Skoleoppgaver og undervisningsmateriell er flyttet til NUPI Skole

Hvor hender det?

NUPIs artikkelserie om internasjonal politikk
Bilde av demonstrasjon for mer demokratid i Hongkong, 2014. Foto: scanpix.no

Mareritt for kinesiske styresmakter: Her folkelig mobilisering for mer demokrati i Hongkong høsten 2014.

Kina og den arabiske våren

Publisert: 8. mars 2015

Det er påfallende forskjeller mellom vestlig og kinesisk framstilling av «den arabiske våren». I Vesten blir den arabiske våren gjerne forstått som revolusjonene som førte til at de autoritære regimene i Tunisia og Egypt falt tidlig i 2011, og som snart spredte seg til land som Libya, Syria, Bahrain og Jemen. I Kina omtales den arabiske våren oftest som «uroen i Midtøsten» (zhongdong dongdang) eller «omveltningene i Midtøsten» (zhongdong jubian), og mer sjelden som «den arabiskeno våren» (alabo zhi chun).

Vestlige og kinesiske analytikere bruker ulike begreper. Samtidig har de også ulike forståelser av den arabiske våren, både når de fortolker hva som var drivkreftene bak de politiske omveltningene i Midtøsten og følgene av disse. I kinesiske analyser underkommuniseres politiske årsaker til revolusjonene. Dessuten er kinesiske analytikere gjennomgående langt mer negative enn vestlige i sin vurdering av konsekvensene av den arabiske våren.

2: Kinesiske forskere om årsakene

Kinesiske styresmakter ble tatt på senga av den arabiske våren, og de fryktet at uroen skulle inspirere opposisjonelle og lede til uro også i Kina. De så nemlig åpenbare likheter mellom dagens situasjon i Kina og den i Midtøsten før den arabiske våren. Slike synsmåter framkommer i studier foretatt av kinesiske analytikere etter omveltningene i de arabiske statene.

Som kjent finner det kinesiske ordskiftet rundt den arabiske våren sted innenfor rammene av en autoritær ettpartistat. Dermed er utgangspunktet i Kina et helt annet enn i vestlige land. Noe av det som bekymrer kinesiske ledere mest, er intern misnøye og uro, og potensialet for destabilisering. Hvordan Kommunistpartiet skal beholde sitt maktmonopol er således et sentralt tema som debatteres av beslutningstakere og analytikere. Kommunistpartiet er meget vart på alle krefter som kan true maktmonopolet, og siden Sovjetunionens fall i 1989–1991 har lederskapet i Beijing nøye analysert svakheter og styrker ved andre autoritære regimer. Formålet er å lære og eventuelt treffe nødvendige tiltak for å beholde makten. Debatten i Kina i kjølvannet av den arabiske våren synes å ha samme formål.

Ikke lenge etter utbruddet av den arabiske våren kom de kinesiske analysene av årsakene, og disse avvek til dels fra de vestlige. Kinesiske og vestlige analyser vektlegger mange av de samme faktorene, men i tillegg trekker vestlige studier fram et bredere spekter av forklaringer. Blant disse er internasjonalt økonomisk press mot de arabiske landene, framvekst av et sterkere sivilsamfunn og nye demokratibevegelser som direkte utfordrer sittende regimer, mobilisering blant fagforeninger, rivalisering mellom sivile og militære elitegrupper, store frustrasjoner blant folk flest og en smitteeffekt på tvers av arabiske land.

Tabelloppsett for hvordan kinesiske forskere forklarer den arabiske våren.

Årsaker til den arabiske våren - som kinesiske forskere ser det.

Kinesiske analytikere på sin side underkommuniserer politiske drivkrefter bak den arabiske våren. Vi har ikke kommet over offentliggjorte analyser som vektlegger sivilsamfunnets – særlig fagforeningenes – og de intellektuelles rolle som drivkrefter bak folkereisningene i Midtøsten. Heller ikke fraværet av et reelt flerpartisystem eller sivil-militære relasjoner nevnes i særlig grad. Analysene gjort av kinesiske forskere er generelt sett ikke veldig grundige, og det er få gode analyser som i detalj studerer hvert enkelt regime som falt. Kinesiske analytikere vurderer ofte de arabiske statene som én enhet, noe som er overforenklende og gjør at viktige variasjoner og forskjeller blir oversett. Én forklaring på den overfladiske tilnærmingen kan være at kunnskapen om Midtøsten er begrenset, da landene i regionen ikke har vært et prioritert område for kinesisk utenrikspolitikk.

En alternativ – og trolig mer sannsynlig – forklaring kan være at kinesiske analytikere kjenner bedre til de regionale variasjonene enn det som framkommer av publiserte studier. Samtidig legger de bånd på seg for å unngå å starte debatter som kan sette søkelyset på sider ved det hjemlige kommunistregimet som mange kinesere finner problematiske. Blant disse er fraværet av demokrati og myndighetenes undertrykking av intellektuelle som utfordrer partiets maktmonopol.

3: Kinesiske forskere om virkningene

Når det gjelder konsekvensene av den arabiske våren, så er kinesiske analytikere gjennomgående langt mer negative enn de vestlige. Vestens positive holdning til de politiske omveltningene i Midtøsten henger sammen med at de autoritære regimene framstilles som en motsats til Vesten. De folkelige opprørsbevegelsene ses i Vesten derimot som bærere av sentrale vestlige normer og verdier, nærmest som del av Vesten selv. Vestlige forskere har en tendens til å se folkereisningene i Midtøsten gjennom normative briller: Det var riktig at folket reiste seg mot tyrannene. Videre er utviklingen av mer demokratiske styresett i de arabiske landene ønskelig, og konsekvensene av den arabiske våren blir vurdert ut fra hvorvidt en ser en politisk utvikling i retning av mer demokrati eller ikke.

Positive vestlige analyser henger altså sammen med at mange i Vesten identifiserer seg med opprørsbevegelsene. Den negative holdningen til den arabiske våren som framkommer i kinesiske analyser, reflekterer derimot en fornemmelse av nærhet til de autoritære og stabile regimene som trues. Dermed signaliserer de også en avstand til USA/Vesten og de normene disse står for, som for eksempel frihet, som har potensial til å gå på bekostning av sosial og politisk stabilitet. Slik sett er det en normativ dimensjon, også ved de kinesiske analysene, når de understreker farene ved uro og kaos (luan) og verdien av sosial og politisk stabilitet (wending).

4: Kina: stabilitet framfor alt

Kineserne bærer på en sterk frykt for uro, og verdien av stabilitet er således høyt aktet i Kina – ikke bare av makteliten, men også av folket. Dette er selvfølgelig noe som kinesiske myndigheter vet å spille på og støtte opp under for å legitimere ettpartistaten.

I en undersøkelse fra 2003 ble et utvalg kinesere bedt om å rangere de sosiale verdiene de satte høyest. Flertallet satte stabilitet nest høyest. Til sammenlikning rangerte utvalgene i andre land i snitt stabilitet på 23. plass. I 2010 gjennomførte kinesiske Global Poll Center en undersøkelse blant kinesere, der 68,9 prosent svarte at stabilitet burde være topprioriteten for kinesiske ledere.

Stilisert kart med Kina, Russland, India og Midtøsten

Utformingen av en meningsmåling om Libya publisert i den kinesiske avisen Global Times i august 2011 er illustrerende. Vestlige nyhetskanaler debatterte på denne tiden om det internasjonale samfunnet gjorde nok for å velte ham og hvorvidt demokrati ville slå rot i Libya dersom Muammar Gaddafi falt. Den kinesiske avisen ba i stedet leserne om å vurdere hvorvidt Libya ville ende opp som mer «stabilt» hvis Gaddafi ble avsatt. Nesten ni av ti svarte «nei». I likhet med leserne av Global Times hevder kinesiske forskere at uroen har undergravd stabiliteten i Midtøsten. Det har igjen skadet regionens økonomiske utvikling og skapt større rom for islamistiske bevegelser, framholder de. Utfallet av den arabiske våren vurderes følgelig som negativt.

Kinesiske analytikere og myndigheter fokuserer på militante islamistbevegelser i Midtøsten fordi de frykter at disse har potensial til å ramme Kina direkte, gjennom landets uigurer som bor i den nordvestlige Xinjiang-provinsen. Når kinesiske analytikere har en langt mer negativ forståelse av konsekvensene av den arabiske våren enn vestlige analytikere, skyldes det blant annet at kineserne frykter terror på hjemmebane med utspring i militante uigurnettverk. Konkret frykter de at krigere som vender hjem fra Midtøsten vil radikalisere uigurer som kjemper for selvstendighet. Ifølge kinesiske statsstyrte medier har omtrent 100 kinesiske uigurer dratt til Syria for å kjempe sammen med lokale opprørere.

5: Konsekvenser av ulik forståelse

I denne artikkelen har vi sett at det er vesentlige forskjeller mellom kinesiske og vestlige analyser av den arabiske våren. De kinesiske analysene legger til dels vekt på andre årsaker enn de vestlige. Videre er kineserne gjennomgående langt mer negative enn de vestlige i vurderingen av konsekvensene av den arabiske våren. Dette henger sammen med den politiske konteksten analytikerne skriver under. De vestlige lever i flerpartidemokratier, mens de kinesiske lever i en ettpartistat.

Vestlige analyser vurderer det som ønskelig at autoritære regimer har falt, hovedsakelig fordi det kan åpne for større folkelig politisk deltakelse i de autoritære statene. Kinesiske analyser legger derimot vekt på at uroen har undergravd stabiliteten i Midtøsten – noe som har skadet regionens økonomiske utvikling og skapt større rom for militant islamisme. Beijing prioriterer stabilitet høyest. Dette avspeiler en oppfatning både i den kinesiske befolkningen og blant de styrende om at nasjonal sikkerhet og stabilitet er overordnet alle andre hensyn.

Tegning

Bare Tunisia som kom godt ut av den arabiske våren?

At de kinesiske analysene skiller seg fra de vestlige, henger sammen med at de kinesiske skribentene har en annen agenda enn de vestlige. De kinesiske analytikerne fungerer ofte som talspersoner for de kinesiske styresmaktene. Budskapet deres er at endringer av den typen vi har sett i Midtøsten, ikke er noe en bør forvente eller ønske for Kina. Målet er å råde de som har håp om grunnleggende politiske omveltninger i Kina fra å handle for dette.

En annen agenda hos analytikerne synes å være å gi råd og advarsler til den politiske ledelsen om hvilke lærdommer Kina kan trekke fra opptøyene i Midtøsten. Målet er at Kommunistpartiet skal unngå samme skjebne som regimene som ble felt. Mange av utfordringene som lå til grunn for den arabiske våren, ifølge de kinesiske analytikerne, finner vi også i Kina. Blant disse er høy arbeidsledighet, særlig blant de unge i byene, omfattende korrupsjon, spredning av ny informasjons- og kommunikasjonsteknologi, samt store økonomiske ulikheter i samfunnet. Analytikerne trekker fram disse årsakene for å gjøre det politiske lederskapet oppmerksomme på disse faretruende utviklingstrekkene og hjelpe Kommunistpartiet med å håndtere dem.

Den motstridende forståelsen av hendingene og situasjonen i Midtøsten gjør det vanskelig for Vesten/USA og Kina å samarbeide. Dette gjelder særlig i FNs sikkerhetsråd. Der har vi gang på gang sett at medlemmene har mislyktes i å bli enige om håndteringen av akutte spørsmål som krigen og den humanitære krisen i Syria og Irans kontroversielle atomprogram. Både Kina og Russland har vetorett i FNs sikkerhetsråd, og de har samarbeidet om å blokkere resolusjonsforslag fra vestlig hold i Syria- og Iran-konfliktene. Kina og USA/Vestens forskjellige forståelser av årsakene til den arabiske våren skyldes i stor grad vesensforskjellige politiske systemer.

Ulikhetene i analysene av virkningene av de politiske omveltningene viser ulike verdier: Kina setter stabilitet høyest, Vesten/USA prioriterer endring og mulighet for demokratisering. Beijing og Washington har ulike analyser av aktuelle spørsmål også i andre deler av verden. Kina er ved å bli en stadig mer innflytelsesrik global aktør, og det er således viktig at vestlige beslutningstakere tar inn over seg den kinesiske forståelsen av ulike internasjonale spørsmål.

Denne HHD-artikkelen bygger på en lengre artikkel i NUPIs tidsskrift Internasjonal Poltikk nr. 4/2014: "Arabisk vår" sett fra Beijing