To typer kriminelle aktører blir tilskrevet skylden for volden: Den ene er ungdomsgjenger. I Mellom-Amerika finnes det to store grupperinger av dem: MS-13 (Mara Salvatrucha) og M-18 (Calle Dieciocho). Begge har sin opprinnelse i fattige bydeler i Los Angeles (USA). Dit dro krigsflyktninger fra Mellom-Amerika, og der kom de i kontakt med kriminelle gjenger på 1980-tallet.

Etter en lovendring i USA i 1995 ble mange ungdommer med kriminelt rulleblad tvangssendt til sine hjemland, først og fremst El Salvador. Der hadde mange av dem aldri vært, og disse landene hadde få skole- eller jobbmuligheter å tilby. Gjengene vokste raskt og spredte seg til Honduras, Guatemala og det sørlige Mexico. I dag anslår man at gjengene har rundt 85 000 medlemmer i Mellom-Amerika.

De rekrutterer barn ned i 11–12 års-alderen, og skoler er viktige rekrutteringsarenaer. I utsatte områder er trusler mot lærere, narkosalg i skolegården, drap, voldtekt og trusler mot elevene ikke uvanlig. Gjengene er organisert i klikker (clicas) som hver kontrollerer gater og kvartaler i byområder. Der driver de pengeutpressing, narkolanging og ran og bruker systematisk ekstrem vold i intern disiplinering,kamp mot konkurrerende gjenger og overfor folk i lokalmiljøet som nekter å bøye seg for kravene deres

I Mexico finnes i tillegg en rekke andre ungdomsgjenger. MS-13 og M-18 opererer de sørlige delstatene, mens det i resten av landet er mange mindre grupperinger. Noen av disse er knyttet til en annen type kriminelle organisasjoner, som ofte – litt misvisende – kalles narkokarteller. De driver med smugling av narkotika (kokain, heroin, marihuana og syntetiske stoffer), menneskehandel og våpenhandel i tillegg til kidnapping, pengeutpressing og annen kriminell aktivitet.

Mange investerer etter hvert også i lovlig virksomhet som gruver, kasinoer og hoteller for å hvitvaske pengene. Ungdomsgjengene blir i noen tilfeller brukt som livvakter og drapsmenn (som gjengen Barrio Azteca for Juarez-kartellet), eller som lokale langere av narkotika. Men kartellene er i større grad transnasjonale og kontrollerer langt større økonomiske ressurser enn ungdomsgjengene.  Kokainsmuglingen fra Colombia, via Mellom-Amerika til USA og andre markeder, er den viktigste inntektskilden for narkokartellene i Mexico.

Å vise til organisasjonene som står for voldsbruken gir bare én del av svaret på årsakene til de omfattende voldsproblemene. For hvorfor er det blitt grobunn for slike organisasjoner akkurat her? Det finnes i alle fall tre viktige forklaringer.

Den første har å gjøre med arven etter  Borgerkrig og overgangen fra brutale, autoritære stater til demokratiske rettsstater. Både i El Salvador og Guatemala var utgangspunktet for borgerkrigene væpnede opprør mot statsmakter som historisk har utøvd mye vold mot egen befolkning. Også Honduras’ historie er preget av korrupsjon og autoritære, om enn noe mindre voldelige, diktaturer.

Fram til ut på 1980-tallet ble autoritære regimer i alle landene støttet av USA.  I El Salvador og Guatemala har det også eksistert halvmilitære grupper med koblinger til stat og militære styrker, som har stått for omfattende brudd på menneskerettighetene. Forskere har vist at selv om MS-13 og M-18 oppsto i Los Angeles, var det i møtet med volden som ble brukt mot dem fra gjenværende halvmilitære grupper, såkalte «dødsskvadroner», at de selv utviklet sine ekstreme voldsmetoder.

Samtidig som det fortsatte å eksistere slike grupper med koblinger til militære styrker, forsøkte nye styresmakter å reformere både politi og militærvesen etter krigene. Militæret skulle ikke lenger ha ansvar for indre ro og orden, bare for forsvar mot andre stater. Ledere med grove menneskerettighetsbrudd på samvittigheten ble skiftet ut. Man prøvde videre å lære opp nye generasjoner i bedre politimetoder og styrke svake og korrupte rettsinstitusjoner.

En del ble oppnådd (se del 8). Men overgangene førte til makttomrom og interne konflikter i politi og rettsvesen, som ikke klarte å holde voldsbølgen i sjakk. Nå er militæret igjen satt inn i kampen mot kriminelle på tross av erfaringene med hvordan det tidligere medførte Menneskerettigheter - menneskerettar .  

Den andre årsaken er svekket sosial kontroll, blant annet oppløsning av familie- og samfunnsstrukturer. Som en følge både av krig og manglende økonomiske muligheter i Mellom-Amerika har mange flyttet til USA. I dag bor en femdel av El Salvadors befolkning i USA, og 34 millioner av befolkningen i USA er nå av mexicansk opprinnelse. Langt flere oppholder seg midlertidig i USA for å tjene penger. 

Det har blant annet ført til at mange barn i fattige områder har vokst opp uten mor og far, som har reist til USA for å jobbe.   Uten stabile hjem og trygge lokalmiljøer er det bare gjengene som har kunnet tilby en form for sosial tilhørighet. Samtidig svekkes sosiale nettverk ytterligere når gjengene i sin tur terroriserer lokalmiljøer, og for mange blir det igjen årsaken til å prøve å flytte bort. Landene er kommet inn i en ond sirkel.

Den tredje årsaksfaktorenf er fattigdom og sosial utestenging. Det finnes ingen enkel sammenheng mellom fattigdom og vold.  For eksempel er det fattigste landet i Mellom-Amerika, Nicaragua, langt mindre voldelig enn El Salvador som har dobbelt så høy gjennomsnittsinntekt. Men sammen med de andre faktorene er mangelen på utsikter til jobb eller veier ut av fattigdom en viktig årsak.

Pengene som migrantene i USA sender hjem, har hjulpet litt på fattigdommen, men har ikke skapt mange nye jobber. Dette er også en region hvor forskjellene mellom fattig og rik alltid har vært enorme. Alle landene gjennomgikk en økonomisk omveltning
 fra 1980-tallet som førte til arbeidsledighet på landsbygda og økt konsentrasjon av inntekter og eiendom. Unge, arbeidsløse gutter og menn (og i noen grad jenter) med lite framtidshåp, er lett å rekruttere for gjengene.

Volden som i dag rammer skolene, resulterer også i en annen ond spiral: Når det er farlig å gå på skolen, holder elever seg hjemme og bidrar dermed til at de unge får enda færre muligheter i arbeidslivet. Samtidig ser unge at når gjengene er den viktigste karriereveien, er det liten vits i å investere i utdanning. Gjengene MS-13 og M-18 (maras)  kjennetegnes også ved store tatoveringer. Det er få arbeidsgivere som vil ansette unge med slike, og derfor bidrar gjengmedlemskap til ytterligere utestengning fra arbeidslivet.

Ytterligere forklaringsfaktorer: Et enormt tilfang av våpen er en av dem. 80 prosent av alle drap i regionen foregår med skytevåpen. Det er ifølge FN over 2,2 millioner registrerte skytevåpen i regionen, i tillegg til alle de uregistrerte. Noen er igjen etter krigene; mye kommer fra militære lagre og atter andre kjøpes fritt i Panama eller USA og smugles inn.

 Man skal heller ikke undervurdere psykologiske faktorer som en årsak til volden. Etter borgerkrigene var det en traumatisert befolkning som møtte en vanskelig virkelighet. Vold i familien og nære relasjoner var og er et stort problem. Dette har fått unge til å søke andre miljøer enn familien, noe som ofte betyr gjengmedlemskap. Samtidig  viderefører mange unge volden de selv har vært utsatt for.

Hva kan så gjøres, og hva er gjort? Måten myndighetene forholdt seg til gjengene på, var lenge preget av såkalt «mano dura»: den harde hånd. Gjengmedlemskap ble totalforbudt i Honduras og El Salvador i 2003, militære styrker ble satt inn i kampen og massearrestasjoner ble utført. Ofte på lite annet grunnlag enn tatovering. En viktig konsekvens av disse massearrestasjonene var at fengslene ble fylt opp av gjengledere og fra bak murene koordinerte de virksomheten sin, og gjengene ble bedre organisert.  Noen tiltak ser likevel ut til å ha positive effekter.

• En styrking av rettsapparatet har begynt å vise resultater.  Det har vi særlig sett i Guatemala. Der er flere narkotopper og korrupte politikere og sikkerhetspersonell blitt tatt og straffet. En viktig del av det har vært opprettelse av en FN-ledet kommisjon
  mot korrupsjon og organisert kriminalitet (CICIG). Nå diskuterer man muligheten for å gjøre noe liknende i Honduras.

• Man har begynt å tenke helt nytt om gjengkriminaliteten: I mars i 2012 bidro myndighetene og representanter fra kirken i El Salvador til at MS-13 og M-18 inngikk en våpenhvile.  Styresmaktene lovet å skaffe gjengmedlemmene ordentlige jobber, mens gjengene lovet å slutte med drap. Avtalen har vært omstridt, og verken skolerekruttering, pengeutpressing eller vold har tatt slutt. Men antall drap er blitt nesten halvert. Det alene betyr at flere tusen unge liv er blitt spart siden avtalen ble inngått. I dag ser man på mulighetene for å få til noe liknende i nabolandene.

• Det er opprettet programmer for rehabilitering og arbeidstrening for gjengmedlemmer og forebygging av gjengmedlemskap i skoler og lokalmiljø. I noen tilfeller bidrar tidligere gjengmedlemmer selv til å drive programmene. Mange av dem har støtte fra ulike typer bistandsorganisasjoner eller kirken.

At volden fortsetter på tross av disse tiltakene, kan ikke tas som bevis på at de ikke virker. Snarere er problemet at omfanget er for lite.  Derfor er prosjekter slik som årets Operasjon Dagsverk av stor betydning.