Nåværende president i Frankrike, Emmanuel Macron, ligger godt an til å vinne valget og fem nye år ved roret. Men alt kan skje. 

Foto: Ludovic Marin/AFP/NTB

Hvem blir Frankrikes neste president? Valgkampen pågår i en tid preget av krig og kriser, og det kan påvirke utfallet.

  • Hvordan fungerer det franske politiske systemet og den franske valgordningen?
  • Hvem er de sterkeste kandidatene?
  • Hvordan har krigen i Ukraina påvirket valget?
  • Hvilken betydning har Europa og EU i det franske presidentvalget?

Svaret på hvem som blir Frankrikes president for de de neste fem årene får vi 24. april 2022. 

Foto: Ron Przysucha/Public Domain

Élyséepalasset er embetsbolig og kontor for Frankrikes presidenter. 

Den uprovoserte og brutale russiske invasjonen av Ukraina har tatt det meste av oppmerksomheten nå i siste fase av i valgkampen. Men ettervirkningene av pandemien og det franske formannskapet i EU dette halvåret, har også en viss betydning.

Alt dette har nemlig ført til at den sittende presidenten, Emmanuel Macron, har hatt mer enn nok med å styre landet og EU, og dermed også hatt mindre tid til å sanke stemmer. Han ventet også overraskende lenge med å annonsere sitt kandidatur. Først 3. mars i år gjorde han det klart at han ville stille til gjenvalg.

Men det var nok ikke helt tilfeldig. På den måten viste han at han prioriterer å styre landet, fremfor valgkamp, i en krevende tid. Og foreløpig ser det ut til dette faller i god gjort hos en del velgere.  

Ifølge de meningsmålingene som ble tatt litt over en måned før valget, lå han også godt foran de andre kandidatene med en oppslutning på rundt 30 prosent, som ikke er så galt da det er så mange som 12 kandidater som stiller til valg i første valgomgang, som finner sted allerede 10. april.

2: Det franske politiske systemet, valgordningen og presidentens rolle

Det franske valgsystemet med to valgrunder ble innført av tidligere president Charles de Gaulle, som på 50-tallet etablerte Den femte republikk (se faktaboks).

For å vinne presidentvalget i første runde, må kandidaten oppnå mer enn halvparten av de avgitte stemmene. Dersom ingen av kandidatene oppnår et slikt flertall i første valgomgang, så foretas en andre valgomgang mellom de to kandidatene som fikk flest stemmer i første omgang. Så langt har aldri et presidentvalg under den femte republikk blitt avgjort etter én valgomgang.

Foto: Public domain

Charles de Gaulle var Frankrikes president fra 1959 til 1969. Han opprettet Den femte republikk. 

På samme måte som i den norske grunnloven, står prinsippet om maktfordeling, altså at statsmakten skal fordeles på tre uavhengige institusjoner, sterkt i Frankrike.

De tre statsmaktene er den utøvende, den lovgivende og den dømmende makt (domstolen). Men til forskjell fra Norge hvor den utøvende makten ligger hos regjeringen, så er den i Frankrike delt mellom presidenten og regjeringen.

Den lovgivende myndighet i Frankrike er lagt til parlamentet, og det består av to kammer: nasjonalforsamlingen og senatet. I Norge er det som kjent Stortinget som innehar denne myndigheten.

Både presidenten og nasjonalforsamlingen velges av det franske folket for en femårsperiode, men dette skjer gjennom to forskjellige valg. Det betyr at når franskmennene har valgt president, så skal de kort tid etter (allerede 11. og 19. juni i år) stemme igjen i et parlamentsvalg. Resultatet av dette valget vil ha betydning for hvem presidenten velger som statsminister.

Vanligvis velger den nyvalgte presidenten sin statsminister fra det partiet som oppnår flest mandater eller seter i nasjonalforsamlingen. Ofte vil det være slik at presidenten og statsministeren kommer fra samme parti. Men det er ikke alltid tilfelle. Hvis ikke det skjer, så får man en situasjon der den utøvende makten (presidenten og statsministeren) er fra ulike politiske partier og det kan bli vanskeligere å styre. Resultatet blir da en arbeidsdeling der presidenten tar seg av utenrikspolitikken og statsministeren og hans regjering tar hånd om innenrikspolitikken.

3: Kandidatene

Så hvilke kandidater er det som stiller til valg? Og hva er deres politiske program og erfaring?

I tillegg til Macron, er det så mange som elleve andre kandidater som stiller til valg.

Ifølge meningsmålingene er det lite som tyder på at noen av disse vil gå av med seieren etter første valgomgang. Og selv om mye kan skje frem til valget, ligger Macron så langt foran de andre på meningsmålingene at det er sannsynlig at han vil gå videre til runde to. Hvem han vil møte der er mer usikkert.

De partiene som tidligere har vært store, og som representerer den tradisjonelle høyre og venstresiden i politikken, har nemlig gått kraftig tilbake og deres kandidater ser ut til å få forholdsvis lav oppslutning.

I stedet er det mer som tyder på at kandidatene for de partiene som representerer ytterfløyene (ytre høyre og ytre venstre) i det politiske landskapet har større sjanse til å gå videre til andre valgomgang sammen med Macron.

Men hvem er disse kandidatene?

4: Den nåværende presidenten

Det er naturlig å begynne med Emmanuel Macron, som på mange måter startet en revolusjon i det politiske landskapet i Frankrike da han stilte som presidentkandidat for første gang i 2016. Frem til da hadde han vært medlem av Parti socialiste, nær rådgiver til den tidligere franske presidenten François Hollande og økonomiminister i hans regjering.

I august 2016 gikk han imidlertid av som minister og startet den politiske bevegelsen En Marche (Fremad) og senere partiet La République En Marche!

Macron var særlig opptatt av å reformere fransk økonomisk politikk, som ifølge ham var for regulert og rigid. Til tross for at hans politikk i europeisk sammenheng er på linje med de fleste sosialdemokratiske eller sentrumspartier, så blir hans politiske profil i Frankrike sett på som en høyredreining.

Da Macron ble valgt som president i 2017, ble mange overrasket. Han var ung og relativt ukjent. Samtidig var det mange som så på han som et frisk pust.

Ettersom hans parti også fikk flertall i parlamentsvalget samme år, fikk Macron og hans regjering muligheten til å vedta en rekke reformer som hadde til hensikt å få fart i fransk økonomi. En del av disse reformene var upopulære blant mange, og da regjeringen på toppen av dette innførte en drivstoffavgift, ble protestbevegelsen, ofte referert til som De gule vestene, etablert.

Foto: Olivier Ortelpa/CC BY 2.0

Protestbevegelsen "Mouvement des Gilets jaunes" eller "De gule vestene", var voldsomme på et tidspunkt. Her demonstrerer de foran den kjente kirken Sacré-Cœur i Paris. 

Macron falt ganske raskt på meningsmålingene. Og protestene fortsatte en god stund, men ble mindre voldsomme blant annet da økonomien begynte å gå bedre.

Macron har også styrket sin posisjon gjennom sin håndtering av ulike internasjonale kiser, som da Donald Trump var president i USA, da verden ble rammet av koronapandemien og da Russland invaderte Ukraina.

Han har vært kontroversiell – både nasjonalt og internasjonalt, men han har også vist at han var i stand til å binge Frankrike tilbake som en viktig aktør i internasjonal politikk.

5: Utfordrerne

De av hans utfordrere som utmerker seg mest, er ingen fra de tradisjonelt etablerte partiene, som Parti Socialiste eller Les Républicains, men heller to kandidater fra ytre høyre (Marine le Pen og Eric Zemmour) og en kandidat fra fra ytre venste (Jean-Luc Melanchon).

Foto: Anna Isakova/CC BY-SA 4.0

Marine Le Pen. 

Marine le Pen fra Rassemblement national (Nasjonal samling), har vært frontfigur for ytre høyere helt siden 2012 da hun tok over etter sin far Jean Mari le Pen. Partiet har alltid vært, og er fortsatt, et anti-immigrasjonsparti og et parti som er opptatt av å beskytte fransk nasjonal identitet. Under Marine le Pen har imidlertid partiet fått økt oppslutning og hun har delvis lykkes med å gjøre partiet mer respektert enn det var under farens ledelse. Men le Pen har nå også fått en ny utfordrer enda lengre til høyre for seg.

Foto: Fabrice Perou/CC BY-SA 4.0

Eric Zemmour. 

Eric Zemmour er frontfiguren til den nye bevegelsen og det nyetablerte partiet, Reconquete(gjenerobring). Han har ingen politisk bakgrunn, er statsviter, tidligere journalist og TV-vert. Han er også velkjent for sine ekstreme synspunkter på innvandring og Islams rolle i Frankrike. Han har også blitt anmeldt og bøtelagt for sine rasistiske uttalelser og for å spre hat mot den muslimske befolkningen i landet. Han ønsker en dyp endring av det franske politiske systemet som er skeptisk til både EU og NATO og har en nasjonalistisk agenda.

Foto: MathieuMD/CC BY-SA 4.0

Jean-Luc Melenchon.

Mens det er stor forskjell på populistene på ytre høyre og ytre venstre når det gjelder politiske løsninger, så hevder begge at de snakker på vegne av «folk flest». På ytre venstre finner vi Jean-Luc Melenchon, som er tidligere medlem av sosialistpartiet PS, som også Macron var medlem av. I dag leder Melenchon La France insoumise (Det opprørske Frankrike), et forholdsvis nytt politisk parti (etablert i 2016) som er fremprovosert av det de ser som en uønsket høyredreining i fransk politikk.

Både Melenchon, le Pen og Zemmour har imidlertid gått tilbake på meningsmålingene ved at det inntil nylig har kommet med støtteerklæringer, og til og med økonomiske bindinger, til Russlands president, Vladimir Putin. 

6: Effekten av Ukraina-krigen

Tradisjonelt så er det ikke utenrikspolitikken som står i sentrum i en fransk presidentvalgkamp. Men i år er det annerledes.

Valgkampen har i stor grad blitt preget av Russlands invasjon av Ukraina. Det får ulike konsekvenser.

Macron har hatt mindre tid til å drive valgkamp. Men i en tid der mange er blitt sjokkert over Putins brutalitet, og det er en frykt for mulig eskalering av krigen, så blir stadig flere opptatt av å velge en sterk og troverdig leder som kan beskytte og håndtere store internasjonale kriser. Selv om det er ulike meninger om Macrons utenrikspolitikk, har han, under sin første presidentperiode, på mange måter gjenreist Frankrike som et viktig land både regionalt og globalt.

Les også: Hva er greia med Ukraina?

Han har vist at han ikke er redd for å ta initiativ og forsøke å finne løsninger. Det har ikke alltid gitt resultater, men man vet på mange måter at han har det som skal til for å være president.

Alt dette har gitt Macron et forsprang. Mange analytikere har antydet at valget kanskje allerede er avgjort. Samtidig vet vi av erfaring at overraskelser kan komme også kort tid før et valg.

Foto: SPUTNIK/AFP/NTB

Macrons samtaler og møter med Putin den siste tiden, har gjort inntrykk på den franske befolkningen. Han fremstår som en sterk leder, noe som kan ha hjulpet ham opp mot presidentvalget i april. 

7: Den europeiske dimensjonen i fransk valgkamp

Valget av den franske presidenten er ikke viktig bare for Frankrike, men også for Europa. Frankrike spiller en helt sentral rolle i EU. Sammen med Tyskland, utgjør de på mange måter hjernen og hjertet av EU.

Les også: Europa uten "Mutti"

Mens Macron er en overbevist europeer som ønsker å videreføre og styrke det tette europeiske samarbeidet, så vil de mer populistiske partiene – på både høyre og venstre – utfordre denne linjen.

Macrons fem år som fransk president har vært preget av en rekke ambisiøse initiativer for å styrke Europa og EUs rolle innenfor sikkerhet og forsvar, teknologi, industri, grønt skifte, sosialpolitikk og migrasjon. Han har ikke fått støtte for alle sine ambisjoner, men vi ser et sterkere EU nå enn da han ble valgt som president for fem år siden.

Med Russlands invasjon av Ukraina har viktigheten av EU og NATO blitt tydeligere for franske velgere. Dette har gjort det enklere for Macron å få støtte til europeiske løsninger fremfor nasjonale og eller nasjonalistiske tilnærminger, som le Pen og Zemmour spiller på.  

Mye tyder på at han vil lykkes med det, men svaret får vi først 24. april.

Skrevet av
Red.:
Fakta

Den femte republikk:

  • Frankrikes femte og nåværende republikanske grunnlov, opprettet den 4. oktober 1958.
  • Den femte republikks første president var Charles de Gaulle, som også bidro til å utforme grunnloven.
  • I motsetning til i den fjerde republikk, hvor tyngdepunktet lå i nasjonalforsamlingen, har presidenten en langt sterkere posisjon i den femte republikken.