De fleste vil kanskje tenke at spørsmålene over er ganske enkle å besvare. For i Norge oppdras vi til å se Norge i tråd med noen enkle merkelapper, som «fredsnasjonen», «annerledeslandet», «den humanitære stormakten». Ofte blir vi minnet på at Norge er et ganske ekstraordinært land som troner høyest på alle verdens rangeringer og kåringer.  Dette bildet samsvarer ikke med virkeligheten.

Vi har mange ideer om landet vårt som ofte ikke stemmer. Dessuten er mye av det som særmerker Norge aller mest, noe vi sjelden snakker om. La oss begynne med det enkleste: Ideen om Norge som et annerledes land – et land som er mer moderne, globalt orientert og idealistisk enn de fleste andre land.

Hvert år publiserer det prestisjetunge lærestedet ETH (teknisk-naturvitenskapelig universitet) i Sveits det som gjerne bare omtales som «KOF-indeksen».  Denne måler økonomiske, sosiale og politiske dimensjoner ved globalisering. Enkelt sagt er det en årlig uoffisiell kåring av verdens mest globalt orienterte og moderne land.

Hvor vil nordmenn flest plassere Norge på en slik globaliseringsrangering? Antakeligvis ganske nær toppen. Det er blitt en vane å tenke akkurat det i Norge. Men dette selvbildet stemmer ikke med virkeligheten. «KOF-indeksen» viser nemlig at Norge er et ganske ordinært land, målt mot stater vi ofte sammenlikner oss med. Det norske samfunnet er riktignok tett sammenvevd med verden rundt i et dypt globalisert fellesskap. Det som skjer langt borte, får ofte virkninger for oss og motsatt. Men dette gjelder ikke mer for oss enn mange andre land.

I motsetning til det vi liker å tro, er Norge likevel et godt stykke unna toppsjiktet. Landet vårt ligger på tjuende plass; de fleste av landene i Vest-Europa, som vi normalt sammenlikner oss med, ligger et godt stykke foran.  Selv når det gjelder noe av det som er aller mest bejublet ved Norges posisjon i verden – Norges politiske engasjement og deltakelse internasjonalt samarbeid – utgjør ikke Norge noe særtilfelle. Norge er ikke stort mer politisk involvert og engasjert i verden utenfor enn andre land med tilsvarende samfunnssystem og utviklingsnivå.

Hva med andre feirede norske utenrikspolitiske eiendommeligheter? Hva med Norge som «fredsnasjon»? Og hva med den «humanitære stormakten» Norge? Også på disse områdene gjør Norge det godt, men landet er likevel mindre makeløst enn mange av merkelappene skulle tilsi. Norge har i flere år vært et av verdens mest gavmilde land, og nordmenn er i verdenstoppen av dem som bruker mest offentlige kroner på å bekjempe fattigdom og underutvikling.

Vi kan også ta for oss oversikter som viser overføringer og gaver fra private – privatpersoner og private selskaper, og ikke bare bistand levert via staten. Når private overføringer trekkes inn, skiller Norge seg lite ut fra mange andre vesteuropeiske land. Det er heller ingen stor forskjell mellom Norge og våre nordiske naboland.

Litt på samme måte er det også med portrettet av Norge som «fredsnasjonen». Dette selvbildet har røtter langt tilbake i historien – til Fridtjof Nansen, Nobels fredspris og etter hvert til den såkalte Oslo-avtalen mellom Israel og PLO i 1993, og det som i dag kalles Norges «freds- og forsoningspolitikk». Noe av fredsselvbildet stemmer godt. I hele den lange perioden fra 1945 til 1990 deltok ikke Norge aktivt i en eneste krig. Men dette er bare den ene siden av saken.

Beretningen om Norges forhold til fred og krig er også historien om et land som siden 1990 har involvert seg i fem ulike kriger rundt i verden (tre av dem det siste tiåret – Irak (-91), Bosnia, Serbia (Kosovo), Afghanistan og Libya). Det er et land som er blant de tjue største eksportørene av militært utstyr (nr. 15 i perioden 2008-12 ifølge sipri.org). Dessuten er Norge blant de vestlige landene som bruker aller mest penger på forsvarsformål – hvert eneste år.

Vi skal selvfølgelig ikke legge alt for mye i slike rangeringer og statistiske sammenhenger. Men noe kan vi likevel si ganske sikkert: Norge peker seg ikke ut som det ekstraordinært positive landet  mange nordmenn liker å tro. Norge er ikke noe «annerledesland», ei heller noe «utenforland». Og det er verken særlig mer åpent, utadvendt eller mer politisk integrert i verden enn de fleste andre land det er naturlig å sammenlikne med.

Det er likevel noe som særmerker Norge – og det er havet. Ut fra landareal er Norge et ganske lite land i verden. Norge ligger på sekstiende plass rangert etter geografisk størrelse blant verdens ca. to hundre stater. Hvis vi trekker fra fjell og steinur – der ingenting kan dyrkes, framstår Norge enda mye mindre. Det samme gjelder for folketall. Per 1. januar 2013 hadde 117 land større befolkning enn Norge.

Det finnes flere andre måter å måle et lands størrelse på. Norge har en kyststripe som bukter seg ut og inn av lange fjorder. Inkludert øyer, bukter og nes er den utrolige 100 915 kilometer lang – mer enn to og en halv gang avstanden rundt jorden. Denne «100 000-kilomerskysten» gjør Norge til et ganske særegent land. Norge er rett og slett et «kyststriperike».

Utenfor kysten har Norge tilgang på en gigantisk økonomisk sone som strekker seg fra kysten og 200 nautiske mil rett ut i havet, og med de store fiskerisonene videre utover i Nord-Atlanteren på utsiden av dette igjen. Innenfor denne økonomiske sonen har Norge ifølge Havrettskonvensjonen av 1982, eksklusiv rett (enerett) til utvinning av naturressurser og petroleum. 

Skal vi forstå Norges rolle i verden, eller forberede landet på utfordringene i det 21. århundre, er vi nødt til å ta hele dette store Hav-Norge inn over oss. Og da har Norge ikke lenger noe lite landareal. Da blir landet faktisk verdens 13. største land, og med en av de største økonomiske sonene i Europa.

I alt forvalter og kontrollerer Norge et havområde på 1,6 millioner km2 – nesten seks ganger landområdet. 2/3 av alle norske eksportinntekter kommer fra økonomisk aktivitet og ressurser knyttet til fjordene og havet rundt Norge – fra olje og gass, villfisk og oppdrett.

Om vi i tillegg regner med sjøfart ute på verdenshavene og maritime næringer langs kysten, er tallet enda høyere. Nitti prosent av alle norske eksportinntekter er dermed forbundet med havet og kysten. Norge er den syvende største eksportøren av olje i verden, den tredje største gasseksportøren, og Norge har en av verdens største oppdrettsnæringer og er fortsatt blant de seks største sjøfartsnasjonene i verden.

Hva betyr disse tallene? De sier kort og godt at Norge har mer til felles med en øy enn et kontinentalt fastlandsterritorium. Det norske samfunnet er svært avhengig av naturressurser i havet og under havbunnen.  Her finner vi også et av norgeshistoriens virkelig store lykketreff: Retten til havet –  til hydrokarboner og fisk.

Norges tilgang på disse ressursene er langt fra noen historisk selvfølge. Hvis oljen i Nordsjøen var blitt oppdaget på 1930-tallet, lenge før havretten ble til,  er det sannsynlig at britene og andre stormakter ville tatt kontroll over det meste. Da var Storbritannia fremdeles den dominerende sjøfartsnasjonen som hersket i det stormfulle Nord-Atlanteren.

Norge har dermed ekstra mye å takke internasjonale jurister og diplomater for, og vår egen tidligere havrettsminister Jens Evensen. Norge er dypt avhengig av at internasjonale lover overholdes. Vi kan si det enda sterkere:  Folkerett  er Norges viktigste interesse. Internasjonale lover er det som gir Norge tilgang på hele det store havområdet utenfor norskekysten og gjør Norge rikt.

En verdenskjent amerikansk forsker, Joseph Nye, har lansert utrykket «smart makt».  Det viser til den typen innflytelse og påvirkningskraft små land kan ha selv om de ikke har sterk militærmakt eller er en stormakt. Norge har slik smart makt.

Hva er Norges smarte makt på den internasjonale scenen? Kort fortalt finnes det «fire politiske kraftfelt» der Norge har nok kraft til – noenlunde realistisk sett – å utgjøre en forskjell. Vi kan forestille oss disse kraftfeltene som fortettet i navn på byer mens vi følger en norsk utenriksminister på rundreise rundt i verden til steder der Norge har sine viktigste interesser.

• New York er den første byen. Der ligger FNs hovedkvarter, og der er Norge stort. Landet er verdens femte største bidragsyter (penger) til FN-systemet –totalt fem milliarder kroner hvert år.  Landet har opp gjennom årene hatt mange dyktige folk på internasjonal organisering, og på godt nasjonalt styresett. Dette gjør Norge til en slags supermakt på internasjonal organisering.

• Houston. Neste by ligger drøyt 2600 kilometer mot sørvest – Houston (Texas). Dit flyr utenriksministeren med en av de titalls daglige direkteflygningene. Byen omtales populært som «verdens oljehovedstad», og der bor det drøyt 7000 nordmenn, ansatt i selskaper som Statoil, Aker Solutions og Marintech.Houston er en tydelig understrekning av Norges sentrale posisjon innen offshore petroleumsutvinning og verdens energiinfrastruktur. Norge er verdens femte største eksportør av olje og gass (samlet), Norge har en olje- og gassleverandørindustri (i Houston og andre steder) som har tredobbelt seg på ti år og den norske stat leverer kunnskap om alt fra skattelovgivning til eierskapspolitikk og fondsforvaltning rundt i verden – og er en petroleumsstormakt.

• En by i Midtøsten.  Fra Houston går turen direkte tilbake til Europa. Der skifter utenriksministeren fly og drar videre enten mot Tel Aviv, Jerusalem, Amman, Bagdad eller kanskje lenger sør til Kairo og Tripoli eller Khartoum i Sudan. For det kan egentlig være hvilken som helst av disse byene. De er alle åsteder for en av de siste ti årenes kriger og revolusjoner, eller nasjonale splittelser.I 2003 etablerte Utenriksdepartementet en egen seksjon for fred og forsoning i Oslo, og siden den gang har Norge vært involvert i flere enn tjue fredsprosesser (oftest som tilrettelegger) eller forsøk på å forsone grupper som er i konflikt med hverandre. Det meste av dette arbeidet er strengt fortrolig, og ukjent for medier og offentlighet. Bare noen ytterst få mennesker har detaljert oversikt over alt sammen.Summen av innsatsen er at Norge tilhører verdens mest sentrale leverandører av fredsdiplomati av mange ulike slag. Norge har vært involvert i forsøk på å finne fredelige løsninger i de fleste av verdens viktigste konflikter etter år 2000.

• Tromsø. Strekket til den siste av Norges internasjonale kraftfelt er det lengste. Det går rundt det syriske luftrommet, som er stengt på grunn av krigen som herjer, og så rett mot nord. Først til Tromsø og deretter til Longyearbyen (Svalbard). Dette er Norges beliggenhet og naturgitte geografi – den lange kysten, havet og ressursene, som gjør Norge til en geopolitisk aktør, og til et betydelig land på Nordkalotten. Blant annet kommer denne rollen til uttrykk i Arktisk råd.

Disse fire byene symboliserer Norges fire globale kraftfelt og viktigste arenaer for å fremme norske interesser og synspunkter:

• Internasjonal organisering
• Petroleum og energi (koblet til klimapolitikk og miljø)
• Fredsarbeid og humanitært konfliktarbeid
• Nordområdene og havet.

På disse fire områdene har Norge sitt største internasjonale potensial. Det meste av langvarig norsk innflytelse i verden finnes på ett av disse områdene. Enhver norsk utenrikspolitikk, uansett regjeringssammensetting, som ikke har disse i sentrum for sin politikk, fører utenrikspolitikk som enten er lite relevant, eller kortsiktig. I tillegg kommer Europa og EU med EU-hovedstaden Brussel. Samtidig er de fire kraftfeltene identisk med det som er det norske samfunnets viktigste muligheter og interesser i verden i årene framover. Vi kan formulere det som en enkel firepunkts huskeliste.

• FN og organisering: Det norske samfunnet er grunnleggende avhengig av en velorganisert verden, og en sterk rettsorden, globalt og nasjonalt, og særlig til havs.
• Energi og klima: Norge har en sterk interesse av at det ikke oppstår kamp om knappe energiressurser på jorden, eller at det kommer en ukontrollerbar klimakrise som fører til plutselige begrensinger i bruk av fossile brensler.
• Fredsentreprenør: Norsk historie, identitet, penger, beliggenhet og kompetanse gjør at Norge kan være et av verdens viktigste land for å dempe, hindre eller avslutte konflikter. Dette gir også Norge en viktig politisk rolle i verden.
• Nord: Norge trenger ro og orden i nære farvann og må ha gode forhold til alle de tre stormaktene (Russland, Kina og USA) som har store (framtidige) interesser i Nord.

Dette er Norges fire hovedinteresser i verden (+ EU) Norges «smarte makt» er å forvalte og utnytte disse. Dette er også Norges naturlige maktreservoar og potensial. Med disse kreftene, og dette utgangspunktet, kan Norge virkelig bety noe i verdenspolitikken, og være mer til stede eller markere seg mer enn størrelsen egentlig skulle tilsi.  Det er disse ressursene som definerer hva Norge er i verden, og der Norge kan gjøre en forskjell.