Skoleoppgaver og undervisningsmateriell er flyttet til NUPI Skole

Hvor hender det?

NUPIs artikkelserie om internasjonal politikk
Foto: Luca Sola/AFP/NTB

Det har vært store opptøyer i Sør-Afrika den siste tiden. Mange har blitt drept, og flere har mistet alt de eier. Militæret ble tilkalt for å håndtere den dramatiske situasjonen. 

Operasjon dagsverk 2021: Arret etter apartheid

Publisert: 28. okt. 2021

Økonomisk krise, store klasseforskjeller, politisk uro og turbulente maktkamper: 30 år etter apartheid-regimets fall sliter Sør-Afrika med store utfordringer.

Operasjon dagsverk (OD), en norsk solidaritetsaksjon, skal i år samle inn penger til ungdom i Sør-Afrika. Vi skal derfor ta en nærmere titt på tingenes tilstand i republikken lengst sør på det afrikanske kontinentet.

Les om årets Operasjon dagsverk her.

2: Et land i krise?

I juli 2021 opplevde Sør-Afrika noen av de verste opptøyene siden apartheid-tiden. Over 300 mennesker ble drept og infrastruktur verdt millioner av kroner ble ødelagt i Durban og Johannesburg.

Triggeren for opptøyene var rettsaken og fengslingen av den tidligere presidenten Jacob Zuma, men bakgrunnen for og årsakene til opptøyene er mer sammensatt:

  • Konflikter og maktkamper i og rundt regjeringspartiet African National Congress (ANC)
  • Ulike befolkningsgrupper som er blitt satt opp mot hverandre (primært afrikanere og indere)
  • Frustrasjon i en befolkning som fortsatt ikke ser fruktene av demokratietog som under pandemien har fått forverrede levekår
  • Folk som utnyttet kaoset til å stjele det de kunne få tak i

Uansett årsak, er opptøyene et resultat av flere politiske og økonomiske utfordringer som har bygd seg opp over tid.



3: Rasistisk politikk

Det er ikke mulig å snakke om forskjeller i dagens Sør-Afrika uten å trekke linjer tilbake til apartheid, som er en politikk som ble ført av Nasjonalistpartiet etter valget i 1948. Da hadde afrikanere blitt diskriminert og undertrykt i århundrer allerede, helt siden Nederland og senere Storbritannia koloniserte landet på midten av 1600-tallet.

Apartheid betyr adskillelse, og var et rasistisk samfunnssystem som skulle sikre den hvite befolkningens maktposisjon og overlegenhet.

Ulike befolkningsgrupper skulle ikke leve sammen, og en rekke rasistiske lover ble innført. Hvite fikk fulle rettigheter, mens andre deler av befolkningen hadde få eller ingen rettigheter avhengig av hvilken «rase» de tilhørte.

Utover å være billig arbeidskraft for regimet, ble afrikanere ikke ansett som medborgere av det hvite Sør-Afrika. De skulle tilhøre egne opprettede «bantustaner» eller hjemland basert på etnisk tilhørighet. Ideen var at de ulike gruppene kunne utvikle seg utfra sin kultur gjennom det de kalte for separat utvikling.



4: Etter apartheid

Da apartheid-regimet måtte vike i 1994, etter mange års motstandskamp nasjonalt og internasjonalt var det stor optimisme og framtidstro. Alle sørafrikanere ble nå medborgere i en ny demokratisk stat, som hadde høye ambisjoner for den sosiale og økonomiske utviklingen av landet. Men seieren førte ikke til de revolusjonerende endringene mange hadde håpet på.

En av forklaringene på hvorfor ulikheten fortsatt er så høy i dag, er at de politiske endringene ikke ble fulgt av tilstrekkelige sosiale og økonomiske endringer. Det ble riktignok innført en rekke velferdsytelser til de fattigste. Millioner av hus er blitt bygd, og langt flere har tilgang til rent vann og elektrisitet enn før. Men tross disse fremgangene, klarte man ikke utfordre de underliggende forskjellene.

Steven Friedman, en sørafrikansk statsviter, skriver at et feilslått prinsipp fra overgangsperioden til demokrati var at man i stedet for å reformere det politiske og økonomiske systemet, inkluderte de tidligere ekskluderte befolkningsgruppene inn i det eksisterende.

Dette tjente noen grupper godt, ikke minst den politiske eliten, men fortsatt ble store deler av befolkningen ekskludert fra arbeidsliv, tilgang til helsetjenester og utdanningsmuligheter.



5: "Born free"-generasjonen

De som er unge i Sør-Afrika i dag, er født etter at landet ble et demokrati i 1994. De vokser opp i et land som har gjennomgått store endringer til det bedre, men der arven fra apartheid fortsatt er tydelig.

Sør-Afrika er et av landene i verden med størst forskjeller mellom folk. Klasseforskjeller følger hovedsakelig de gamle raseskillene fra apartheid, selv om bildet er mer sammensatt.

Under apartheid ble det bygd egne bydeler for de ulike befolkningsgruppene i utkanten av byene, og denne geografien preger fortsatt byer som Cape Town, Durban og Johannesburg. Her vokser barn og unge opp med mye usikkerhet i fattige områder preget av høy kriminalitet og der gjenger styrer mye av hverdagen.

Foto: Johnny Miller Photography

Det er enorm forskjell mellom fattig og rik i Sør-Afrika. Én forklaring er arven etter apartheid.

De har et dårligere skole- og velferdstilbud enn rikere bydeler. En stor andel ungdom avslutter aldri skolegangen sin, noe som gjør det vanskelig å få jobb i den formelle økonomien, altså den som skattlegges og kontrolleres av myndighetene.

Det er flere enn tidligere som får mulighet til å studere, men høye kostnader og begrenset studiefinansiering gjør det vanskelig for de fra fattige familier å gå på universiteter og høgskoler.

En kartlegging fra 2017 viste at kun 7,4 prosent av de med bachelorgrad kommer fra familier innenfor den laveste inntektskategorien. 

I tillegg har pandemien forsterket forskjellene, og arbeidsledigheten blant unge sørafrikanere er i dag rekordhøy. Ungdom utgjør nesten 60 prosent av alle arbeidsledige i landet. Ifølge det sørafrikanske statistikkbyrået står litt over 32 prosent av ungdom mellom 15 og 24 år utenfor både utdanning og jobb. Arbeidsledigheten i aldersgruppen 15 til 34 år ligger på 46,3 prosent.

Ifølge nye tall, har antallet elever som dropper ut av skolegang økt kraftig, og sørafrikanske medier rapporterer om at 10 millioner sørafrikanere har opplevd sult i løpet av pandemien. Myndighetene har forsøkt å bøte på noe av dette, blant annet med å innføre en egen støtteordning for de fattigste i tillegg til eksisterende ytelser som barnetrygd og pensjon.

6: Etterdønningene etter Zumas presidentperiode

Opptøyene i juli, som vi nevnte innledningsvis, må ses i lys av de ni årene under den tidligere presidenten Jacob Zuma sitt lederskap.

Den politiske situasjonen har i mange år vært preget av maktkamper i regjeringspartiet ANC. Zuma vant den interne kampen mot daværende president Thabo Mbeki i 2007, takket være støtte fra fagbevegelse, ungdomspartiet og andre krefter som håpet at han ville realisere en mer radikal politikk til det beste for den fattige delen av befolkningen.

I stedet fikk de en president som brukte sin posisjon til å styrke sin egen personlige makt og økonomi, blant annet gjennom å plassere sine egne folk i viktige stillinger. Dette gjorde det vanskelig for statlige institusjonerå gjøre jobben sin. I stedet klarte Zuma-lojale politikere og byråkrater å tappe statlige ressurser til egen vinning.

Zuma og hans allierte tok også mer eller mindre kontroll over de statlige sikkerhetstjenestene. Etter opptøyene er rollen til flere personer i disse institusjonene, med sterk lojalitet til Zuma, under etterforskning.

Zuma ble avsatt i 2018, og etterfulgt av Cyril Ramaphosa som nå er leder av ANC og president i Sør-Afrika. Han har igangsatt en rekke prosesser for å rydde opp i korrupsjon, og gjenreise statlige institusjoner som ble svekket under Zuma.

Men mange spør seg om disse forsøkene på å rydde opp i egne rekker er nok til å gjenskape tilliten til politikere, og til staten. Oppløpet til lokalvalgene 1. november viser at de har en lang vei å gå.

Foto: GovernmentZA/Creative Commons/CC BY-ND 2.0

Cyril Ramaphosa er president i Sør-Afrika.

7: Lokalvalg i 2021

Økonomisk krise, politisk uro og konsekvensene av pandemien har satt agendaen for de lokale valgene 1. november.

I årene etter 1994 var det mye fokus på lokal utvikling, der lokale myndigheter og sivilsamfunnet sammen skulle skape en bedre hverdag for folk. Deltagelse er et viktig prinsipp for å utvikle demokratiet. Målet var at innbyggerne skulle være medborgere og aktive deltagere i beslutningsprosessene som angikk dem.

I stedet ser vi at mekanismene som skulle sikre demokratiske prosesser mellom valgene og bidra til å holde lokalpolitikere ansvarlige, har forvitret. Lokale myndigheter står mange steder på randen av kollaps, og klarer ikke lenger å levere og opprettholde velferdstjenester til befolkningen.

Tilliten til politikerne har aldri vært så lav som nå, og i forkant av valget skrives det mer om hvor mange som ikke kommer til å stemme, enn hva de skal stemme på.

Den lave valgdeltakelsen blant unge vekker særlig bekymring. 13 millioner sørafrikanere (av ca. 40 millioner stemmeberettigede) har ikke registrert seg som stemmegivere, noe man må gjøre for å stemme på valgdagen. 60 prosent av disse er under 29 år.

Det at ungdom ikke stemmer ved valg, betyr ikke at de ikke er opptatt av politikk. Ungdom diskuterer politiske spørsmål, organiserer seg ved utdanningsinstitusjoner og er aktive i egne lokalsamfunn.

I tillegg er det en rekke sivilsamfunnsorganisasjoner, slik som de som støttes av årets OD-kampanje, som driver viktig demokrati- og menneskerettighetsopplæring blant unge sørafrikanere.

8: Hva nå?

Til tross for mye sosial og politisk uro og store klasseforskjeller, så er det viktig å huske på at Sør-Afrika er et bedre sted enn det var for 30 år siden. Det er mye som har gått galt, men landet har ressurser og kapasitet, et sammensatt og fungerende medielandskap, og et folkelig engasjement.

Det er et aktivt sivilsamfunn som utfordrer den sittende eliten og gjør en uvurderlig innsats i lokalsamfunn landet over. Og tross store svakheter og utallige historier om korrupte politikere og statsansatte, så er det fortsatt statlige institusjoner som fungerer.

Den videre utviklingen avhenger av flere forhold. Det er avgjørende at den politiske eliten gjenvinner tilliten i befolkningen, som i dag er rekordlav. Sør-Afrika har en lang historie med grasrotorganisering, som ideelt også skulle være et viktig element i lokaldemokratiske prosesser.

Flere analytikere mener tilliten til demokratiet bare kan gjenvinnes gjennom å styrke båndene mellom folk og politikk. Det kan gjøres på flere måter, og slik OD velger å støtte ungdom i å lære seg å påvirke politikk, er en nyttig måte å starte på.