Foto: Eduardo Soteras / AFP / NTB Scanpix

Eritreas president, Isaias Afwerki (t.v.), tas imot av Etiopias statsminister, Abiy Ahmed, i november 2018. Fredsavtalen mellom de to nabolandene er hovedårsaken til at Abiy Ahmed er tildelt årets fredspris.

Nobels fredspris 2019: Er konflikten mellom Etiopia og Eritrea over?

Publisert: 05. Dec 2019

Med Nobels fredspris til Abiy Ahmed, rettes søkelyset mot Etiopia og Eritrea. Hvorfor var landene i krig? Og er det virkelig fred nå?

  • Hvem er årets fredsprisvinner, Abiy Ahmed?
  • Hva har han gjort for å fortjene prisen?
  • Er konflikten mellom Etiopia og Eritrea over?
  • Hvordan er situasjonen i Etiopia i dag?

Årets fredspris tildeles Etiopias statsminister, Abiy Ahmed. Nobelkomiteen pekte på hans innsats for å fremme fred og internasjonalt samarbeid, og særlig hans arbeid for å løse grensekonflikten med nabolandet Eritrea.

I kjølvannet av prisen har likevel flere spørsmål dukket opp: Er konflikten med Eritrea virkelig over? Kan man gi Nobels fredspris til statslederen i et land hvor millioner har vært drevet på flukt de siste årene, og hvor man fortsatt ser dødelig vold innad i landet? Og burde ikke Eritreas president også fått fredsprisen?

2: Hvorfor fikk Abiy fredsprisen?

Statsminister Abiy har vært en synlig figur i media etter at han kom til makten i 2018. (For det er «Abiy» han stort sett kalles. Navnetradisjonen i Etiopia fungerer nemlig slik at en persons andre navn ikke er et familienavn, men navnet til ens far. Abiy er dermed Etiopias nåværende statsminister, mens Ahmed er hans far.)

Men hva har statsminister Abiy egentlig gjort for å få fredsprisen? Fredsprisens begrunnelse kan grovt sett opp i tre deler, hvor fredsavtalen mellom Etiopia og Eritrea kommer først. Deretter kommer Abiys innsats for endringer internt i Etiopia. Det tredje punktet er Abiys diplomatiske arbeid ellers på Afrikas horn .

I denne teksten skal vi se nærmere på de to første punktene. Hvordan kan vi forstå den etiopisk-eritreiske konflikten? Og hvordan ser det ut i Etiopia etter at Abiy kom til makten?



3: Forholdet mellom Etiopia og Eritrea

Områdene som i dag utgjør landene Etiopia og Eritrea har en rik og komplisert historie. De to nabolandene har lenge vært bitre fiender, og mange menneskeliv har gått tapt i krigene mellom landene.

To kriger kan sies å ha vært definerende for forholdet mellom Etiopia og Eritrea: den eritreiske frigjøringskrigen fra 1961 til 1991, og den eritreisk-etiopiske krigen fra 1998 til 2000. Selv om sistnevnte krig endte i en fredsavtale mellom de to landene i desember 2000, forble forholdet mellom statene anstrengt, og grenseområdene var usikre frem til en ny fredsavtale i 2018. For å forstå betydningen av denne avtalen, er det viktig å først forstå landenes felles historie.

Foto: Frida Bjørneseth

Addis Abeba, hovedstaden i Etiopia, ligger mer enn 2000 meter over havet og huser blant annet Den afrikanske union (AU).

4: Kolonimakter og frigjøringskamper

Områdene som i dag utgjør Etiopia og Eritrea har gjennom historien vært styrt av en rekke ulike ledere og maktsentre. Aksum-riket, for eksempel, varte fra rundt år 100 evt. til 650 evt. og dekket store deler av det som nå er nordlige Etiopia og Eritrea.

Grensene som i dag definerer Eritrea, er til dels et resultat av at Italia i 1890 erklærte kolonien «Italiensk Eritrea» som del av det italienske kongeriket. Italienerne forsøkte deretter å utvide sin kolonimakt på Afrikas horn, men møtte hard motstand fra Etiopia ­– som hadde militærmakt til å forsvare seg mot invaderende styrker.

Først i 1935 klarte italienerne å invadere Etiopia, men med andre verdenskrig fikk Etiopia støtte fra Storbritannia i 1940. Italienerne ble slått tilbake og Etiopia frigjort. Storbritannia tok også makten over de eritreiske områdene i 1941. Britisk kontroll over Eritrea varte i snaue ti år.

Gjennom en FN-resolusjon i 1950 ble det deretter bestemt at Eritrea skulle bli en del av keiserriket Etiopia. Det ble avtalt at Eritrea skulle beholde selvstyret – med språk, nasjonalforsamling og mer – men i praksis ble Eritrea gradvis overstyrt av Etiopia. Dette endte med at Etiopia til slutt tok kontroll over Eritrea i 1962.

Den eritreiske motstandsbevegelsen hadde vokst frem i flere år før Etiopia faktisk annekterte landet. En av de mest sentrale partene i frigjøringskampen var Det eritreiske folkets frigjøringsfront (EPLF), som ble dannet på 1970-tallet. EPLF, ledet av Isaias Afwerki, ble stadig sterkere gjennom 1980-tallet. Sammen med etiopiske Tigray People’s Liberation Front (TPLF), klarte EPLF til slutt å sikre Eritrea frihet fra Etiopia i 1991 og formell selvstendighet i 1993.

EPLF gikk så fra å være en militær organisasjon til å bli et politisk parti, og tok navnet People's Front for Democracy and Justice (PFDJ). PFDJ har siden da vært Eritreas eneste regjeringsparti. Eritreas president, Isaias Afwerki, har på samme vis vært landets eneste statsleder siden uavhengigheten for 26 år siden.

Foto: Alexander Joe / EPA / NTB Scanpix

1999: Etiopiske soldater undersøker våpen de har konfiskert fra eritreiske styrker.

5: Skyttergravskrig i grenseland

Mot midten av 1990-tallet så det ut til at Etiopia og Eritrea beveget seg mot vennskapelighet. Men så, i mai 1998, tok forholdet en uventet retning. Det brøt ut krig.    

Det anslås at mellom 50.000 og 100.000 mennesker ble drept i de etiopisk-eritreiske grenseområdene mellom 1998 og 2000. Men hvorfor begynte krigen? Det er nok ingen enkeltsak som kan sies å ha satt det hele i gang. Krigen mellom de to landene hang sammen med en rekke uenigheter – historiske, politiske og økonomiske.

Det er likevel hendelsene i den lille grenselandsbyen Badme som sees på som episoden som fikk uenighetene til å eskalere til væpnet konflikt. 6. mai 1998 gikk væpnede eritreiske styrker inn i den da etiopiske landsbyen Badme. På bakkeplan var den etiopisk-eritreiske grensen utydelig, og både Etiopia og Eritrea mente de hadde rett på området. Konflikten eskalerte, og reiser med fly og langs vei opphørte. Telefonlinjene mellom landene ble stengt og handelen stoppet.

Etter to år med blodig skyttergravskrig, ble en fredsavtale mellom Etiopia og Eritrea fremforhandlet gjennom Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU, en forløper til Den afrikanske union, AU ) i Alger i 2000. En grensekommisjon ble utnevnt, og i 2002 ble det bestemt at blant annet Badme skulle falle under Eritrea. Etiopia godtok ikke avgjørelsen, grensen mellom de to statene forble omstridt, og konflikten blusset opp igjen noen år senere.

I årene som fulgte var det jevnlig dødelige sammenstøt mellom styrker fra de to nabolandene. Det var lenge en isfront mellom statene og ingen diplomatiske bånd. Derfor var det mange som ble overrasket da Etiopias nye statsminister, Abiy Ahmed, i juni 2018 sa at Etiopia ikke lenger ville kjempe om de omstridte grenseområdene.

9. juli 2018 møttes Abiy Ahmed og Isaias Afwerki i Eritreas hovedstad, Asmara. Der ble en «felles erklæring om fred og vennskap» underskrevet, og bilder av de to smilende statslederne gikk verden over.

Fredsavtalen betyr, på papiret, at Etiopia og Eritrea ikke lenger er i krig. Men det betyr ikke at grenseovergangene mellom landene nå er åpne, eller at de underliggende årsakene til krigen er blitt løst.



6: Få endringer i Eritrea

I perioden etter at Eritrea fikk sin selvstendighet så verdenssamfunnet positivt på hva denne nye staten kunne utvikle seg til. Eritrea ble ansett som en stat med lite korrupsjon, med mye snakk om likhet og rettigheter. Det nye landet fikk raskt en egen grunnlov. Grunnloven ble derimot aldri tatt i bruk, og landet regnes i dag som et totalitært diktatur , ofte beskrevet som «Afrikas Nord-Korea».

Organisasjonen Reportere uten grenser publiserer hvert år en rangering av pressefriheten i verdens land. Eritrea har over flere år delt bunnplasseringen med Nord-Korea og Turkmenistan. Ifølge Human Rights Watch er politiske partier, valg, ikke-statlige organisasjoner (NGO-er) og flere religioner forbudt i Eritrea.

I Eritrea er den militære førstegangstjenesten obligatorisk for alle. Men ingen vet hvor lenge den varer. Derfor er det veldig mange som rømmer fra landet. Krigen mellom Etiopia og Eritrea har på mange måter vært med på å definere, og legitimere, hvordan Eritrea er blitt styrt: Krigen har gjort det mulig for eritreiske myndigheter å holde et stramt grep og opprettholde militærtjenesten. Mange er nå usikre på hvordan det eritreiske lederskapet vil holde på makten uten en like tydelig ytre fiende.

7: Valg og protester i Etiopia: mot fellesskap eller splittelse?

Mens det ser ut til å være få endringer i Eritrea, har Etiopia det siste året vært vitne til en virvelvind av politiske reformer.

Etter at Abiy kom til makten i april 2018, fulgte en rekke endringer som førte til optimisme, både i og utenfor Etiopia: Unntakstilstanden ble avblåst, politiske fanger ble sluppet fri fra fengsel. Internett og andre medier, som tidligere hadde vært strengt regulert, ble åpnet opp. Kvinner steg inn i viktige ministerposter, som leder for høyesterett, og den erfarne diplomaten Sahle-Work Zewde ble utnevnt som landets første kvinnelige president.

Det er blitt gjort mange endringer som ser veldig bra ut. Kritikere har likevel påpekt at mye ser bra ut, men at det mangler dyptgående endringer. Konflikten med Eritrea var ikke bare en konflikt med nabolandet, men også rettet mot den nordlige delstaten Tigray. I denne delen av Etiopia er det mange som er svært kritiske til dagens politiske bilde, og mener at lite har forbedret seg under den nye statsministeren.

Foto: Frida Bjørneseth

I den etiopiske delstaten Tigray, på grensen mot Eritrea, er mange kritiske til statsminister Abiy.

Etter planen skal Etiopia holde parlamentsvalg i mai 2020. Det er delte meninger om landet er klart for dette. Kritiske stemmer frykter at forberedelsene til valget ikke vil kunne gjennomføres på tilfredsstillende vis, og at faren for vold stor. I et land med mer enn 100 millioner innbyggere og klare politiske spenninger, vil valget kreve betydelige ressurser.

Selv om Etiopia har holdt valg jevnlig siden 1995, har få av valgene blitt sett på som åpne og frie. Valget i 2005 resulterte også i voldelige sammenstøt, og flere hundre ble skadet eller drept i protester etter valget. Med flere dødelige sammenstøt i landet det siste året, frykter mange at 2020-valget også skal ende med vold. Statsminister Abiy har uttalt at han mener valget bør gjennomføres som planlagt, men også han har innrømmet at det er umulig å holde et valg helt uten utfordringer.

En av de mer synlige Abiy-kritikerne er aktivisten Jawar Mohammed. Han var tidligere en av Abiys støttespillere fra den etniske oromo-gruppen, men har nå begynt å utfordre den sittende statsministeren. Mens Abiy promoterer et enhetlig Etiopia, krever Jawar mer makt til landets ulike regioner. Etter det noen mener var et feilslått forsøk på å arrestere Jawar i hans hus i Addis Abeba, brøt det 23. oktober ut protester i hovedstaden og naboregionen Oromia. I dagene som fulgte ble minst 67 mennesker drept.

Mens norsk distriktspolitikk preges av sammenslåinger, kan Etiopia gå motsatt vei. Den 20. november ble det nemlig holdt en folkeavstemning blant Sidama-folket sør i landet, hvor det var et klart flertall for å etablere en ny regionalstat i Etiopia. Med den nye Sidama-staten, vil Etiopia være oppdelt i ti halvselvstendige regioner. Landets befolkning er fordelt utover mer enn 80 ulike etniske grupper, og denne typen folkeavstemning kan sees i lys av hvor viktig etnisk tilhørighet er i landets historie og politikk.

Styresettet i Etiopia beskrives gjerne som etnisk føderalisme. Dette innebærer at landet er delt opp i ulike regioner, i utgangspunktet basert på den største etniske gruppen i de ulike områdene. Noen hevder dette systemet er med på å sikre de ulike folkegruppenes rettigheter. Andre argumenterer for at dette gjør landet mer oppdelt, og at etnisitet ikke burde være så sentralt i politikk og styring. Tiden vil vise om enda flere folkegrupper velger å søke mot egne regioner.

Illustrasjon: Jørn Rune Buljo / NUPI

Etiopia er delt i regioner basert på folkegruppene i de ulike områdene.

8: Hva skjer fremover?

Både i Etiopia og Eritrea er fremtidsutsiktene usikre. Selv om det nå finnes en fredsavtale mellom de to landene, er grenseovergangene i stor grad stengt. Tydelige landegrenser på bakkeplan mangler fortsatt. Det samme gjelder for avtaler om valuta, toll og handel. Det gjenstår mye for at landene skal gå fra fred på papiret, til fungerende samarbeid i praksis.

Da fredsavtalen mellom Etiopia og Eritrea ble underskrevet i fjor, vokste også håpet om at Eritrea skulle åpnes opp. Mens Abiy har satt i gang mange endringer i Etiopia, har det vært få tegn på noe tilsvarende i nabolandet Eritrea.

Etiopia er et stort land, med forbindelser til mange land ellers i verden, og med mye synlig og usynlig politisk aktivitet. Valget neste år vil være en tydelig indikator på hvordan det står til med demokratiet i landet. Vil det gjennomføres som planlagt? Vil det foregå på redelig vis? Og vil landets befolkning møte vold eller ro i de neste seks månedene? For Abiy er dette en av de store testene på om han er en demokratisk statsminister – og om nobelkomiteens tillit til den unge statslederen var velbegrunnet.