I policy briefen «Wielding influence in a new governance architecture: Norway, the G20 and the 2030 Agenda» skrevet av forskningssjef Ole Jacob Sending og seniorforsker Joachim Nahem, blir det diskutert hvordan avgjørelsene som blir fattet mellom G20-landene påvirker Norge. Styrken G20 har til å forme global styring fører med seg utfordringer og muligheter. Utfordringer blant annet fordi Norge har det siste halve århundret investert stort i multilaterale institusjoner både som et mål og som et middel for å bygge inn norske interesser innenfor multilaterale regler. Muligheter i den grad at G20 kan styrke global styring på nøkkelområder som er viktige for Norge, som for eksempel 2030-agendaen for bærekraftig utvikling.
Utviklingene som trekkes frem i denne policy briefen har betydelige implikasjoner for rollen G20 spiller i utformingen av 2030-agendaen og sier noe om hvordan Norge på best mulig måte kan involvere seg i dette arbeidet. Forskerne peker på viktige hovedpunkter:
- Det er stadig flere ikke-statlige aktører som er viktige i global styring, og bilateralisme er økende. Kriteriet som brukes for å vurdere og kritisere G20 speiler ikke denne utviklingen.
- G20 er ikke nødvendigvis mer eller mindre "demokratisk" enn andre institusjoner.
- G20 kan muligens bidra til en sterkere multilateralisme, gitt at G20 sørger for god ledelse samtidig som de forsikrer inkludering og at ikke-medlemmer blir hørt.
- G20 har, spesielt under det tyske formannskapet, klart å bygge et ganske sterkt nettverk av sivile samfunnsaktører (T20) og forretningsaktører (B20).
- Evnen til å forme 2030-agendaen finner man i nettverk som som krysser både interstatlige-, og ulike transnasjonale organiasjoner, inkludert G20.
- Disse nettverkene, spesielt de som er assosiert med G20 Development Working Group (DWG) og 'Sherpas', er et sentralt inngangspunkt for aktører som ønsker å forme 2030-agendaen.