Skoleoppgaver og undervisningsmateriell er flyttet til NUPI Skole

Hvor hender det?

NUPIs artikkelserie om internasjonal politikk
Bilde: scanpix.no

Juni 2014: Palestinere uttrykker sin glede over forsoning mellom Fatah og Hamas med et bilde av den palestinske presidenten Abbas.

Palestinerne, et splittet folk

Publisert: 7. sep. 2014

Over tjue år etter at Oslo-avtalen ble inngått mellom palestinerne og Israel, er palestinernes politiske nederlag mer iøynefallende enn deres suksesser. Palestinsk politikk er dessuten preget av motsetninger som framstår som uoverstigelige. Men selv mot et bakteppe av krig i Gaza kan kanskje året 2014 by på en mer enhetlig palestinsk politikk.

2: Indre palestinske motsetninger

Motsetningene mellom palestinerne kan deles inn i tre dype splittelser: Mellom

  • flyktninger og ikke-flyktninger
  • sekulære (ikke-religiøse) palestinere og islamistiske palestinere
  • mellom Gaza og Vestbredden, med to forskjellige regjeringer.

       
Alle disse interne motsetningene kan føres tilbake til en grunnleggende krise i palestinsk politikk: krisen i politisk representasjon, dvs. i hvem som skal representere hvem, ut fra hvilke regler og med hvilken rett og legitimitet. I denne situasjonen har palestinske motstandsgrupper spilt en spesiell rolle. Den sekulære motstandsbevegelsen (PLO) og den islamistiske motstandsbevegelsen (Hamas) har siden 2007 stått mot hverandre. Til tross for denne splittelsen har palestinsk motstandskamp vært av sentral betydning for palestinsk nasjonsbygging. Motstandskampen har bidratt til å forme palestinerne som ett folk selv om de bor i ulike land. 

I dag er det å skape intern forsoning en av palestinernes største utfordringer. For at dette skal kunne skje må forholdet mellom palestinerne og den vestlige verden endres.

3: Den palestinske flyktningkatastrofen blir skapt

1948 har gått inn i palestinsk historie som året da katastrofen rammet dem. Ikke på grunn av at Israel ble opprettet den 14. mai 1948, eller nederlaget til de arabiske nabolandene som angrep Israel den påfølgende dagen, men på grunn av resultatet av dette: Al-nakba, katastrofen, viser til det faktum at i kjølvannet av opprettelsen av Israel og den første israelsk–arabiske krigen så ble det palestinske flyktningproblemet skapt. Av 900 000 palestinere ble drøyt 100 000 igjen innenfor det som ble staten Israels grenser da en endelig våpenhvile ble inngått mellom Israel og nabostatene i 1949.

Hvor i verden palestinerne bor

 I den første delen av 1948 flyktet palestinere av frykt for krigshandlinger. I tiden rundt og etter opprettelsen av Israel ble de fleste fordrevet. Etter krigen nektet Israel flyktningene å vende tilbake (repatriering). De palestinske flyktningene har derfor vært i tvungent eksil siden 1948, og utgjør i dag verdens lengst vedvarende flyktningproblem (se kart).

FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger, UNRWA ble etablert i 1949 og da med et årlig budsjett på 27 dollar per flyktning. Dette skulle dekke utgifter til mat, bolig, klær og medisiner i leirer satt sammen av telt eller flatklemte oljekanner. Etter hvert har de materielle forholdene for flyktningene blitt gradvis bedre. Om lag en tredel av de FN-registrerte palestinske flyktningene bor ennå i flyktningleirer, som i dag i det ytre skiller seg lite fra andre fattige urbane slumområder i Midtøsten. Det var her, i de palestinske flyktningleirene, at den palestinske motstandsbevegelsen vokste fram. Den kom til å få stor betydning for måten palestinerne definerte seg selv som et eget folk.

4: PLO og tro på væpnet kamp

Den palestinske frigjøringsbevegelsen PLO ble først dannet i 1964. PLO er en paraplyorganisasjon, det vil si en felles organisasjon for de største palestinske væpnete gruppene som var blitt dannet av palestinere i eksil. Den største og sterkeste gruppen i PLO var – og er fortsatt – Fatah. I de første tiårene etter at PLO ble stiftet, hyllet organisasjonens ledere den væpnete kampen. Væpnet motstand mot staten Israel skulle vekke de fordrevne flyktningene fra deres bitre resignasjon. PLO visste at de ikke ville makte å frigjøre Palestina på egen hånd.  Slik PLOs strateger så det, sto det palestinske folket i sentrum av en serie ulikt store sirkler: de arabiske massene, de arabiske regjeringene, det internasjonale samfunnet (fig., s. 3).

Gjennom væpnete aksjoner mot Israel ville PLO tvinge fram reaksjoner fra Israel mot palestinerne. Disse ville bli mobilisert til å delta i kamphandlinger mot Israel. I denne kampen ville folkene i den arabiske verden støtte palestinerne. Det ville igjen tvinge arabiske regimer til å ta stilling for eller mot den palestinske frigjøringsbevegelsen. De arabiske lederne som gikk mot, ville fjerne seg fra de arabiske massene. Massene ville da kunne bli mobilisert til aktivt å støtte palestinernes kamp ifølge denne tanken. De arabiske massenes oppvåkning ville endelig tvinge fram at arabiske hærstyrker skulle bli involvert i kampen på palestinernes side.

PLOs strategiske planer

Denne tankegangen har preget militante palestinske grupper helt til i dag, selv om den egentlig aldri holdt mål: De arabiske massene ble aldri helt vekket slik PLO hadde håpet. Og på slagmarken var det nederlag snarere enn suksess som preget PLOs kamp. Etter krigen i 1967 og den påfølgende israelske okkupasjonen fikk Israel eliminert PLOs celler på Vestbredden og i Gaza. I 1970 måtte PLO evakuere sin hovedbase i Jordan, etter å ha tvunget fram en væpnet konfrontasjon med det jordanske regimet. PLO søkte da tilflukt i Libanon, som ble invadert av Israel i 1982. Dermed ble PLO tvunget ut av landet og måtte da evakuere til Tunisia. Da PLOs medlemsgrupper samlet seg etter å ha forlatt Libanon, ble det reagert på at noen framstilte perioden i Libanon som en seier. «En slik seier til, og vi vil ha vårt neste møte på Seychellene,» sa en av møtedeltakerne.

På ett område hadde PLO derimot lyktes: mobilisering av de palestinske flyktningene. PLOs medlemsgrupper evnet ikke å absorbere alle flyktningene som strømmet til deres kontorer i flyktningleirene for å delta i den væpnede kampen. PLOs viktigste funksjon var derfor ikke militær, men å skape et nytt nasjonalt palestinsk heltebilde der motstandskamp og palestinsk nasjonal identitet smeltet sammen. Og selv om PLOs ledelse aldri har blitt demokratisk valgt, nøt den stor tillit blant palestinerne uansett hvor mye PLO ble stemplet som en terrororganisasjon av Israel, USA og Vesten.

Det var på grunn av denne interne tilliten, særlig til Fatah og PLO-lederen Yassir Arafat, at PLO var i stand til å snu helt om på sin strategiske tenkning i 1993 med Oslo-avtalen. Med Oslo-prosessen tok PLO avstand fra vold, anerkjente Israel som stat, og kunne vende tilbake til Vestbredden og Gaza. Det betydde at sentrum for palestinsk politikk ble flyttet fra flyktningene og til områdene som hadde vært under israelsk okkupasjon siden seksdagerskrigen i 1967: Vestbredden og Gaza.

5: Oslo-avtalen og intern kritikk

Da PLO i 1994 vendte tilbake til Vestbredden og Gaza, ble en ny politisk institusjon, underlagt PLO, etablert: De palestinske selvstyremyndighetene (PA, Palestinian Authority). Selv om PLO formelt var palestinernes øverste ledelse – som forhandlet om en varig fredsavtale med Israel – ble styringen av de største byene på Vestbredden og Gaza gjennom selvstyremyndighetene den palestinske ledelsens prioritet. Lederen (Yassir Arafat) og ledelsen for Fatah, PLO, og PA var uansett den samme. Selvstyret medførte dramatiske endringer i palestinsk politikk.

Selvstyremyndighetene trengte inntekter for at palestinerne selv skulle ta ansvar for helse, utdanning, infrastruktur og intern sikkerhet. Til dette formålet dannet det internasjonale samfunnet en egen giverlandsgruppe som Norge fikk lederskap for. Giverne finansierte størstedelen av utgiftene til de palestinske myndighetene, hvorav 80 prosent gikk til lønn til rundt 170 000 palestinske offentlige ansatte. Før Oslo-avtalen hadde (økonomisk) uavhengighet vært av sentral betydning for PLO-ledelsen. PLOs viktigste inntektskilde hadde vært skatter palestinere som arbeidet i Gulf-landene, betalte til organisasjonen. Med selvstyremyndighetene ble vestlige giverland den palestinske ledelsens fremste kilde til inntekter.

Flere bosetter seg på VestbreddenKilde: Dag Tuastad: Palestinske utfordringer

Øst-Jerusalem (ca 200 000) er holdt utenfor

For å motta bistand krevde giverlandene at PLO måtte forhandle med Israel om flyktningenes skjebne og om opprettelsen av en palestinsk stat på Vestbredden og i Gaza. De måtte forhandle selv om forhandlingene møtte veggen på grunn av at antallet jødiske bosettere i de okkuperte områdene økte og økte mens forhandlingene pågikk. I løpet av 20 år med forhandlinger, fra 1993 til 2013, ble antallet jødiske bosettere på den okkuperte Vestbredden tredoblet (se figur). Så lenge Israel bosatte egne innbyggere på området hvor en palestinsk stat skulle være, var det vanskelig å se for seg at området noen gang kunne bli palestinsk.

Dessuten var bosettingen ulovlig etter folkeretten.  «Du kan ikke forhandle om delingen av en pizza mens den andre parten spiser den opp,» sa en palestinsk forhandler. Men det var nettopp det PLO gjorde. De var tvunget til å delta i forhandlinger de erfarte at Israel ikke mente noe med – hvorfor ville de ellers hele tiden utvide de jødiske bosettingene?

Men PLO var tvunget av giverlandene til å fortsette forhandlingene for å opprettholde finansieringen av det palestinske selvstyret. Denne situasjonen har ført til økende kritikk fra palestinerne selv. Kritikerne hevdet at PLO og de palestinske selvstyremyndighetene var i lomma på Israel og vestlige giverland. PLO framsto mer som en bistandsklient enn som en frigjøringsbevegelse.

6: Hamas og den palestinske splittelsen

Et nullsumspill innebærer at det noen taper vinner andre. Den populariteten PLO tapte på grunn av at forhandlingene med Israel ikke førte fram, ble høstet av den islamistiske motstandsbevegelsen Hamas, stiftet i 1987. Fram til Oslo-prosessen hadde PLO og Hamas slåss side om side mot Israel. Den største forskjellen på Hamas og PLO var at PLO var en ikke-religiøs, sekulær organisasjon, mens Hamas var islamistisk. Fram til 1993 hadde begge organisasjonene imidlertid hatt samme mål: å frigjøre Palestina. Oslo-avtalen kom som et sjokk på Hamas som ikke anerkjente Israel som stat.

I februar 1994 drepte en israelsk bosetter i Hebron på Vestbredden 29 bedende muslimer inne i en moske, øyensynlig som protest mot fredsprosessen mellom Israel og PLO (året etter drepte en annen israelsk jøde sin egen statsminister, Rabin. Også det i protest). Det var denne hendelsen Hamas først begrunnet sine selvmordsaksjoner i Israel med. Fra april 1994 til 2000 gjennomførte Hamas 16 selvmordsaksjoner i Israel som tok livet av 150 sivile israelere. I 2000 brøt et palestinsk opprør ut hvor fram til 2005 ytterligere 1000 israelere og drøyt 3000 palestinere ble drept.

I 2005, etter avslutningen av det palestinske opprøret og med israelsk tilbaketrekning fra Gaza endret Hamas kurs. De gikk bort fra selvmordsaksjonene, og bestemte seg for å delta i det palestinske parlamentsvalget til de palestinske selvstyremyndighetene (ikke for PLO som aldri hadde avholdt valg). EU og vestlige land så positivt på kursendringen og støttet deres valgdeltakelse. All erfaring tilsier at når radikale grupper som har operert under jorden blir inkludert i demokratiske politiske prosesser, så virker dette modererende på deres mest ekstreme elementer. For å vinne stemmer må de nemlig søke mot sentrum og da i gråsonen mellom seg selv og andre partier.

Da Hamas vant det demokratiske valget i 2006 til  de palestinske selvstyremyndighetene på Vestbredden og Gaza, oppsto imidlertid en krise mellom selvstyremyndighetene og de vestlige landene som finansierte dem. Giverlandene nektet å ha noe med Hamas å gjøre. PLO måtte påse at Hamas ble holdt utenfor det politiske systemet giverlandene finansierte. Dette bidro til å forkludre maktovertakelsen etter Hamas’ valgseier, og en voldelig konflikt brøt ut mellom Fatah, det største partiet i PLO, og Hamas.

Sommeren 2007 ble Fatah drevet ut av Gaza av Hamas. Siden har palestinerne hatt to regjeringer, en i Gaza under Hamas, og en på Vestbredden under Fatah/PLO.

Fordelen for PLO var at bistanden fra vestlige giverland – til Vestbredden – kunne fortsette. Når det gjaldt Gaza, ble en blokade innført av Israel, støttet av vestlige land, for å tvinge Hamas til å gi fra seg makten, selv om den var oppnådd gjennom demokratiske valg. Et problem var imidlertid de 70 000 offentlige ansatte som de palestinske selvstyremyndighetene hadde ansatt i Gaza før Hamas’ valgseier. Vestlige giverland ønsket ikke at disse skulle tjenestegjøre under Hamas-styret i Gaza. Det ble derfor bestemt at de skulle fortsette å få lønn – så lenge de ikke gikk på jobb i Gaza. Vestlige bistandsmidler ble dermed fra 2007 betalt til lærere, politi og helsepersonell i Gaza, for ikke å jobbe. Kritikere av giverlandsgruppen kunne hevde at politikken overfor Hamas innebar at giverlandene gjorde opprettholdelse av den palestinske splittelsen, til en forutsetning for å opprettholde de palestinske selvstyremyndighetene på Vestbredden.

7: Fra splittelse til forsoning

Barn som løper i oppoverbakkeBilder: Nehmeh og Sarhan/Unrwa.org

30 år mellom de to bildene. Like håpløst?

Den palestinske splittelsen, med en regjering på Vestbredden, en i Gaza og flyktninger i eksil uten en egen reell politisk representasjon innebærer som nevnt innledningsvis, at palestinsk politikk er inne i en krise: En legitim (internt anerkjent) felles politisk ledelse mangler.  Rent teoretisk er det ikke så vanskelig å finne en vei ut av denne krisen: Dersom valg til selvstyremyndighetene (både på Vestbredden og i Gaza) og PLO avholdes og anerkjennes som demokratisk gjennomført av det internasjonale samfunnet, vil en slik valgt ledelse ha mandat fra hele det palestinske folket til å representere dem. Og senest i april 2014 ble alle de palestinske gruppene, inkludert Fatah, Hamas og PLO enig om en slik demokratisk forsoningsprosess.

Utfordringene for forsoningsprosessen er for det første at Israel vil forhindre Hamas å delta i valg på Vestbredden, og israelerne arresterer deres kandidater dersom de stiller til valg. For det andre har Hamas ansatt 40 000 egne offentlige ansatte i Gaza for å erstatte de 70 000 som har blitt betalt av myndighetene på Vestbredden for ikke å gå på jobb. Hamas ønsker ikke at arbeiderne de har ansatt, skal miste jobben ved en forsoning med Fatah og PLO.

Spørsmålet er like fullt om en full vestlig boikott av en palestinsk regjering, som innbefatter eller er støttet av Hamas kan vedvare, særlig etter krigen sommeren 2014 mellom Hamas og motstandsgruppene i Gaza på den ene siden og Israel på den andre. Så lenge det palestinske folket og både Fatah, PLO og Hamas selv ønsker en forsoning, kan dette komme til å tvinge fram politiske endringer.