• Hvilke to historier om Uganda finnes det?
• Hvor ligger Uganda og hvordan ser det ut?
• Hvordan ser økonomien i landet ut?
• Hvilke personer har preget den ugandiske politikken?

OD 2022 støtter psykisk helse i Uganda. Les mer her. 

Det eksisterer to motstridende fortellinger om Uganda, som begge er sentrale for å forstå samfunn og politikk i dagens Uganda.

På den ene siden har man fortellingen om et Uganda som fra slutten av 1980-tallet, etter årelang uro og borgerkrig, ble en internasjonal suksesshistorie: politisk stabilitet og demokratiske reformer, økonomisk vekst, fattigdomsreduksjon, bedre borgerrettigheter og økt likestilling – alt drevet fram av hva som av noen ble ansett som en progressiv og moderne president som handlet i nasjonens interesse.

 

Den andre historien, derimot, handler om den samme perioden, hvor presidenten – etter å ha innført demokrati – har brukt statsapparatet til å befeste egen posisjon gjennom et autoritært styre preget av nepotisme, korrupsjon og et uavklart skille mellom private og offentlige interesser og midler.

Les også: Korrupsjon: Den store syndebukken?

Denne andre historien inkluderer også fortellinger om hvordan Uganda er et land kontrollert og utnyttet av en liten klikk med sterke personer tilknyttet den politiske eliten, at landet er kronisk gjeldstynget, har opplevd gjentagende matmangel, og er i en politisk-sosial krise karakterisert av økt ulikhet, demokratisk tilbakegang, svekkede borgerrettigheter, økt vold og kriminalitet.

Begge historiene er på hver sin måte «sanne», og de er avhengig av hvem som ser, hva man ser etter og om man ser Uganda ovenfra eller nedenfra.

Land og folk

Uganda er en republikk i Afrika på omtrent to tredeler av Norges størrelse. Med en befolkning på omtrent 46 millioner har landet rundt ti ganger så høy befolkningstetthet som Norge.

Uganda ligger ved ekvator, i innlandet av Afrika, uten direkte tilgang til havet. Det grenser til Rwanda, Den demokratiske republikken Kongo, Sør-Sudan, Tanzania og Kenya. Flere av de store Afrikanske sjøene ligger i landet, og den massive Viktoriasjøen renner ut i Den hvite Nil, som slynger seg gjennom landet.

Ugandas sentrale geografiske plassering har gjort at flere av de historiske folkevandringene på det afrikanske kontinentet har passert landet og satt sine spor. Dette er synlig i dagens mangfold av forskjellige etniske og språklige grupper. Man antar i dag at det er omtrent førti ulike befolkningsgrupper i Uganda, hvor den største er baganda (omtrent 16 prosent) som tilhører bantugruppen.

Tross, eller på grunn av, mangfoldet av folkegrupper, så er engelsk det offisielle språket. Dette skyldes arven fra britisk kolonitid og misjonsvirksomhet, som introduserte engelsk i undervisningssystemet.

I 2005 ble også swahili offisielt språk, og tross swahili ikke benyttes av bantu-majoriteten så er det et viktig fellesspråk. Bantuspråket Luganda snakkes av omtrent 10 millioner, men likevel har ikke dette offisiell status.

Økonomi

Britenes kolonialisering av Uganda (1894–1962) brakte landet for fullt inn i verdensøkonomien, ved å produsere bomull, te og andre varer for Storbritannia.

Med unntak av 1970-tallet, så har økonomien vokst rolig og stabilt, men økonomisk vekst utfordres av vedvarende høy befolkningsvekst og har avtatt de siste årene

Fra 1990-tallet og understøttet av internasjonale finansinstitusjoner, som Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF), så har Ugandiske myndigheter gjennomført økonomiske reformer.

Les også: Hva er Den afrikanske union?

Utenlandske investeringer har økt og private aktører har overtatt eierskap i sektorer tidligere dominert av statlige eierskap. For å styrke økonomien har myndighetene prøvd å gjøre økonomien mindre avhengighet av landbruksprodukter, som er usikre kort med tørke og skiftende globale priser.

I stedet ble det satset på industri, produksjon og servicenæring, inkludert turisme. Omstruktureringen av økonomien bidro også til økt urbanisering. I dag bor omtrent hver fjerde ugander i byer, og andelen er stigende. Spesielt unge søker mot byene for utdanning og arbeid utenfor landbrukssektoren, men mangel på arbeidsplasser fører også til økt urban fattigdom.

På 2000-tallet var det en sterk økonomisk utvikling i Uganda, men den økonomiske veksten har avtatt betraktelig i nyere tid. Levestandarden går ned og ulikhet øker. Dette skyldes delvis ustabile internasjonale økonomiske forhold, klimaendringer, tørke og covid 19-pandemien, men det er ingen tvil om at også manglende politiske og økonomiske reformer og korrupsjon har spilt en stor rolle.

Ugandas økonomi er derfor i stor grad avhengig av internasjonal bistand, som i løpet av det siste tiåret har bidratt med mellom 40–50 prosent av Ugandas statsbudsjett.

 

 

Foruten dette, preges Ugandas økonomi av den fruktbare jorda og mineralforekomster. Kaffe, te, krydder og fisk utgjør i dag omtrent 45 prosent av eksportinntektene, hvor kaffe alene står for rundt halvparten. Ellers eksporterer Uganda foredlede landbruksprodukter og mineraler.

Landbruksproduksjon er den dominerende økonomiske aktiviteten i Uganda. Majoriteten av Ugandas befolkning bor i rurale områder, rundt 80 prosent livnærer seg i landbrukssektoren.

Det er også funnet olje i og rundt Albertsjøen vest i landet. Franske, kinesiske og britiske oljeselskaper har allerede blitt tildelt lisenser, og det er planlagt å bygge hva som vil bli verdens lengste oljerørledning for å frakte olje til kysten av Tanzania.

Det spås at Uganda i 2025 vil være blant de fem største oljeeksportørene sør for Sahara. Men hvordan vil oljeinntektene forvaltes?

Les også: OD-dagen 2017: Nigerias sorte økonomi

Landet har stor utenlandsgjeld og er kraftig preget av korrupsjon. Spørsmålet er om Uganda klarer å motstå ressursforbannelsen som ofte rammer stater som blir fort rike på store naturressurser.

Brutal diktator

Uganda ble selvstendig fra Storbritannia i 1962, og Milton Obote, som hadde ledet an i frigjøringsbevegelsen, ble valgt som landets første statsminister. Det oppstod fort politisk uro og friksjon mellom forskjellige etniske grupper.

Skulle Uganda være en nasjon med en sterk sentralstat, eller skulle landet organiseres som en føderasjon hvor de forskjellige regionene, folkegruppene eller tidligere kongedømmene, skulle ha en viss form for selvstyre?

Etter mye uro, så opphevet Obote grunnloven i 1966 og inntok selv presidentvervet, som han i en ny grunnlov hadde gitt større og uinnskrenket makt.

 

I 1971 ble Obote kastet i et statskupp, da Idi Amin tok kontroll over hæren. Amin er ansett som kanskje den verste og mest brutale diktatoren i moderne verdenshistorie: han gjennomførte flere massehenrettelser for å demonstrere og befeste sin makt. Det anslås at minst 100.000 personer ble drept under Amins terrorregime.

Amin kastet også ut alle asiatene i landet. Dette førte til at 40.000 indere måtte forlate Uganda, noe som tappet landet for viktige ressurser i økonomien, statsadministrasjonen og varehandelen.

Amins autoritære regime var preget av kraftig økonomisk nedgang, politisk undertrykkelse, etnisk forfølgelser, massive menneskerettighetsbrudd og henrettelser – en historie som er godt framstilt i den Oscar-vinnende filmen The Last King of Scotland, hvor forfatteren av denne artikkelen er statist.

 

I 1979 ble Amin styrtet ved at ugandiske opprørere, ledet av Yoweri Museveni (dagens president), sammen med militære styrker fra Tanzania, invaderte landet. Amin flyktet først til Libya før han døde i Saudi Arabia i 2003.

"Donor darling"

Obote kom igjen til makten i 1980 etter en omstridt valgprosess og politisk stridighet mellom forskjellige aktører, blant annet Museveni, som hadde ledet opprøret mot Amin, og som nå trakk seg tilbake til «bushen» hvor han organiserte sine følgere under National Resistance Army (NRA).

Her startet det som ble kjent som «the bush war», som brakte Museveni til makten i 1986.

Med dette ble NRA til National Resistance Movement (NRM), som skulle utgjøre grunnlaget for en ny form for «nullparti-demokrati» hvor politiske partier var forbudt, men hvor alle ugandere var del av den samme bevegelsen, som sto over politikken – og som ble ledet av Museveni. Han lovte sikkerhet og stabilitet i landet, og å gjenreise respekten for menneskerettighetene.

Han startet nesten umiddelbart dialog med Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken for å få støtte til gjenoppbygging av landet og politiske reformer, noe som ble starten på et lengre kjærlighetsforhold: Museveni ble fort en såkalt «donor darling» når han førte sin politikk i tråd med finansinstitusjonenes ønsker.

Etter nesten ti år som eneveldig hersker, gjeninnførte Museveni demokrati (men partier forble forbudt) og etablerte en progressiv grunnlov som begrenset presidentens makt. Året etter ble han valgt til president i en valgkamp som fikk godkjent-stempel av både nasjonale og internasjonale aktører.

 

«Se til Uganda», ble det sagt blant internasjonale bistandsaktører. De hadde behov for å vise til en suksesshistorie hvor bistand virker og hvor menneskerettighetene blir respektert og myndighetene gradvis blir mer demokratiske.

Dette gjorde at de fortsatte å låne ut store penger til myndighetene, mens de så med det blinde øyet på voksende problemer rundt demokrati, styresett og menneskerettigheter, samt en tiltagende borgerkrig i de nordlige områdene. Mens presidenten forvaltet internasjonale relasjoner godt, så var det problemer på hjemmebane.

Nullpartisystem

Musevenis nye grunnlov begrenset også politisk aktivitet, og la seg på en linje med nullpartisystem. Politisk opposisjon har ikke vært fraværende i Uganda, men forbudet mot politiske partier har gjort det vanskelig å organisere opposisjonen til å utfordre det rådende regimet.

Det var først før valget i 2006, at grunnloven igjen ble endret og tillot politiske partier. Men i samme grunnlovsprosess fjernet Museveni også tidsrammene for presidentembetet, som tidligere var begrenset til to femårsperioder. Dette muliggjorde nok et gjenvalg for Museveni – som også ble gjenvalgt i 2011, 2016 og nå sist i 2021, men da først etter å ha fjernet grunnlovens aldersbegrensning på 75 år for presidentkandidater.

Museveni har vunnet disse valgene med god margin hver gang, og hver gang har opposisjonskandidater hevdet at valgene har vært rigget, at det forekommer maktbruk og korrupsjon, og at Museveni bruker statsapparatet for egen, politisk vinning. Dette har fått mindre oppmerksomhet fra det internasjonale samfunnet, som heller har feiret landet for likestilling og satsing på helse- og skolesektoren, noe som flere mener skyldes den høye andelen av kvinner i parlamentet. Kvinneandelen i nasjonalforsamlingen var lenge rundt 20 prosent, og er i dag 35 prosent.

I nyere tid har internasjonale aktører og valgobservatører i økende grad vært enig med opposisjonens anklager, og det er blitt avdekket flere irregulariteter i styresett og valgprosesser, blant annet at over 400 valgkretser i sist valg hadde 100 prosent velgeroppslutning.

 

Nesten fire tiår med Museveni-styre har gjort at mange setter likhetstegn mellom ham og staten. Museveni har riktignok, som han lovet for 40 år siden, bragt stabilitet til Uganda, men spørsmålet er til hvilken pris?

Under hele Musevenis tid som president, har det vært borgerkrig nord i landet, hvor Lords Resistance Army, (LRA) – ledet av den karismatiske lederen Joseph Kony, hvis mål er å styre Uganda etter De ti bud – har terrorisert befolkningen. På høyden av konflikten, i 2006, estimerte FN at mer enn 1,7 millioner Ugandere var internt fordrevne, og at mer enn 25 000 barn hadde blitt bortført for å tvinges til å være barnesoldater for LRA.

To sider

De siste tiårene har det politiske rommet blitt gradvis smalere og mindre tilgjengelig. Kritiske stemmer blir undertrykt, politisk opposisjon marginalisert, pressefriheten innskrenket, og generelle politiske og sivile rettigheter, inkludert menneskerettigheter, har fått stadig dårligere kår.

I 2014 ble det for eksempel vedtatt en lov som i praksis forbyr homofili, og interessegrupper som taler LGBT-saken ble senest i år nektet å operere.

 

Parallelt med at Museveni befester sin makt, så undergraves politikkens autoritet og legitimitet.

Så mens Uganda på mange måter er blitt hyllet som en suksesshistorie utenifra, er forteller landet fra innsiden en historie om borgerkrig, økonomisk nedgang, gradvis mer autoritært regime og innskrenkede menneskerettigheter.