Skoleoppgaver og undervisningsmateriell er flyttet til NUPI Skole

Hvor hender det?

NUPIs artikkelserie om internasjonal politikk
HHD12_4Konfliktkart

Konfliktbildet 2010–2011

Publisert: 12. feb. 2012

Konfliktbildet av de to siste årene byr på et uventet innslag – den arabiske våren. Oppildnet av en gateselger i Tunisia, som satte fyr på seg selv, har millioner i Midtøsten kastet av seg fryktens åk og kvittet seg med den ene statslederen etter den andre.

Vedvarende massedemonstrasjoner − innimellom brutalt forsøkt slått ned av sittende regimer – har stedvis utviklet seg til borgerkriger med tusener drepte. Dermed har især 2011 oppvist et mer intenst konfliktbilde enn på lenge.

2: Ressursspørsmål - igjen et nøkkelspørsmål

Ressursspørsmål − ressursknapphet og ressursoveravhengighet – har kommet for fullt inn igjen på den internasjonale sikkerhetsscenen. Ressursoveravhengighet er det når et land blir altfor avhengig av eksport av bare én ressurs – som olje, diamanter eller andre ressurser. Slikt skaper gjerne grobunn for statssammenbrudd, lovløshet og væpnete grupper.

HHD12_4KFLkurverKilde: Konfliktbarometer, hiik.de

Konfliktutvikling over tid - ulike typer

Ressursspørsmål var inne da Midtøsten opplevde matopptøyer i 2007 og 2008 etter at prisen på viktige matvarer og olje steg enormt. Folk opplevde matknapphet. Dét borger sjelden godt for stabiliteten i et land. Ny, sterk prisøkning i 2010 bidro til å fyre opp under der som skulle komme i 2011. Ønske om bedre levekår var én viktig årsak til den arabiske våren.

3: Et sentralt sikkerhetsdilemma

Den arabiske våren har igjen brakt sentrale dilemmaer i internasjonal krig-fred-problematikk i fokus. Både i konflikten i Libya og i Syria er det i FN (Sikkerhetsrådet) blitt fremmet forslag om internasjonal inngripen. Spørsmålene har blant annet vært: Kan vi bli stående utenfor under henvisning til staters rett til ikke-innblanding (i FN-pakten), eller skal vi intervenere og gå inn med våpen der hvor store overgrep truer en befolkning og deres menneskerettigheter?

HHD12_4Fredsoperasjoner

Fredsoperasjoner

I tilfellet Libya ga Sikkerhetsrådet mandat til å gå inn, dvs. la NATO stå for selve operasjonene. I tilfellet Syria ble det (per 13.02.2012)) ikke noe vedtak, til tross for at overgrepene er åpenbare og langt mer omfattende i tiden rundt FN-behandlingen enn de var i Libya. Ved årsskiftet var mer enn 5000 drept – bare siden mars 2011 − i Syria. Noen vil si at det ikke blir noe FN-mandat i Syria fordi vestlige land tolket FN-mandatet for operasjonen i Libya for vidt – at de feilaktig tøyde det til også å omfatte regimeendring. Disse vil dermed si at de internasjonale styrkene (i hovedsak fra NATO) nærmest ble part i en borgerkrig.

4: Borgerkrig eller mellomstalig krig?

Både Libya og Syria illustrerer hva som kjennetegner dagens kriger – de er borgerkriger – krig innenfor et land. Det er da vanlig å skille mellom kamp om regjeringsmakt eller om territorium, dvs. om å skille ut et område som egen stat eller ikke. Konfliktpartene har så uforenlige mål – verdier og/eller interesser − at de ikke øyner eller ikke vil se muligheter for samarbeid og kompromiss. Vanligvis er en av partene da en stats regjeringsstyrker som står overfor en eller flere opprørsstyrker – altså strid mellom organiserte parter.

Tilskyndet blant annet av det som skjer i narkokrigens Mexico (mer enn 45 000 drepte siden 2006), kan vi i forskningen registrere en tendens til å inkludere også mer «private» (ikke- statlige) voldelige konflikter i konfliktoversikter. Også i slike tilfeller er det tale om organisert vold, som blir utøvd av narkostyrker som kjemper mot hverandre eller regjeringsstyrker. Eller vi kan se – som i Kirgisistan, Nigeria m.fl. − ikke-statlige etniske eller religiøse styrker slåss mot hverandre – sekterisk krig. Grenseoppgangen til organisert kriminell voldsbruk er imidlertid svært uklar.

I enkelte land – blant dem Nigeria, Pakistan og India – ser vi også parallelle konflikter. Etniske grupper kan stå mot hverandre – ofte med dårlige sosiale forhold som grobunn − i én konflikt. Samtidig som regjeringen står mot en eller flere opprørsstyrker i en annen. I Pakistan står etnisk-religiøse grupper mot hverandre i Sindh-provinsen i sør (Karachi +) med flere hundre drepte bare i 2011. Lenger nord i landet kjemper regjeringen mot talibangrupper.

HHD12_4Tidslinje

Tidslinje for noen konflikter

Mellomstatlige kriger mellom to eller flere stater med regulære soldater og krigserklæringer ser vi derimot knapt noe av i dag. Et sjeldent eksempel i 2011 fant sted som grensetrefninger mellom regjeringssoldater fra Thailand og Kambodsja.

Nær sagt alle kriger er borgerkriger nå, men ofte har de likevel et internasjonalt innslag eller iallfall internasjonale virkninger. Internasjonale innslag i Libya var NATO-styrker i kamp og Den afrikanske union i forsøk på å få konfliktpartene til forhandlingsbordet. Den arabiske liga har vært inne i Syria-konflikten med observatører. Andre former for internasjonale innslag ser vi når diasporaer (flyktninger, eksilboere og folk med mer varig tilhold i utlandet) fra en borgerkrig sender penger hjem. Slike penger bidrar innimellom til å «nøre opp under ilden» i hjemlandet og forlenge konflikter.

Uansett har konfliktene under den arabiske våren også skapt internasjonale virkninger, blant annet som flyktninger eller som økonomisk nedgangstid i naboland. Den arabiske våren også et eksempel på hvordan indre uro og konflikt i ett land fort kan spre seg til naboland. Det kan skje som inspirasjon til opprør som da den arabiske våren spredte seg fra Tunisia til Egypt, til Libya, til Syria mfl. Mange har derfor sammenliknet den arabiske våren med dominobrikker i fritt fall. Spredning kan også skje som fra Somalia: Derfra har al-Shebab-terrorister gått inn i nabolandet Kenya og slått til i områder der. Dessuten har de stått bak en terrorbombe i Uganda med mer enn 80 drepte.

5: Glidende overganger på voldsskalaen

Krig er forbundet med organisert, politisk motivert bruk av vold. Men langt fra all alvorlig væpnet konflikt er krig; krigene er bare toppen av isfjellet – gjerne det mediene fokuserer mest på og «det vi får inn på radaren». Inntil den arabiske våren sank tallet på alvorlige væpnete konflikter (> 25 drepte) noe, men ustabilt, gjennom de siste ti årene – fra rundt 20 ved tusenårsskiftet (SIPRI) til 15 i 2010. Konfliktbarometer (Heidelberg, hiik.de) favner noe bredere og regner med 28 (nedgang) slike konflikter i 2010.

En væpnet konflikt registreres som krig når mer enn 1000 mennesker blir drept på slagmarken i løpet av ett år. Ulike kilder opererer med noenlunde samme tall for fullskala kriger i 2010: 4−6, Afghanistan, Pakistan, Somalia og Irak samt Sudan (Darfur) og Mexico (hiik.de).

Tallene synes noenlunde like for 2011. De alvorlige væpnete konfliktene som ikke er krig, vil i hovedsak omfatte mellom 100 og 1000 drepte i løpet av ett år (se boks om Dagestan i Russland).

I 2011 har tusener blitt drept både i Libya og Syria, samt mer enn 1000 både i Egypt og Jemen og også med flere drepte i andre arabiske land (Bahrein, …).  Langt fra alle disse ble drept på noen slagmark. Vi kan da spørre: Er det riktig bare å telle med slagmarksofre?

HHD12_4Konfliktintensitet

Konfliktintensitet

Den arabiske våren eksemplifiserer også en annen glidning: Der  har vi sett massedemonstrasjoner mot forhatte regimer via brutale forsøk på undertrykking fra regimestyrker gå over i borgerkrig. Men når slutter det ene, og når begynner det andre? Nedskyting av ubevæpnete, ikke-voldelige demonstranter er ensidig voldsbruk, mens det nærmer seg borgerkrig når demonstranter tar til våpen og skyter tilbake. Når er internasjonal involvering bare beskyttelse av sivile? Når går den over til å bli regimeendring og til å bli part i en borgerkrig eller borgerkrigsliknende situasjon? Under borgerkrigen i Libya ble dette spørsmålet reist flere ganger i forbindelse med NATO-operasjonene og deres forståelse av FN-mandatet.

Enda en glidende overgang er det når samme konflikt i ett år er intensiv med mange drepte, mens den nærmest kan «ligge nede» med bare spredte trefninger de neste par årene. Intensiteten kan med andre ord gå i bølgebevegelser. I bølgedalene kan vi tale om lavintensitetskonflikter. Men også disse kan dempe tiltakslyst og -evne i berørte lokalsamfunn. Og kommer ikke utviklingshjulet (som næringsliv, helse- og utdanningsfunksjoner) i gang etter en periode med mye voldsbruk, gir det gode vekstkår for at voldsbruken (se fig. s. 5) igjen tiltar. Merk at lav intensitet i figur del 5 vil si konflikt uten voldsbruk.

6: Mindre mediesynlige konflikter

De fleste væpnete konfliktene går under radaren til de internasjonale mediene, blant annet fordi voldsbruken der er mindre omfattende og mer sporadisk. Likevel kan det være grunn til å sette spørsmålstegn ved verdens nyhetsstrømmer og prioriteringer i nyhetsredaksjoner. Er det bare voldsomfanget som gjør at noen konflikter inntar mediebildet, mens andre knapt gjør det eller ikke i det hele tatt? I 2010 ble den største terroraksjonen det året (148 drepte) «avspist med en notis» i Norges største avis, slik samme avis selv medgir. Den mangeårige konflikten mellom indiske myndigheter og naxalitter (maoister) med flere tusen drepte over snart 15 år når knapt opp i vårt mediebilde.

Det ulmer i Bosnia (nivå: krise, Konfliktbarometer)

En konflikt – om system og regional dominans − mellom den bosniske regjeringen og militante wahabislamister ble trappet opp i 2010:

  • Seint i 2009 skadet radikale wahabister en politibil i ferd med å kjøre inn i den avsidesliggende landsbyen Gornja Maoca nord i Bosnia.
  • Lokalsamfunnet hadde nektet å akseptere statens læreplaner og satt opp arabiske gateskilt. Landsbyen ble rapportert å bli styrt etter sharialover med bosniske myndigheter uten kontroll med lokalsamfunnet.
  • De radikale i Gornja Maoca ble påstått å ha kontakter med likesinnete wahabister i Serbia (Sandzak-området).
  • Den 2. februar kom 600 politifolk til Gornja Maoca i 240 kjøretøy – blant annet lette tanks. De la beslag på et stort antall våpen, eksplosiver og penger. Sju islamister, blant dem den lokale landsbylederen Nusret Imamovic, ble arrestert og anklaget for å undergrave statlige myndigheter og grunnloven så vel som for forsøk på å anspore til etnisk, rasistisk og religiøst hat og intoleranse.
  • Den 27. juni gjennomførte wahabislamister et bombeangrep på en politistasjon i Bugojno, 70 kilometer sørvest for Sarajevo. En politioffiser ble drept og en såret. Da politiet seinere forsøkte å arrestere Haris Causevic – som seinere tilsto angrepet, såret han fem politifolk.

Det brenner i Dagestan, Russland (nivå: alvorlig krise, Konfliktbarometer)

Konflikt om system og territorium mellom militante islamister og myndighetene – både sentrale og regionale – eskalerte. I tillegg til den største islamistiske gruppen  Shariat Jamaat opererte fem andre opprørsgrupper i republikken. Russiske sikkerhets-myndigheter (FSB) hevder at gruppene blir finansiert av støttespillere i Georgia, Aserbajdsjan, Tyrkia og De forente arabiske emiratene (UAE). Minst 272 ble drept i voldsbruk mellom militante og sikkerhetsstyrker mellom des. 2009 og aug. 2010: bombeangrep, selvmordsbomber, trefninger, og bakholdsangrep. I hovedsak la myndighetene skylden på Shariat Jamaat og andre islamister. «Hendinger» i 2010:

  • 01.01: Makhachkala: selvmordsbomber mot politi-stasjon: seks drepte politifolk og 14 såret.
  • 12.01: Bombeangrep mot gassledning – mer enn 200 000 uten energiforsyning i Derbent-området.
  • 29.03: To kvinnelige selvmordsbombere fra Dagestan slår til mot metroen i Moskva: 38 drepte. Militant islamistleder tar på seg skylden.
  • 31.03: Nytt selvmordsangrep, nå mot sikkerhetsstyrkene og deres bygning i Kizlyar – minst 12 drept (de fleste politifolk) og 23 såret.
  • 05.09: Bilselvmordsbombe inn i militærleir ved Buinaksk. 4 drepte og minst 35 sårete.
  • 24.10: Et tilsvarende selvmordsangrep i Khasavyurt – 1 politimann drept.
  • 11.11: Større angrep i Makhachkala av islamistgruppen Yarmuk Jamaat – 7 drepte politifolk og 7 sårete.
  • I mange skuddtrefninger – noen av dem i forbindelse med politiaksjoner:
    • 02.02: Sikkerhetsstyrker drepte  islamistleder og påstått al-Qaida-medlem Seyf Islam.
    • 05.02: I attentat ble den lokale politilederen Ahmed Magomedov og tre andre politifolk drept.
    • 16.06: I landsbyen Kostek: 5 islamister og 4 sikkerhetsfolk  drept.
    • 06.08: Angrep mot politipost i Leninaul – 6 såret.
    • 21.08: I politiaksjon blir islamistleder drept.
    • 29.09: I landsbyen Gereikhanovo blir 6 antatte islamister drept i trefning med sikkerhetsstyrker.
    • 29.09: Minst 15 drepte islamister.
    • 11.11: I Makhachkala ble 7 politifolk og 4 islamister drept.
HHD12_4MilUtg

Militære utgifter i de landene som bruker mest penger på militære formål.

7: Hvordan blir konfliktbildet i nær framtid?

Vår tid er preget av store omkalfatringer. Både omveltningene i Midtøsten, den finansielle og realøkonomiske krisen i vestlige land samt større innslag av private aktører på sikkerhetsscenen har viktige virkninger på sikkerhetsbildet. Oppå dette kommer generell global maktforskyvning fra vest til øst, og fra nord til sør med større økonomisk tyngde for en del u-land. Men konfliktkartet på forsiden (del 1) har et kjerneområde som sannsynligvis vil være sterkt konfliktpreget også i nær framtid: fra Kenya i sør til Tyrkia i nord, fra Pakistan i øst til Algerie i vest. Og innenfor dette området finner vi 2/3 av de kjente petroleumsressursene (olje og gass) i verden.

Vi kan også spørre: Vil økonomisk innstramming redusere vestlige lands vilje og evne til å stille opp med til internasjonale sikkerhetstiltak, blant annet fredsoperasjoner i FN- eller NATO-regi? Hvordan vil økonomiske problemer i de fleste rike land påvirke pengestrømmer fra nord til sør – enten det gjelder bistand eller migrantinntekter som sendes hjem (gjerne tre ganger større enn bistanden)? Kan dette i neste omgang slå negativt ut i mange land i sør når penger uteblir? Hvordan vil det virke inn på konfliktbildet at den arabiske våren synes å ha fått vinterlige innslag – at sikkerhetsstyrkene i Egypt slår til hardere enn de gjorde og at opprørsstyrker i Libya har sloss seg imellom? Og hvordan vil ytterligere forverret økonomi i Midtøsten slå ut?