Økonomisk nedtur i Vesten

Publisert: 27. Feb 2012

Høsten 2008 ble den amerikanske investeringsbanken Lehman Brothers slått konkurs, og en global nedgangsperiode ble innledet. Fortsatt sliter de store industrilandene med virkningene av etterkrigstidens kraftigste økonomiske tilbakeslag. Flere asiatiske, afrikanske og latinamerikanske land klarte seg imidlertid overraskende bra gjennom krisen. Nye økonomiske supermakter, som Kina og India, er på vei opp og fram. Dette er i ferd med å få konsekvenser for den økonomiske maktbalansen i verden.

  • Hvordan endres styrkeforholdene i verdensøkonomien?
  • Hva betyr det at dollaren regnes som verdens reservevaluta?
  • Hvilke konsekvenser har dollarens sterke posisjon for USA og andre land?
  • Er dollarens sentrale rolle truet?

Nå, i 2012, henger den store nedgangsperioden fortsatt igjen i de fleste vestlige industrilandene. Etter tegn til optimisme og ny vekst mot slutten av 2009 og ved inngangen til 2010, begynte pilene igjen å peke nedover i 2011. Uroen i finansmarkedene blusset opp igjen, og i eurosonen utviklet det seg en alvorlig statsgjeldskrise.

Basert på historiske erfaringer med bank- og finanskriser er det lite overraskende at opphentingen har vært treg og ujevn. Perioder forut for slike bankkriser er gjerne karakterisert ved oppbygging av store finansielle ubalanser, som det tar lang tid å rette opp igjen. Det kan især dreie seg om oppbygging av høy privatgjeld, men også om underskudd på statsbudsjett og handelsbalanse.

2: Asia kom godt ut

I mange vestlige land er aktivitetsnivået fortsatt lavere enn det var ved inngangen til 2008. Arbeidsledigheten har festet seg på et uakseptabelt høyt nivå. Både i Storbritannia og i USA ligger arbeidsløsheten på åtte−ni prosent. Eurosonen har en arbeidsledighet på drøye ti prosent.

Mens Vesten opplever tøffe økonomiske tider, har utviklingen i de såkalt framvoksende økonomiene vært langt mer oppløftende. Dette noe upresise samlebegrepet brukes gjerne om en gruppe relativt fattige land, som de siste par tiårene har opplevd sterk økonomisk vekst. En rekke asiatiske land, som Kina og India, faller inn under denne kategorien.

HHD12_5Vekst

Sterk vekst i framvoksende økonomier

Tidligere nedgangsperioder i Europa og USA har fått store negative konsekvenser for disse landene − som lavere utenrikshandel og mindre investeringskapital fra utlandet. Men denne gangen klarte de seg (især Asia) bemerkelsesverdig godt. Krisen som kom til overflaten i USA i 2008, fikk riktignok ringvirkninger så å si over hele verden. Det tok likevel ikke lang tid før flere asiatiske land var tilbake på sin opprinnelige vekstbane.

Én viktig årsak var trolig at landene hadde ført en ansvarlig finans- og pengepolitikk i årene før krisen inntraff. Siden de hadde spart opp midler i gode tider hadde de dermed muligheten til svare på nedturen med en aktiv politikk – bruke mer penger på statlige krisetiltak som sysselsettingsprogrammer.  

3: Nedturen i vest forsterket en trend

At framvoksende økonomier i Asia og Latin-Amerika har en høyere vekstrate enn industrilandene, er ikke noe nytt – slik har det vært i en årrekke (Afrikas vekst er nyere). Nedturen i vestlige land har på mange måter bare forsterket en maktforskyvning som allerede var i gang.

I 2010 overtok Kina for Japan som verdens nest største økonomi, målt ved samlet verdiskapning (BNP). De fleste tror at det bare er et spørsmål om tid før Kina inntar førsteplassen foran USA på listen over verdens største økonomier. Nedturen i vestlige land, inkludert i USA, vil framskynde dette tronskiftet. Det britiske nyhetsmagasinet The Economist anslår nå at Kina kan passere USA allerede i løpet av 2018.

På mange økonomiske områder er Kina allerede størst i verden. De har den største vareeksporten, de forbruker mer energi enn noe annet land, de har den høyeste industriproduksjonen – bare for å nevne noe. Ingen steder i verden selges det nå flere biler enn i Kina. Men det er samtidig viktig å huske at Kina fortsatt er et relativt fattig land, med store økonomiske og sosiale ulikheter.

Kina er ikke det eneste folkerike landet som opplever rask økonomisk framgang. Også India, med over 1,2 milliarder innbyggere, har hatt en frisk vekst de siste 15−20 årene (men likevel lavere enn Kina). Sammen utgjør disse to landene nesten 40 prosent av jordas befolkning. Vi ser altså framveksten av to nye økonomiske supermakter som har gjort, og vil fortsette å gjøre, noe med maktbalansene i verdensøkonomien.

4: Dollarens rolle

Inntil videre er USA fortsatt den største og viktigste økonomien i verden, med den desidert mest benyttede valutaen. Amerikanske dollar blir ofte omtalt som verdens hovedvaluta, eller reservevaluta. Kort fortalt betyr dette at dollaren er den mest brukte valutaen globalt. De som har vært på ferie i fjerne og eksotiske land opplever gjerne at dollaren er et bredt akseptert betalingsmiddel.

Litt mer konkret om dollarens internasjonale rolle:

  • Nasjonalstater, via sentralbanker og sparefond, sitter gjerne på betydelige valutareserver (også land med stor statsgjeld). En overveldende andel av disse reservene er i dollar – ca. 60 prosent, ned fra over 70 prosent i 2001.
  • Varehandel mellom land foregår ofte i dollar, selv når USA ikke er involvert i handelen. (se fig. omsetning fordelt på valuta)
  • Valutaen framstår som en grunnmur i finansmarkedene. Når for eksempel norske banker låner penger av hverandre, benytter de renteinstrumenter utledet fra dollarmarkedet. I prinsippet låner bankene da midler i dollar, for så å veksle de om til norske kroner.
HHD12_5Valutaomsetning

Omsetning fordelt på valutaer

Et tegn på dollarens rolle i verdensøkonomien er at en rekke land forsøker å holde en fast kurs mot denne valutaen. Målet med en slik strategi er som regel å skape stabilitet i egen økonomi. Omsetningstall fra valutamarkedet bekrefter også dollarens status: Over 80 prosent av alle valutatransaksjoner har dollar som en av to valutaer. Den nest mest benyttede valutaen, euroen, er involvert i rundt 40 prosent av transaksjonene.

5: Konsekvenser for USA

Dollarens status skaper en rekke fordeler for amerikansk økonomi. Den kanskje viktigste av dem er at myndighetene i USA enkelt kan låne penger av internasjonale aktører til en lav rente, siden amerikanske statsverdipapirer (statsgjeld) anses som en svært trygg investering. Det er særlig to grunner til dette.

  • Markedet for amerikanske statsverdipapirer (statsobligasjoner ...) er stort og likvid. Med det siste menes det at investorer enkelt kan finne både kjøpere og selgere. De som investerer i disse rentepapirene, kan altså føle seg nokså trygge på at de vil finne kjøpere, hvis de skulle ønske å trekke seg ut.
  • USA har mesteparten av sin statsgjeld i dollar. USA er ikke alene om å ha gjeld i egen valuta, men i USAs tilfelle er andelen uvanlig stor. I prinsippet vil USA aldri bli tvunget til å misligholde denne gjelden – kommer de i pengeknipe, kan de alltids «trykke» dollar for å tilbakebetale gjelden. Da blir dollaren mindre verdt, og gjelden enklere å betale tilbake.

Til tross for dette siste punktet var likevel USA nær ved å misligholde en liten del av gjelden sommeren 2011. Dette handlet imidlertid mer om politikk enn om økonomi. Bakgrunnen var uenighet mellom de to store politiske partiene, hvor det såkalte gjeldstaket ble brukt som et slags gissel. Gjeldstaket er en selvpålagt regel, som stadig justeres, og som sier noe om hvor mye gjeld den amerikanske staten kan ta opp.

En nødvendig, og normalt uproblematisk, justering av dette taket endte i stedet opp i en langdryg kamp mellom de to partiene i 2011. Det resulterte i at amerikanske myndigheter nesten gikk tom for tilgjengelige midler. Hendelsen var dramatisk nok til at kredittratingbyrået Standard & Poor’s valgte å nedgradere sitt syn på USAs betalingsevne.

På tross av dette vurderes likevel amerikansk gjeld/statsverdipapirer som et trygt investeringsobjekt. Nettopp derfor slipper altså USA/den amerikanske staten unna med å betale en lav rente på egne lån – langt under rentene de selv mottar for utlån til andre land eller institusjoner. Denne differansen medførte faktisk at USA i flere år hadde en positiv rentestrøm (renteinntektene var større enn renteutgiftene), til tross for at gjelden er vesentlig høyere enn utlånene. Noen hevder at den enkle tilgangen på lån har medført at amerikanerne lenge levde over evne.

6: Ikke alle er like fornøyde

Det gir ikke bare fordeler for USA at dollaren anses som trygg. I usikre tider, som under finanskrisen i 2008 og under uroen mot slutten av 2011, ville «alle» finansinvestorer inn i det store og trygge dollarmarkedet – de ville ha sine verdier i dollar. Konsekvensen blir ofte at dollarkursen stiger, noe som slår negativt ut for amerikanske eksportører − varene de selger, blir dyrere i utlandet. Det kan slå negativt ut på handelsbalansen med utlandet.

Flere land misliker dollarens dominerende rolle. I nyhetsbildet fokuseres det i så måte  gjerne på forholdet mellom Kina og USA. Gjennom tiår med handelsoverskudd har Kina opparbeidet seg enorme valutareserver – mer enn 3000 mrd. dollar. Det meste av disse reservene er plassert i amerikanske dollar. Kina vil dermed tape store penger, dersom dollaren skulle falle i verdi.

HHD12_5AndelBNP

Andel av global verdiskapning (BNP)

Andre land er i en tilsvarende situasjon; Kina skiller seg likevel ut på grunn av sin store dollarbeholdning. Hvis Kina begynner å selge unna dollar, vil valutakursen trolig synke, og landet vil selv tape penger. Dette utgjør et åpenbart dilemma for kinesiske myndigheter. Uansett: Det synes nokså sikkert at dollarens sentrale rolle gjør at USAs finans- og pengepolitikk får konsekvenser langt utover landets egne grenser. Som tidligere finansminister John Connally en gang uttalte: «The dollar is our currency but your problem».

Frykt for svekkelse av dollaren og reduserte valutareserver var nok mye av grunnen til at flere land uttrykte sterk misnøye mot den amerikanske sentralbankens (Fed) såkalte kvantitative lettelser – «trykking» av penger. Hovedhensikten med Feds oppkjøp av amerikanske verdipapirer var trolig ikke å svekke egen valuta (selv om det muligens ble sett på som en positiv bieffekt), men heller å presse ned rentenivået som bedrifter og husholdninger må betale for lån.

Et lavere rentenivå i USA kan imidlertid også være negativt for visse land. Lavere renter gir investorene mindre avkastning, noe som gjør investeringer i USA mindre attraktive. Vi kan derfor se for oss at noen finansaktører ønsker å omplassere sine midler til framvoksende økonomier, hvor avkastningen er høyere.

Selv om dette vil kunne føre til at mottakerlandenes valutaer blir styrket i verdi, blir økt kapitalinnstrømning vanligvis sett som noe positivt. Men i noen tilfeller, spesielt i land med svakt utviklete finansmarkeder (få regler, svak kontroll), kan kapitalstrømmene by på store utfordringer.

Problemet med internasjonal kapital er at den gjerne kommer i rykk og napp. Stor innstrømning av utenlandsk kapital er dessuten ofte forbundet med kredittdrevne (lånedrevne) bobler i bolig- og aksjemarkedene. Disse potensielle problemene har etter hvert fått stor oppmerksomhet, også blant økonomene i det «liberalistiske» Pengefondet (IMF). Et visst, gradvis skifte har kommet i Pengefondet – de aksepterer mer bruk av statlig styring enn for noen få år siden.

7: Er dollarens status truet?

Den globale økonomiske maktforskyvningen vil kunne påvirke dollarens posisjon. Historien forteller oss at internasjonal bruk av en valuta går sammen med landets økonomiske styrke. Britiske pund var den mest brukte valutaen på 1800-tallet, mens amerikanske dollar tok over i løpet av 1900-tallet. Vil den kinesiske valutaen, yuan (RMB), dominere 2000-tallet? I takt med at kinesisk økonomi vokser seg større og blir stadig viktigere globalt, skal vi ikke se bort fra at dette blir tilfellet. Men det vil ta tid. Fortsatt er valutaen ikke i nærheten av å true dollarens rolle.

HHD12_5UtfordringerTegning: politicalcartoons.com

For lite oppmerksomhet om globale utfordringer?

Kinesiske myndigheter styrer sin valuta med jernhånd. I mange år holdt de valutakursen stabil mot dollar, men i løpet av de siste årene har de tillatt en gradvis (og kontrollert) styrking. Det svekker kinesiske eksportørers internasjonale konkurranseevne. Hvordan makter de en så streng kontroll av valutaen? Svaret er at de ikke tillater frie kapitalbevegelser – utenlandske aktører kan ikke fritt kjøpe og selge yuan (også kalt RMB), slik de kan med de fleste andre valutaer. Kineserne er imidlertid så smått i gang med å liberalisere kapital- og valutaregimet. Før internasjonale investorer kan handle valuta slik de selv måtte ønske, vil yuan neppe spille en dominerende global rolle.

Det finnes også andre mulige konkurrenter til dollaren, for eksempel euro, som tross alt er en relativt fersk valuta. Målt i økonomisk styrke, burde euroen være aktuell – den samlete europeiske økonomien er større enn den amerikanske. Statsgjeldskrisen i Europa har imidlertid svekket inntrykket av euro som en trygg valuta. Mange tviler til og med på euroens framtid.

Mye tyder derfor på at dollaren vil være den dominerende valutaen i mange år framover.