergibyrået) om det iranske atomprogrammet. Rapporten gjorde omfattende bruk av urovekkende informasjon fra ulike vestlige etterretningsorganisasjoner. Deretter fulgte varsel om nye vestlige sanksjoner og et angrep fra demonstranter på den britiske ambassaden i Teheran.

HHD12_9Iran_atomanlegg

Noen sentrale atomanlegg i Iran

Ved nyttårsskiftet gjennomførte Iran en større militærøvelse i Den persiske gulf (Vel å merke ved vårt nyttårsskifte: Iran feirer nyttår ved vårjevndøgn), og ordkrigen tilspisset seg. Beskyldningene om attentat på iranske fysiskere og attentatforsøk på israelske diplomater – fram og tilbake mellom Iran og Israel – fortsetter. En ny runde med amerikanske og europeiske sanksjoner er i ferd med å fases inn, og i USA konkurrerer de republikanske presidentkandidatene i maktspråk mot Iran.

3: Er Iran i ferd med å bli en atommakt?

Svaret er at det vet vi ikke. Amerikansk etterretning sier at Iran hadde et våpenrelatert program fram til 2003, men at de våpenorienterte aktivitetene ble stoppet det året og ikke er gjenopptatt siden. Øverste sjef for amerikansk etterretning, James Clapper, gjentok dette i en høring i Senatet nylig, og sa det med «en høy grad av sikkerhet».

De siste rapportene fra IAEA sier imidlertid at tegn tyder på at noen av de våpenrelaterte aktivitetene har fortsatt også etter 2003 og at noen av dem kanskje pågår den dag i dag. Israel hevder de vet at iranerne er i ferd med å lage atomvåpen, og mange vestlige politikere snakker som om de vet det samme.

Under enhver omstendighet har iranerne gått langsomt til verks. På toppen av sjahens store investeringer i atomenergi på 1970-tallet har anrikingsprogrammet – som eventuelt skal produsere våpenmaterialet – pågått i 25 år. Til sammenlikning brukte Pakistan og Sør-Afrika (ikke lenger atommakt) 12−15 år på å skaffe seg atomvåpen.

HHD12_9personer

Noen av de sentrale personene i Iran-konflikten

I Vest er det mange som har ropt ulv i 10 år og sagt at om ett, to eller tre år vil Iran være en atommakt. Deretter har de oppdatert sine alarmerende spådommer fra år til neste. Tidligere IAEA-sjef Muhammed El Baradei sier han ikke har sett noe bevis, bare oppkonstruerte påstander. Hans forgjenger Hans Blix minner om Irak hvor USA og Storbritannia påsto at det fantes våpen, som senere viste seg ikke å eksistere. Det ble fastslått av inspektører både fra FN og fra USA.

 Nå prøver vestlige land å bevise intensjoner som kanskje ikke finnes. El Baradeis etterfølger, japanske Amano, er sterkt kritisert for sin vestorientering, og de Iran-rapportene som er laget under hans ledelse er kontroversielle.

4: Oppfyller Iran sine internasjonale forpliktelser?

Iran er medlem av den kjernefysiske ikke-spredningsavtalen (nuclear Non-Proliferation Treaty, NPT), og NPT gir medlemslandene rett til å utnytte atomenergi for fredelige formål. Alle land som ikke har atomvåpen, må rapportere sin kjernefysiske virksomhet til IAEA, som kontrollerer at virksomheten ikke misbrukes for militære formål. Fram til 2003 ble imidlertid anrikingsprogrammet holdt skjult: Dermed var det klart at Iran hadde brutt sikkerhetskontrollavtalen med IAEA. Byrået listet en lang rekke aktiviteter som skulle vært rapportert.

Det året la Iran om kursen og ga IAEA rik anledning til å inspisere anleggene. Byrået (IAEA) fikk anvende den såkalte tilleggsprotokollen til sikkerhetskontrollavtalen. Denne gjør det mulig å lete etter aktiviteter som eventuelt ikke er innrapportert. Iran åpnet også for inspeksjon av enkelte militære anlegg på frivillig basis.

HHD12_9IAEA-inspeksjonFoto: iaea.org

IAEA-inspektører i arbeid i Japan og i Sentral-Asia.

Fra slutten av 2003 til februar 2006 aksepterte Iran mer omfattende inspeksjoner enn noe annet land i verden. Men da et flertall i IAEAs styre vedtok å sende Iran-spørsmålet til FNs sikkerhetsråd med tanke på sanksjoner, gikk iranerne tilbake til den opprinnelige sikkerhetskontrollavtalen. Og den gir små muligheter til å sjekke om noe holdes skjult. Fra da av har Byrået gradvis mistet oversikten over det som skjer. I stedet har det begynt å laste nasjonal etterretningsinformasjon inn i sine rapporter.

5: Det historiske bakteppet

Det anstrengte forholdet mellom Iran og de vestlige maktene har dype historiske røtter. England og Russland kjempet lenge om innflytelse i Iran. Tsaren kapret land, mens England fikk tak i oljen. Da den folkevalgte statsministeren Muhammad Mossadeq kom til makten i 1951 og nasjonaliserte oljeindustrien, appellerte britene til USA om å fjerne ham. Det skjedde i 1953, og unge Muhammad Reza Pahlawi ble satt på tronen som USAs forlengede arm i landet. I Iran går det fortsatt en understrøm av mistenksomhet både mot briter og russere, og etter revolusjonen i 1979 omtales USA som «den store satan» og Israel som den lille.

Revolusjonen og gisseldramaet – 52 amerikanske ambassadeansatte var gisler i 444 dager – skapte en uforsonlig holdning i USA. USA og Iran har ikke hatt diplomatiske forbindelser siden den gang, og amerikanere har ikke lov til å ha kontakt med iranere med mindre det er politisk klarert. Iran er USAs fiendebilde nummer én. Ettersom atomspørsmålet er del av en bred og dyp konflikt er det vanskelig å finne en separat løsning på det uavhengig av konflikten i øvrig.

6: Geopolitikk og spredning

Iran-spørsmålet er viktig ikke bare i Midtøsten, men også globalt. Det dreier seg både om geopolitikk og om framtiden for det internasjonale ikke-spredningsregimet. Geopolitisk er det spørsmål om Irans framtidige plassering mellom Vesten og de raskt voksende maktene i øst og sør, i første rekke BRIKS-landene (Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika). Mer og mer tyder på at det grunnleggende siktemålet for den amerikanske politikken er regimeskifte i Iran, og BRIKS – særlig Kina og Russland – vil unngå dette.

Striden gjenspeiles i Syria-konflikten. Der ønsker Vesten å frata Iran en alliert mens BRIKS motsetter seg alt snakk om militært inngrep og ensidig støtte til opprørerne. For ikke-spredningsregimet dreier det seg om mer enn Iran. Hvis Iran krysser terskelen og blir en atomvåpenmakt, kan flere land gå i samme retning, ikke bare i Midtøsten.
 
Derfor er det med Iran-konflikten som med forholdet mellom Israel og palestinerne: En hel verden er opptatt av den. Likevel koker spørsmålet mer og mer ned til forholdet mellom tre stater: Iran, Israel og USA. Det er de som bestemmer hva det skal bli til. I sentrum står forhandlinger, sanksjoner, statsterrorisme og bruk av militær makt.

7: Forhandlinger

Fra slutten av 2003 forhandlet Iran og EU/EU3 (Frankrike, Storbritannia og Tyskland) om en løsning på konflikten. Mens forhandlingene pågikk, stilte Iran sin anrikingsvirksomhet i bero. I august 2005 kom EU med et tilbud som var temmelig tynt. For eksempel hadde mange ventet at europeerne ville bistå Iran med kraftreaktorer, dvs. med fredelig utnyttelse av atomenergi, men tilbudet sa bare at de ikke ville gjøre noe som kunne hindre markedet i å fungere på normalt vis. Men om EU3 ikke ville gjøre noe på eget initiativ, kunne amerikanerne stanse salg fra EU via sine patentrettigheter. Iran oppfattet det hele som en provokasjon.  
 
USA hadde aldri noen tro på forhandlingene. På denne tiden mente Det hvite hus at USA var så mektig at det ikke var nødvendig å forhandle. Samtaler skulle snarere være en belønning for dem som oppførte seg som USA ville. Å snakke med ondskapens akse – Iran, Nord-Korea og Irak – var ikke under noen omstendighet aktuelt. I ettertid kan det virke som europeerne var påvirket av denne tankegangen og derfor mente det ikke var nødvendig å tilby Iran så mye. I februar 2006 gikk saken til Sikkerhetsrådet med tanke på sanksjoner, og siden er konflikten blitt intensivert.
 
 Da Barack Obama ble president, sa han seg rede til å snakke med USAs motstandere uten vilkår. Det første forhandlingsmøtet fant sted 1. oktober 2009. Det dreide seg om et tillitsskapende tiltak: Iranerne skulle gi fra seg 1200 kg lavanriket uran som det selv hadde produsert, mot å få igjen brenselsstaver for en forskningsreaktor i Teheran. Det som ble igjen i Iran, ville ikke være nok til å videreforedles for våpenformål.
 
I nye samtaler tre uker senere ble det klart at iranerne var usikre på om vestmaktene og russerne ville holde sin del av avtalen. Det var de som skulle levere brenselsstavene. Dessuten var den interne maktkampen i Teheran etter sommerens presidentvalg så sterk at ingen leder var i stand til å drive effektivt diplomati. Obama var under press fra en Iran-fiendtlig opposisjon og hadde dårlig tid. Forhandlingene ble derfor resultatløse, og ved årsskiftet 2009–2010 var Obama tilbake på Bush-administrasjonens sanksjonsspor.
 
Dette fikk et interessant etterspill. I 2010 gjorde Tyrkia og Brasil en overenskomst med Iran om det samme tillitsskapende tiltaket, bare med bedre forsikringer for Iran. Men da var ikke amerikanerne interessert lenger. De ville ha sterkere sanksjoner, og fikk i stand en resolusjon om dette i FNs sikkerhetsråd. Overenskomsten viste imidlertid at det er mulig å gjøre avtaler med Iran.

8: Sanksjoner og terror – ikke etter hensikten

Etter fire runder med stadig sterkere sanksjoner er det ikke mulig å få Sikkerhetsrådet med på flere. I stedet innfører USA og EU nå egne sanksjoner mot Irans oljehandel. USA presser andre land til å redusere importen fra Iran. Japan har allerede gjort det og er derfor unntatt fra sanksjonene. Nå rettes presset i første rekke mot Kina, India, Sør-Korea, Tyrkia og Sør-Afrika. EU stanser all import fra 1. juli.

HHD12_9Hormuz

Mye av verdens oljeeksport blir transportert gjennom Hormuzstredet.

Dette går hardt ut over den iranske økonomien. Den jevne iraner straffes hardest, også  middelklassen. Men regimet greier fortsatt å kanalisere ressurser til sine høyprioriterte programmer, så som atomprogrammet. I Iran har dette høyteknologiske prestisjeprogrammet bred oppslutning. Derfor virker ikke sanksjonene etter hensikten.

Det gjør heller ikke dataangrepene, mordene på iranske kjernefysikere og sabotasjen mot militære anlegg. Slike aktiviteter gjør det tvert imot lettere for iranske myndigheter å mane til samhold mot Israel, USA og andre mistenkte bakmenn. Rett nok er rivaliseringen i ledersjiktet sterkt og den folkelige misnøyen med regimet utbredt, men presset utenfra gjør at opposisjonen får dårlige arbeidsvilkår.

9: Bruk av makt

Nye forhandlinger er på gang, men Obama har lite handlingsrom (tilstundende presidentvalg mm). Sett med israelske øyne er forhandlinger bortkastet tid. Ingenting tyder på at sanksjonene og terrorhandlingene får Iran til å endre sine strategiske kalkyler. Derfor kan tilhengerne av bombing snart hevde at alle andre muligheter har vært prøvd.

Men ikke riktig ennå. Under Nethanyahus siste besøk i Washington nærmet USA og Israel seg hverandre. Nethanyahu sa seg villig til å avvente resultatene av sanksjonene og forhandlingene: både han og Barak sier nå at de ikke behøver å aksjonere de nærmeste ukene eller månedene. Obama anerkjenner israelernes rett til å handle på egen hånd og skal visstnok gi dem flere av sine sterkeste konvensjonelle bomber.

HHD12_9Hormuz

USA og Iran - de møtes i Hormuz.

Han understreker at en ny krig i Midtøsten er et mindre onde enn Iran med atomvåpen, og at han ikke bløffer når han sier han vil angripe før Iran eventuelt krysser terskelen. En slik krig vil være et åpenbart brudd på folkeretten og utløse sterke reaksjoner verden over, men det bryr de seg tilsynelatende lite om.

Dette er høyt spill for en president som slett ikke vil ha en ny krig med uoversiktlige konsekvenser i et valgår. Hvis ikke Iran byr på overraskende innrømmelser, blir samtalene kortvarige. Virkningen av sanksjonene er heller ikke så mye å vente på, for det er ganske tydelig at de ikke stopper atomprogrammet. På forsommeren kan tilhengerne av bombing derfor ha styrket sin sak.

Så hvorfor viker ikke Iran for det presset som legges på dem? Dette er ikke første gangen beslutningsfatterne i Teheran har sett livet og døden i hvitøyet. På 1980-tallet kjempet de en blodig krig mot Saddam Hussein, som ble støttet av alle stormaktene unntatt Kina. Krigsveteranene − ikke bare revolusjonsgarden − har nå inntatt ledende politiske posisjoner. De er ikke selvmorderiske, men heller ikke lettskremte. Iran er en stolt nasjon med rike tradisjoner.

Angrepsruter og angrepsmål

Den korteste veien fra Israel til Iran går over Jordan og Irak. Israel kan bruke fly og bakke- og u-båtbaserte raketter og har fått kraftige konvensjonelle bomber, såkalte bunker-busters, av USA. Jordan vil antakelig la flyene passere og Irak er praktisk talt uten flyvåpen. Det er også andre tenkelige ruter, og det spekuleres om bruk av flyplasser i Aserbajdsjan for mellomlandinger.

Anrikingsanlegget i Natanz, et anlegg for konvertering av uran til gassform nær Esfahan, tungtvanns- og reaktorbyggene i Arak og et nytt anrikingsanlegg nær Qom (Fodo) vil være blant de viktigste målene. Det siste er bygd så dypt inn i fjell at det er vanskelig å ødelegge med konvensjonelle våpen. Det er dette anlegget israelerne henviser til når de sier at tiden er i ferd med å løpe ut. Atomprogrammet har mange andre kjente tilholdssteder og sikkert også mange ukjente, og Israel er neppe i stand til å utføre mange angrepsbølger over så stor avstand.

Et angrep vil sette det iranske atomprogrammet tilbake, men kan fort bli en dyrekjøpt seier. For én ting er mottiltakene, som kan sette store deler av Midtøsten i brann. En annen at programmet med stor sannsynlighet vil fortsette etterpå, og da med fornyet styrke og uten inspeksjonsrettigheter for IAEA. Om målsettingen ikke har vært atomvåpen før, vil det med stor sannsynlighet bli det da.