Hopp til innhold
Kvinne frakter vann i ruiner i Sana.

Utslag av maktkampen Saudi-Arabia - Iran: Etter at fly fra saudikoalisjonen har bombet et nabolag i Jemens hovedstad, Sana, må sivilbefolkningen hente vann i kanner.

Foto: Scanpix/EPA/Yahya Arhab

Kald krig i Midtøsten: Saudi-Arabia vs. Iran

Rivaliseringen mellom Saudi-Arabia og Iran omtales ofte som «Midtøstens kalde krig». Konflikten mellom de to regionale stormaktene, som kan spores til slutten av 1970-tallet, har blitt skjerpet i kjølvannet av . Dette kommer særlig til syne ved at Saudi-Arabia og Iran støtter hver sine parter i regionale konflikter, for eksempel i Syria og Jemen.

Personer

Ida Nicolaisen Almestad
har en mastergrad i Midtøsten-studier fra Universitetet i Oslo og har skrevet flere fagartikler om Saudi-Arabia.
  • Hva skyldes det motsetningsfylte forholdet mellom Saudi-Arabia og Iran?
  • Hvorfor er konflikten skjerpet?
  • Hvordan virker indre forhold i de to landene inn på rivaliseringen?
  • Hvordan påvirker rivaliseringen Midtøsten?

I januar 2016 nådde rivaliseringen en ny topp da det saudiske regimet henrettet Nimr Al Nimr (se fakta), en sjialærd og aktivist. Saudiarabiske Al Nimr hadde lenge vært en frittalende kritiker av den saudiske kongefamilien. Han var involvert i protestene under  Midtøsten i støpeskjeen ; det ble han arrestert for i 2012. Henrettelsen av Al Nimr vakte sterke reaksjoner i Iran. Landets lederskap fordømte henrettelsen, og Saudi-Arabias ambassade i Teheran ble stukket i brann av sinte demonstranter. Saudi-Arabia svarte med å bryte de diplomatiske forbindelsene til Iran.

Politikk – ikke religion

Forholdet mellom Saudi-Arabia og Iran (et ikke-arabisk land) har variert opp gjennom historien. Noen vil hevde at rivaliseringen mellom landene er en religiøs  Konflikt - stridens kjerne  mellom det sjiamuslimske Iran og det sunnimuslimske Saudi-Arabia. Ideen om en evig og forutbestemt konflikt mellom ulike religiøse grupperinger overforenkler konflikten mellom landene, og utydeliggjør andre faktorer som ligger til grunn for rivaliseringen. I realiteten ligger det politiske årsaker bak konflikten; religiøse motsetninger brukes av de respektive landene i politisk øyemed.

Saudi-Arabias syn på Iran

Det saudiarabiske regimet nærer dyp mistro til Iran. Det negative synet på Iran kringkastes aktivt gjennom offisielle wahhabi-geistlige og statlige medier. I henhold til den strengt monoteistiske (tro på èn gud) wahhabismen er sjiamuslimer ikke rettroende muslimer. Det skyldes sjiaenes hengivelse overfor imam Ali og hans sønn Huseyn, samt deres misnøye med de tre første muslimske lederne, kalifene. I sunniislamsk tradisjon er det imidlertid disse kalifene som anses for å være rettskafne og rettledende. Saudi-Arabias egen sjiabefolkning blir ofte anklaget for lydighet overfor Iran og omtales som en «femtekolonne» – folk som fraterniserer (omgås) med og er fortrolige med fienden.

Det er imidlertid politiske grunner som nører opp under Saudi-Arabias mistro til Iran:

STORMAKTSAMBISJONER. Konflikten med Iran drives av Saudi-Arabias ønske om å være stormakt i Midtøsten og i den islamske verden. Saudi-Arabia spiller gjerne på landets arabiske og sunnimuslimske identitet, og lanserte nylig en «anti-terrorallianse», som består av 34 sunnistater. Snarere enn å være en anti-terrorallianse framstår den som en anti-Iran-allianse. Også Iran søker en rolle som regional stormakt, og i så måte minner rivaliseringen mellom de to landene mye om supermaktkonfrontasjonen mellom USA og Sovjetunionen under den kalde krigen.

Saudi-Arabia har helt siden den islamske revolusjonen i 1979 betraktet Iran som sin fremste rival i konkurransen om regional dominans. Revolusjonen brakte til makten et revolusjonært regime som i sin natur var imot monarkiske styresett, inkludert kongehuset i Saudi-Arabia. Videre representerte den en alternativ modell for en islamsk stat som direkte utfordret den saudiske.

Konflikten mellom landene kan betegnes som en kald krig fordi de to partene ikke kjemper direkte mot hverandre militært. I stedet kjemper de om innflytelse i andre land og blant aktører i Midtøsten. Aktørene opplever at de spiller et «nullsumspill»: det èn taper, vinner den andre og omvendt.

LEI AV INNBLANDING. Saudi-Arabia har for lengst sett seg lei av Irans innblanding i arabiske land. Sett med saudiske øyne har iranerne styrket sin innflytelse i den arabiske verden etter 2003. Da endret den amerikanske invasjonen av Irak maktbalansen i regionen i Irans favør – på bekostning av Saudi-Arabia. Denne trenden har blitt forsterket etter 2011 i kjølvannet av den arabiske våren. Iranerne har sikret seg innflytelse gjennom å støtte både statlige og ikke-statlige aktører i regionens svake stater. Dette er en stor kilde til bekymring i Riyadh, hvor de styrende opplever at Libanon, Syria, Irak og Jemen  er i ferd med å bli iranske vasallstater.

Som følge av denne bekymringen satte Saudi-Arabia i verk en militæroperasjon mot nabolandet Jemen i mars 2015, etter at Houthi-militsen tok kontroll over hovedstaden Sana. Al Saud-regimet hevder militæroperasjonen var nødvendig for å kontre iransk innflytelse i Jemen, ettersom Iran støtter houthiene med våpen og trening.

SVEKKET FORHOLD TIL USA. Nok et forhold som nører opp under saudiernes økte mistro til Iran, er at de opplever at deres egen allianse med USA er svekket. De er bekymret for at amerikanerne vil trappe ned sitt engasjement i Midtøsten (jf.  Skiferrevolusjonen – hva betyr den for verden? ) – og på denne måten skape større rom for Iran i regionen. Inngåelsen av en atomavtale mellom Iran og Vesten i 2015 gjorde saudierne særlig angstbiterske. Nære medarbeidere av Saudi-Arabias kong Salman mener at USA og vestmaktene lot saudierne i stikken ved å inngå avtalen med Iran.

INTERNE FORHOLD. Også interne forhold i Saudi-Arabia bidrar til å eskalere konflikten med Iran. I Saudi-Arabia har et nytt og enda mer Iran-kritisk lederskap tatt over. I spissen  for Saudi-Arabias mer offensive linje mot Iran står kongens favorittsønn, visekronprins og forsvarsminister Mohammed bin Salman (MbS). Siden hans far, Salman, overtok tronen i 2015, har MbS inntatt en stadig mer sentral rolle i lederskapet. MbS virker overbevist om at Iran søker å frata Saudi-Arabia lederrollen i regionen.

Denne oppfatningen har satt sitt preg både på den saudiske utenrikspolitikken og på innenrikspolitikken. Landet synes derfor  i økende grad å være på offensiven mot Iran. Politikken legitimeres ved å vise til forestillingen om at Iran søker å dominere Midtøsten. Frykten for Iran brukes også til å forene og sanke støtte i befolkningen. Strategien ser ut til å fungere til en viss grad. På twitter, hvor saudiarabere er svært aktive, hylles MbS’ hardere linje overfor Iran. Dette var blant annet tydelig i kjølvannet av henrettelsen av Al Nimr.

Irans syn på Saudi-Arabia

Iran er ikke like synlig opphengt i Saudi-Arabia som Saudi-Arabia er av Iran. Iran betrakter Saudi-Arabia først og fremst som et familiediktatur med store interne utfordringer. For iranerne er monarki en bakstreversk styreform, noe de selv kvittet seg med i 1979. Saudi-Arabia anses videre som en ung og nyrik nasjon, og fordi kongefamilien stammer fra innlandsprovinsen Najd, hevdes det at landet mangler forankring i noe annet enn et usivilisert stammesamfunn. Iranerne mener derfor de er kulturelt overlegne når de kan vise til sin flertusenårige persiske historie.

Ved siden av denne fornemmelsen av overlegenhet er det tre konkrete saker som bringer Iran på koalisjonskurs med Saudi-Arabia:

UFORENLIGE INTERESSER. Iranerne  anser Saudi-Arabias sikkerhetsstrategi i Midtøsten som uforenelig med deres egne interesser. Mens Saudi-Arabia lener seg tungt på USA som garantist for sine sikkerhetsinteresser, har USA og Israel tradisjonelt utgjort en sikkerhetstrussel sett fra et iransk perspektiv.

Både Iran og Saudi-Arabia var lenge alliert med USA under den kalde krigen. Dette endret seg med revolusjonen i 1979. Da gikk Iran fra å være et vestlig orientert monarki til å bli en islamsk republikk styrt av ayatollah Khomeini. Siden har Iran ført en anti-amerikansk linje, og i stedet bygget opp og støttet ulike militante grupperinger for å sikre sine interesser i regionen. Det fremste eksempelet på en slik gruppering er Hizbollah i Libanon, som ble opprettet på 1980-tallet for å bekjempe det de mente var israelsk aggresjon i regionen.

Irans Rouhani og Khamenei - Saudi-Arabias kong Salman og forsvarsminister Salman.

Foto: creative commons CC 2.0

STERKT KRITISK TIL WAHHABISMEN. Iran er sterkt kritisk til wahhabismen, den saudiske formen for islam. Iran anser wahhabisme som en farlig ideologi, fordi den er anti-sjia og således splitter samholdet blant verdens muslimer. Iran hevder Saudi-Arabia gjennom wahhabismen sprer «iranofobi» og dermed undergraver iransk innflytelse i den muslimske verden.

Videre knyttes  wahhabistisk ideologi til terrorgrupper som IS, og det hevdes at Saudi-Arabia bedriver statsfinansiert støtte til terror. Iran ser seg naturlig nok ikke tjent med å nøre opp under sunni–sjia-splittelsen, ettersom sjiamuslimene er en minoritet i den muslimske verden (ca 15 prosent). Landet søker i stedet allianser med stater og grupper basert på anti-vestlig og revolusjonær ideologi, herunder også sunnigrupperinger som Hamas. Ved å vektlegge Saudi-Arabias wahhabistiske natur forsøker Iran også å isolere Saudi-Arabia fra resten av den sunnimuslimske verden.

FORSKJELLIGE PARTNERE. Iran og Saudi-Arabia stiller seg på ulike sider i en rekke konflikter i Midtøsten. Krig, uro og svake styresmakter har ført til makttomrom i regionen som både Iran og Saudi-Arabia søker å fylle. I et slikt perspektiv truer Saudi-Arabia Irans posisjon i den arabiske og muslimske verden. Iran anser seg som en selvsagt stormakt i regionen. Til stor saudisk frustrasjon skryter iranske ledere gjerne av å kontrollere fire arabiske hovedsteder; Beirut, Damaskus, Bagdad og Sana. Ifølge iranerne har Iran en naturlig oppslutning i den arabiske verden, takket være Irans anti-imperialistiske standpunkt og fordi landet står opp for de undertrykte – som for eksempel det palestinske folket.

Det konfliktfylte forholdet til Saudi-Arabia næres også av den interne maktkampen i Iran. Det politiske Iran er splittet mellom de som søker tilnærming til Vesten og de som søker å stå ved landets anti-vestlige linje. Brorparten av de vestorienterte, inkludert president Hassan Rouhani, søker å unngå en forverring av relasjonen til Saudi-Arabia.

En mindre gruppe av «politiske hauker» fra den anti-vestlige leiren søker derimot å eskalere den dårlige relasjonen for å undergrave sine politiske rivaler. Det er blant annet i dette lyset vi kan lese stormingen av den saudiske ambassaden i Teheran etter henrettelsen av Al Nimr. Det er sannsynlig at hauker var pådrivere for denne hendelsen, for å stille de mer moderate kreftene i Iran i et dårlig lys og således undergrave presidentens forsøk på å bringe Iran ut av isolasjonen.

Fra kald til varm krig?

Til tross for isfronten mellom de to landene er en direkte krig mellom partene lite sannsynlig. Iran har ikke noen interesse av å gå til krig mot Saudi-Arabia, og det saudiske lederskapet er ikke villig til å risikere militært nederlag ei heller alliansen med USA.

Likevel har rivaliseringen en rekke destabiliserende og negative konsekvenser for regionen:

LOKALE KONFLIKTER FORVERRES. De to rivalene fører stedfortrederkrigeri en rekke av regionens svake stater, noe som bidrar til å forverre og forlenge lokale konflikter. Det fremste eksempelet på en slik stedfortrederkrig er borgerkrigen i Syria. Der støtter Iran Assad-regimet mens Saudi-Arabia støtter forskjellige opprørsgrupper. Denne eksterne støtten har bidratt til at borgerkrigen i Syria utviklet seg til en langvarig krig, hvor ingen av partene synes i stand til å vinne.

FORSTERKET SEKTERISK SPENNING. Rivaliseringen forsterker sekteriske spenninger i andre land i Midtøsten. Som nevnt er det politiske årsaker som ligger til grunn for konflikten mellom Saudi-Arabia og Iran, det handler i bunn og grunn om et ønske om makt og hegemoni i regionen. Likevel fyrer partene opp under religiøse motsetninger mellom sunni- og sjiamuslimer i politisk øyemed – såkalt sekterisme.

Tegning: politicalcartoons.com

Sekterisk politikk får lettere feste i samfunn som er preget av konflikt og svake institusjoner – kjennetegn for en rekke land i Midtøsten. I mangel på statlige styringsstrukturer som blant annet politi og rettsvesen søker befolkningen i stedet til substatlige og lokale aktører. Framvekst av tydeligere sekteriske skillelinjer ser vi blant annet i Jemen, Bahrain, Egypt, i Saudi-Arabias østlige provins og i Ahwaz i Iran.

MISTILLIT. Rivaliseringen skaper også mistillit mellom styresmakter og minoriteter. Befolkningen i Midtøsten er preget av etnisk og religiøst mangfold. Saudi-Arabia og Iran spiller opp under gjensidige fiendebilder og framstiller gjerne minoriteter som illojale – og i ledtog med «fienden». Særlig utsatt er den sjiamuslimske minoriteten i Saudi-Arabia, som utgjør mellom 10 og 15 prosent av befolkningen. Saudi-Arabias anti-iranske linje bidrar til at store deler av den øvrige saudiske befolkningen nærer dyp skepsis overfor den sjiamuslimske minoriteten. Ikke minst fordi regimets retorikk fyrer opp under frykten for iransk innblanding.

Dette er også til fordel for regimet da det sørger for at den øvrige befolkningen retter sin misnøye mot «de andre», framfor mot regimet. Samtidig forhindrer det at ulike grupper forenes i opposisjon til kongefamiliens styre. For eksempel: Under den arabiske våren var sunni- og sjiamuslimske saudiarabere enige i krav om flere sivile og politiske rettigheter og mindre korrupsjon.  De var imidlertid ikke villige til å forene seg bak slike krav, og dermed var de heller ikke sterke nok til å presse myndighetene.

Arbeidsoppgaver

Oppgaver

  1. Hva menes med sekterisk krig?
  2. Hva menes med en vasallstat?
  3. Hva er wahabismen?
  4. Hva menes med stedfortrederkrig?
  5. Hvor stor andel utgjør sunnimuslimer av alle muslimer?
  6. Gjør greie for hva forfatteren mener med at det er å overforenkle å framstille striden mellom Iran og Saudi-Arabia for en religiøs konflikt.
  7. Både Saudi-Arabia og Iran har henholdsvis en sjiamuslimsk og en arabisk minoritet. Hvordan forholder styresmaktene i de to landene seg til sine to minoriteter?
  8. Hvordan endret den amerikanske invasjonen av Irak i 2003 maktbalansen i Midtøsten?
  9. Gjør greie for hvordan omliggende makter i Midtøsten kan påvirke borgerkriger der.
  10. Hvordan kan kan sekterisk politikk fungere som lynavleder for styresmaktene i Iran og Saudi-Arabia?
  11. Gjør greie for hvilke konsekvenser rivaliseringen mellom Iran og Saudi-Arabia har hatt for andre land og grupper i Midtøsten.
  12. Smågruppearbeid: Den ene halvdelen av gruppene skal gjøre greie for og presentere det iranske synet på Saudi-Arabia for de andre gruppene. En av smågruppene plukkes ut til å framføre for alle andre grupper. Den andre halvdelen av smågruppene gjør det samme med det saudiske synet på Iran. Også herfra trekkes en av smågruppene ut til å presentere.  Finn gjerne mer informasjon på internett - ut over det som står i selve artikkelen.
  13. Storgruppe: Diskuter ulike tiltak som kan fremme tillit og mer fredelige forhold mellom rivalene Iran og Saudi-Arabia.

Lenkeforslag til denne artikkelen

Relaterte kompetansemål

Temaer

  • Sikkerhetspolitikk
  • Midtøsten og Nord-Afrika
  • Konflikt
  • Styring

Personer

Ida Nicolaisen Almestad
har en mastergrad i Midtøsten-studier fra Universitetet i Oslo og har skrevet flere fagartikler om Saudi-Arabia.

Fakta

Henrettelse forsterker isfronten

Saudi-Arabia henrettet den sjiageistlige Nimr Al Nimr 2. januar 2016. Han var dømt for å tilrettelegge for utenlandsk (les: iransk) innblanding og ulydighet mot kongedømmet. Han var en krass kritiker av Al Saud-familien (kongefamilien) og ble arrestert i 2012 i forbindelse med demonstrasjoner i den sjiadominerte østlige provinsen i Saudi-Arabia. Demonstrasjonene i provinsen var inspirert av den arabiske våren og var det nærmeste Saudi-Arabia kom en egen «vår».

Al Nimr ble henrettet sammen med 46 andre; brorparten var dømt for terror og tilknytning til Al Qaida. Ved å henrette Al Nimr sammen med en rekke terrordømte sunnimuslimer, forsøkte det saudiske lederskapet å signalisere at det ikke skiller mellom sunni- og sjiamuslimer.

Iran oppfattet det annerledes. President Hassan Rouhani fordømte henrettelsen og øverste leder ayatollah Khamenei uttalte at «Guddommelig hevn vil ramme saudiske politikere». Samtidig stormet iranske demonstranter den saudiske ambassaden i Teheran. Saudi-Arabia svarte med å bryte landets diplomatiske bånd til Iran – og sørget for at flere land i Gulfen fulgte etter. Dermed var en ny isfront etablert mellom to rivaler, hvis relasjon har vært preget av store svingninger gjennom tidene.

Bilde av den henrettede Nimr Al Nimr

Nimr Al Nimr

Foto: freenimr.org

Muslimske hovedretninger og noen radikale undergrupper

Sunniislam (ca. 85 %) og sjiaislam (ca. 15 %) er de to store trosretningene innen islam. I de siste årene har mediene fokusert på en rekke mindre retninger også – oftest radikale – som delvis har basis i de store og utgår fra disse. Noen av dem er:

Salafister – sterkt troende og strengt praktiserende sunnimuslimer som forsøker å leve slik de første generasjoner av muslimer gjorde, før islam tok opp i seg fremmede elementer og ble mer “utvannet”. Noen (jihadistiske – hellig krig) salafister ønsker væpnet kamp mot vantro eller korrupte stater.

Sufister – tilhengere av sufismen som er en fellesbetegnelse for islamsk mystisisme og brukes på både sjia- og sunnimuslimske grupperinger. Et flertall av sunnimuslimer regner sufisme som en del av sunni-islam. Sufister legger generelt større vekt på det indre åndelige aspektet ved religiøsitet enn etterlevelse av religiøse regler.

Wahhabitter – tilhengere av wahhabismen, en radikal islamsk retning innenfor sunni-islam og bevegelse stiftet på 1700-tallet av Mohammed Abd al-Wahhab. Statsideologi i Saudi-Arabia.