Somalia – islamister og pirater

Publisert: 14. Mar 2010

Etter 19 år med borgerkrig har Somalia kommet mer inn på den internasjonale dagsordenen. Piratvirksomhet, som eksploderte i 2008, har bidratt til å sette Somalia på kartet. Også framveksten av bevegelsen av unge muslimer (al-Shebab), en gruppe som sier de er alliert med al-Qaida, har skapt frykt. Andre islamistiske bevegelser, som det radikale islamistiske partiet (Hizb Islamiya) og sufistene i «Sunnaens vei» (Ahlu Sunna wal Jamaa) er også blitt viktige.

  • Hva er situasjonen i Somalia nå?
  • Er hele landet like urolig?
  • Hvor går skillelinjene?
  • Hvordan stiller land rundt seg til konflikten i Somalia?

Ut fra Puntland og byer i det sentrale Somalia opererer piratene, som kaprer skip og krever løsepenger for dem. Det internasjonale samfunnet støtter en overgangsregjering ledet av en av lederne for den tidligere shariadomstolen, Sheik Sharif Sheik Ahmed. Overgangsregjeringen kontrollerer imidlertid bare deler av hovedstaden Mogadishu.

I nordvest har den selverklærte, uavhengige republikken Somaliland opplevd fred siden 1996. I det nordøstlige hjørnet av Somalia, Puntland, er det også relativt fredelig trass i piratgruppene som opererer fra denne delen av landet.

2: Bakgrunn

Somalia ble opprettet som egen stat i 1960 som en union mellom en tidligere britisk koloni  (Britisk Somaliland) og en tidligere italiensk koloni (Italiensk Somaliland). Drømmen til nasjonalistene som organiserte sammenslåingen, var å få alle somaliere samlet i én stat. Men somaliere bodde også i nabolandene, og disse landene ville ikke gi opp de landområdene som var bebodd av somaliere.

Korrupsjonen i landet, og konfliktene med nabolandene, skapte grobunn for et militærkupp i 1969; dermed kom diktatoren Siad Barre til makten. Somalia bygde en stor hær med sovjetisk støtte. I Ogadenkrigen i 1977–78, der Somalia prøvde å erobre somaliskbebodde deler av Etiopia, ble den nye hæren til Siad Barre knust, og Sovjetunionen trakk støtten sin.

USA ble landets nye allierte. Krigen resulterte i mange flyktninger i Somalia. Økonomien ble svekket, og Siad Barre mistet popularitet. Barre prøvde å bøte på situasjonen ved å spille klaner ut mot hverandre, noe som skapte mer konflikt. Fire større opprørsbevegelser ble etablert. Etter den kalde krigen var ikke USA lenger interessert i å støtte Barre, og han fikk stadig mindre ressurser å støtte seg på i kampen mot opprørerne. I 1991 måtte han rømme hovedstaden Mogadishu; de fleste regner dette som starten på den somaliske borgerkrigen.

Somalia og landene rundt - med folketall.

3: Krigsherrer og FN-intervensjon

Partene som kastet ut Barre, var langt fra forente. Bevegelsene som var aktive i Sør-Somalia, greide ikke å betale soldatene sine, som var lite lojale mot lederne, og ofte plyndret for å forsørge seg. Fraksjonene ble stadig mer splittet. Underledere tok makten over deler av organisasjonene som sentralledelsen ikke hadde greid å lønne. Prosessen tok tid, og i 1991 var fraksjonene fortsatt store, noe som resulterte i blodige kamper, den såkalte firemånederskrigen som var en av de verste i Mogadishus historie.

Lokalbefolkningen kom i skvis mellom de stridende, og stadig flere måtte flykte. Somaliske flyktninger ble spredt på mange land, blant dem Norge. Kampene og en gryende hungersnød fikk FN til å intervenere med en fredsbevarende operasjon, UNOSOM I. Denne var lite effektiv og ble snart erstattet av en amerikansk ledet, men FN-vedtatt, operasjon i 1992, UNITAF. Senere ble dette en FN-operasjon under amerikansk ledelse, UNOSOM II.

Forholdet mellom amerikanerne og en av lederne for en lokal milits, Muhammed Farah Aideed, ble dårligere og dårligere. I 1993 prøvde derfor amerikanerne å ta Aideed til fange. Etter den såkalte «Black Hawk Down»-episoden, der et amerikansk Black Hawk-helikopter ble skutt ned av Aideeds milits og amerikanske soldater sterkt mishandlet, trakk amerikanerne seg ut av Somalia. Snart fulgte alle FN-styrkene etter.

Splittelsen blant opprørerne fortsatte. I Mogadishu og det sørlige Somalia etablerte flere og flere krigsherrer seg med kontroll over stadig mindre territorier. Det tiltakende anarkiet skapte økende utrygghet. Da krigsherrene ikke var i stand til eller ikke ville betale egne militssoldater, begynte disse sammen med frilansmilits å plyndre sivilbefolkningen. De somaliske klanene, som er viktig for å mobilisere støtte i Somalia, og som ofte tidligere hadde støttet krigsherrer fra sine klaner, ble mer og mer skeptiske til krigsherrene.

I denne situasjonen gikk mange somaliere sammen om å støtte opprettelsen av såkalte shariadomstoler, domstoler basert på islamske lover ledet av islamske ledere, for å skape lokal orden. I noen av disse domstolene kom ekstremister til makten. De ble gjerne sett på som effektive soldater som kunne kjempe mot krigsherrene og slå ned på kriminalitet. Disse islamistene hadde også sendt noen yngre militssoldater til Afghanistan for opptrening der. Disse ble meget viktig for domstolene ettersom de var dyktige soldater. De ble ofte omtalt som de unge muslimene (Shebab).

På en ny stor fredskonferanse i Kenya i 2002 greide partene å danne en internasjonalt anerkjent regjering, der også krigsherrene var representert. Men krigsherrene var svake og upopulære blant vanlige somaliere. Noen klaner, blant dem Hawiye-klanen, og især underklanen Haber Gedir, så på seg selv som tilsidesatt på fredskonferansen. På den spilte nemlig Etiopia, som mange somaliere fortsatt betraktet som en fiende, en viktig rolle. Eksempelvis ble gamle etiopiskallierte i Somalia valgt både til parlamentspresident og president.

Samtidig greide flere shariadomstoler å forene seg. Domstolalliansen hadde stor folkelig støtte og greide å fjerne de upopulære krigsherrene fra Mogadishu. Da shariadomstolene hadde makten høsten 2006, var Mogadishu fredelig; domstolene hadde skapt fred i byen.

Afrikas horn - et dødelig sted

4: I nord: relativt fredelig

Samtidig opplevde Somaliland – et område nordvest i Somalia og basert på grensene til den tidligere britiske kolonien – en fredelig utvikling. Etter 1996 har det vært fred i store deler av Somaliland. Området hadde erklært seg selvstendig fra Somalia i 1991, men ingen land har så langt anerkjent det som egen stat. Der ble det arrangert store klansmøter for å løse konflikter.

Somaliland fikk etter hvert et demokratisk system med et parlament basert både på tradisjonelle somaliske skikker og vestlig demokrati, med et klansbasert overhus og et partipolitisk underhus. I 2002 ble det holdt lokalvalg, i 2003 presidentvalg og i 2005 parlamentsvalg. Alle valgene ble betegnet som frie
 av internasjonale valgobservatører.

Men ikke hele Somaliland var fredelig. To provinser – Sool og Sanaag – var klansmessig nærmere i slekt med klanene i Puntland, og deler av disse klanene ville ikke være med i Somaliland. I Sanaag-provinsen, der underklanen Warsangeli holder til, har dette så langt blitt løst fredelig ved at Puntland og Somaliland sameksisterer. I Sool har det imidlertid vært krig i 2007, og det er fortsatt geriljakamper i området.

Også nordøst i Somalia ble det etablert et relativt stabilt styre, nemlig i Puntland i 1998. Regionen var ikke demokratisk i vestlig forstand, men hadde et parlament med representanter valgt av klanledere. Puntland er aldri blitt like stabilt som Somaliland, men likevel betraktelig mer fredelig enn Sør-Somalia.

5: Shariadomstolene og Shebab-bevegelsen

Somalia - topografisk kart

Gruppen av radikale innenfor shariadomstolene i sør bekymret både vestlige land og regionale aktører. Medlemmer av domstolene kom med trusler mot Etiopia, som også støttet mange av sine gamle allierte i den internasjonalt anerkjente overgangsregjeringen. Etiopia sendte tropper for å beskytte overgangsregjeringen tidlig i 2006.

Eritrea, som hadde tapt en krig mot Etiopia i 1998–2000, så seg tjent med å støtte fiendene til Etiopia i Somalia, og støttet derfor domstolene. I desember 2006 fordrev Etiopia, støttet av tropper fra overgangsregjeringen, shariadomstolene fra Sør-Somalia. Men Etiopia møtte i økende grad somalisk geriljamotstand. Den vestlig støttede overgangsregjeringen var ikke i stand til å organisere en effektiv hær eller et politivesen, og lønningene til soldater og politi uteble. Dermed plyndret de sivile, eller de solgte våpnene sine.

Restene av shariadomstolene forsøkte høsten 2007 å etablere en allianse med sekulære (verdslige) motstandere av overgangsregjeringen. Dette provoserte de unge radikale medlemmene av Shebab til å erklære seg som en selvstendig bevegelse; de aksepterte ikke det sekulære innslaget. I et manifest tok de avstand fra somalisk nasjonalisme, Eritrea og sekularisme.

Shebabledelsen hadde på mange måter et ideologisk grunnlag som var nytt i Somalia og basert på filosofien til al-Qaida. Flere kjente al-Qaida-medlemmer sloss også på deres side. Al-Qaida i Jemen sendte dessuten ledere til Somalia. Amerikanerne brukte i økende grad makt for å drepe disse lederne, og likviderte for eksempel en jemenittisk al-Qaida-leder i Somalia i 2007 og en østafrikansk i 2009.

Shebab etablerte seg i nye områder, men blant mange av de nye rekruttene var motivene ikke basert på sympati for al-Qaida. Flere gikk inn i organisasjonen av nasjonalistiske grunner eller også med tanke på egen vinning. Mange av somalierne som kom fra Vesten for å slåss for Shebab, var motivert av nasjonalisme, og var ikke oppmerksom på Shebabs ideologi. Et effektivt treningssystem, ofte med instruktører fra al-Qaida, bidro til at Shebab fikk en kjerne av indoktrinerte unge soldater.

Shebab var en av de mest effektive organisasjonene i Somalia – med styrker som var mer mobile enn andre. I løpet av 2007, 2008 og 2009 ekspanderte bevegelsen kraftig og kontrollerte til slutt store deler av Sør-Somalia. Men Shebabs ideologi gjorde også at de møtte motstand fra annet islamsk hold. Shebabs ledere var såkalte militante salafister, som ble betegnet som avvikere av andre ekstreme muslimer.

Sufistene var organisert i forskjellige skoler og ba til Gud (Allah) gjennom de historiske grunnleggerne av disse skolene, ikke ulikt måten katolikker bruker helgener på. Radikale salafistinspirerte islamister som Shebab så på dette som avgudsdyrkelse. De beskyldte sufistene for å dyrke andre enn Allah. Shebab slo ned på sufismen, som har stått sterkt i Somalia. Dette skapte en motreaksjon der sufistene i 2008–2009 tok kontroll over flere provinser sentralt i landet. De påførte da Shebab noen av bevegelsens største nederlag.

6: Nye forhandlinger

Høsten 2008 tilbød overgangsregjeringen forhandlinger både med alliansen av tidligere medlemmer av sharia-domstolene og sekulære. Men bare en del av denne gruppen gikk med på å møte regjeringen til forhandlinger. Tidlig i 2009 ble de delene av opposisjonen som ville forhandle, og den gamle overgangsregjeringen slått sammen. En av de tidligere lederne for shariadomstolene, Sheik Sharif Sheik Ahmed, ble utnevnt til president. Etiopierne trakk seg ut fra Somalia tidlig i 2009, men Shebab fortsatte kamphandlingene med uforminsket styrke.

Den delen av opprørerne som etablerte alliansen høsten 2007 (alliansen som Shebab ikke ble med i), ble igjen splittet i to. Én gruppe støttet den nye regjeringen, mens en annen fortsatte opprøret. Denne gikk sammen med to mindre klanbaserte islamistorganisasjoner, og den islamske fronten, i en ny opprørsbevegelse. Også den islamistisk, men mindre radikal enn Shebab.

Det nye islamske partiet (Hizb al-Islam) ble alliert med Shebab, men to av medlemsorganisasjonene i Hizb kom på kant med Shebab over den sørlige havnebyen Kismayo, og ble også drevet ut av Sør-Somalia av Shebab. Det internasjonale samfunnet begynte i økende grad å støtte den nye regjeringen, dels som følge av uro over Shebabs radikale profil, dels som følge av piratvirksomheten utenfor kysten av Somalia. EU, USA, Filippinene, Frankrike, Kenya og Djibouti støttet den nye regjeringen med penger og opplæring av militære styrker og politi.

Men regjeringens problemer vedvarer, og mange soldater får ikke lønn. Det har også vært strid innen regjeringen og sammenstøt mellom forskjellige avdelinger fra regjeringshæren. Samtidig har samordningen med Shebabs kanskje viktigste fiende, sufistene, vært dårlig.

7: Piratene

Sjørøveri - en måte å livnære seg på

Langt fra hele Somalia er baseområder for pirater. Piratbasene er få og relativt geografisk samlet i fredeligere deler av landet. Moderne piratvirksomhet begynte i Somalia like etter statssammenbruddet, men på begynnelsen av 1990-tallet var piratangrep for eksempel mer vanlig i Italia enn i Somalia.
Piratvirksomheten eksploderte i to perioder:

  • i perioden 2002–2006, da den kjente piratlederen Afewyeny etablerte et større piratsamarbeid i byene Haradhere og Hobio i det sentrale Somalia. Piratgruppene ble drevet som en form for aksjeselskap der andelshavere skjøt inn penger, og piratene bare fikk penger når et angrep lyktes. I 2006 måtte dette «selskapet» gå under jorden da shariadomstolene inn-atok mrådet og fikk slutt på piratvirksomheten.
  • i 2008 eksploderte piratvirksomheten lengre nord, i Puntland-regionen.

Generelt kan vi si at piratene trives i fredelige områder med svake institusjoner. Pirater og islamister synes dessuten å ha et problematisk forhold, de to grupperingene har lite med hverandre å gjøre og opererer knapt i samme områder. I 2009 begynte EU med effektive patruljer for å få slutt på piratvirksomheten i Adenbukta, og angrepene der ble færre. Men havområdene utenfor det sentrale Somalia, det såkalte Somalia-bassenget, var for stort til å patruljere, og piratvirksomheten der kunne fortsette.

Internasjonalt tyvfiske er brukt av piratene for å skaffe seg legitimitet. De hevder at de er en form for kystvakt som vokter somaliske ressurser. Dette gjør de til tross for at de angriper båter i andre lands farvann og fokuserer på å ta større tank- og lasteskip framfor mindre fiskebåter. Likevel har piratenes argumentasjon satt fokus på et reelt problem – tyvfiske i somaliske farvann. Men dette startet lenge før det somaliske statssammenbruddet og også før sjørøveriet.