HHD14_14UlikBoligstandard bilder: shutterstock.com

Samme verden - svært ulik boligstandard

Verden som en pyramide

Publisert: 24. Aug 2014

Sommeren 2014 har det kommet en rekke FN-rapporter om global fattigdom og ulikhet. De forteller at det første og mest kjente av FNs tusenårsmål er nådd allerede før 2015. Andelen fattige skal ha blitt halvert siden 1990, og statsledere fra vår del av verden sier gjerne at «vi» har løftet millioner ut av fattigdom.

  • Hva er virkeligheten bak de nye tallene?
  • Kan fattigdom måles, og hvordan?
  • Er ikke fattigdomsbekjempelse også et spørsmål om fordeling?
  • Hvorfor ble temaer som ulikhet og makt holdt utenfor da tusenårsmålene ble formulert i år 2000?

2: Hva sier tallene?

Et gjennomgående budskap i nye rapporter om FNs tusenårsmål, er at flere enn noen gang overlever sitt første år, lærer å skrive og drikker reint vann. Dette er uten tvil både riktig og gledelig, og det viser at det nytter å kjempe for en bedre verden. Men når det sies at utviklingsmål nummer ett om halvering av fattigdommen er nådd, er det viktig å huske på hvor usikre alle slike tall er. Hvis vi går dem etter i sømmene, er det mange spørsmål som melder seg.
 
For det første er det viktig å minne om at FN-målet handler om å redusere andelen som er fattige, og ikke antallet . Det siste er et langt mer ambisiøst mål, og forskjellen er på mange hundre millioner mennesker.

For det andre  er fattigdom bare definert ut fra inntekt målt i penger, det vil si hvilke varer og tjenester folk har råd til å kjøpe. Men for mange som går rundt i konstant frykt for hva morgendagen vil bringe, og som bokstavelig talt svever mellom liv og død, dreier det seg om langt mer enn det som kan kjøpes for penger. For eksempel er utdanning og helse mer avhengig av hvor utbygd de offentlige tjenestene er, hvilken kvalitet de har og om de er gratis eller ikke. Det hjelper lite om du tjener noen øre ekstra hvis flere barn må ha legehjelp, dersom skolepengene øker eller dersom vannet er så forurenset at du må kjøpe dyrt vann.

HHD14_14EieRedde

For det tredje er tallene samlet inn for flere år siden. Bare i liten grad har de derfor fanget opp hvordan den økonomiske verdenskrisen (siden 2008) har rammet fattigfolk. Økte priser på nødvendige matvarer har vært et hardt slag for mange i Afrika og Asia. Gevinstene er det derimot de store matvareselskapene og de som investerer på matvarebørsen, som har høstet.

3: Hvor bør grensen gå?

For det fjerde er det bare Verdensbankens måter å måle og regne på som blir brukt. En lang rekke fagfolk mener at disse er høyst diskutable, og at de mest sannsynlig undervurderer fattigdommen i utviklingsland. Grensen for fattigdom i FN-målet er dessuten satt så lavt som til 1, 25 US dollar, eller rundt 7, 50 kroner, per dag. De siste tallene fra 2010 går ut på at 1,2 milliarder  mennesker er under grensen, dvs. 20 prosent  av befolkningen i verden.

Resultatene blir helt annerledes om vi flytter fattigdomsgrensa et hakk opp, f.eks. til 2,50 dollar. (De som mener at man ikke er fattig med et forbruk på 15 kroner om dagen, kan jo prøve). Da ser vi av figur 1 at tallet på fattige øker til 2, 9 milliarder. FN-organisasjonen UNCTAD (FNs konferanse for handel og utvikling) mener på sin side at fem dollar per dag er et minimum. Det er det de mener trengs for å få oppfylt retten til mat, vann, arbeid og helse, som er nedfelt i FNs menneskerettighetserklæringer. Følger vi denne tanken, stiger tallet til nesten ufattelige 4,2 milliarder. Og dette gjelder bare i Sør – millioner av fattige i Vest-Europa og Nord-Amerika er ikke med.  Det gjør mye med vårt syn på urettferdighet i verden om det er 1,2 milliarder eller mer enn det tredobbelte som regnes som fattige. (I USA er for øvrig den nasjonale fattigdomsgrensa på 13 dollar).

HHD14_14Grenseverdier

Fattigdom i regioner i 2010

For det femte viser det seg at det er reduksjonen i ett enkelt land, Kina, som forklarer det aller meste av nedgangen siden 1990. Utenom Kina har det ikke vært noen særlig nedgang i antallet fattige. Regner vi 2,50 dollar som grense, som også er et mye brukt mål, har antallet isteden økt. Det er altså ikke «verdenssamfunnet», men den kinesiske politikken som må få hovedæren. Dessuten var nedgangen størst på 1990-tallet, dvs. før tusenårsmålene ble utformet.

4: Alternativer finnes

Vi har hittil tatt utgangspunkt i de mål på kjøpekraft som stammer fra Verdensbanken. Det samme gjør norske massemedier, skolebøker, politikere og myndigheter. Men finnes det ikke alternativer? Det gjør det heldigvis. Noen av dem er langt mer treffsikre og sier langt mer om hva fattigdom er.

Allerede i 1990 kom FNs utviklingsprogram (UNDP) med et alternativ. Deres indeks for menneskelig utvikling (Human Development Index – HDI) ser ikke bare på inntekt og forbruk, men trekker i tillegg inn levealder og utdanning. Hos oss får de årlige Human Development Report fra UNDP gjerne mest oppmerksomhet fordi Norge troner aller øverst. Men de forteller også at det er 25 års forskjell i levealder mellom Afrika og land med høyt utviklingsnivå. Sammenlikner vi med vårt eget land, blir gapet på 30 år. Et naturlig spørsmål er da: Hvor stor ulikhet mellom land ville du synes var akseptabel dersom du ikke visste om det var i Zambia eller i Norge du kom til å bli født?

Et viktig funn i 2014-rapporten fra UNDP er at det ikke alltid er sammenheng mellom inntekter og tilstanden når det gjelder utdanning og helse. Det er altså viktig hvordan fordelingen er, og hva slags politikk som føres. Mexico og Brasil ligger langt foran Cuba på et reint inntektsmål, men Cuba klatrer forbi når helse og utdanning trekkes inn. Særlig kommer mange oljerike stater i Midtøsten og Afrika dårligere ut når helse og utdanning trekkes inn. UNDP har også et eget mål for hvor stort velferdstapet er for innbyggere i land med stor sosial ulikhet, og egen indeks beregner også hvor dårlig kvinner kommer ut på de fleste utviklingsmålene.

5: Ikke bare det som kan telles, som teller

I de siste årene har flere FN-organer tatt enda et steg vekk fra Verdensbankens inntektsgrenser. I et nytt mål er penger holdt helt utenfor. Isteden handler det i Multidimensional Poverty Index(MPI)  om tre grunnleggende dimensjoner.

  • Utdanning. Spørsmålet er hvor mange i familien som går på skole og hvor mange års utdanning familiemedlemmene har.
  • Helse. Der er det er barnedødelighet (under fem år) og ernæringsforhold som avgjør.
  • Levestandard i vid forstand. Der tas det bl.a. hensyn til om boligen har strøm eller gulv av annet enn jord, om det er langt til reint vann og om husholdet har eiendeler som sykkel eller radio.

Slik får vi også vite hvordan fattigdom oppleves, og ikke bare om hvordan den måles. Det er ikke bare det som kan telles, som teller.

HHD14_14MPIindeks

Fattigdommens tre dimensjoner og mange indikatorer

Tallet på fattige etter slike mål blir mange hundre millioner høyere enn om den mest brukte grensen fra Verdensbanken legges til grunn. Like viktig er det at det understrekes at ingen for alltid er «løftet ut av fattigdom». Et hovedpoeng i 2014-utgaven av Human Development Report er isteden hvor mange det er som lever i en utrygg og sårbar situasjon. Da skal det lite til før de faller ned under fattigdomsgrensen.

Det heter også at risikoen for sårbarhet og et liv i utrygghet er økende, slik at det ikke er sikkert at oppnådde resultater er varige. Det skyldes ikke minst klimaendringer, økonomisk usikkerhet i krisetider, smittsomme sykdommer og flere naturkatastrofer. Dersom de som lever med høy risiko legges til dem som allerede i dag befinner seg i en «flerdimensjonal» fattigdom, kommer FN opp i et tall på 2,2 milliarder. FN-organisasjonen for arbeidsliv – ILO – slår dessuten fast at 70 prosent av verdens befolkning mangler tilstrekkelig sosial beskyttelse.

6: Hvor bor de fattigste?

De nye FN-målene ser ikke bare på land som helhet, men også på forskjeller innad i land. I én delstat i India er 80 prosent fattige, i en annen er det ikke stort mer enn 10 prosent. I dette landet, med en eksplosiv teknologiutvikling og moderne IKT-sektor, lever 85 prosent av innbyggerne på under 2,50 dollar om dagen. Tallet på indiske mobilbrukere er langt høyere enn tallet på dem som har adgang til toalett, og som derfor må gjøre fra seg utendørs. Andelen underernærte er høyere enn i Afrika. Knapt noe land i verden bruker så lite på offentlig helsevesen som India. En voksende middelklasse sender barna på privatskoler, besøker privatklinikker og drikker vann fra flaske. Derfor bryr de seg mindre om velferdsgoder for det store flertallet. Fattigdom er altså ikke skjebne, men et resultat av politiske valg og maktforhold både i det enkelte land og i verden som helhet.

Vanligvis forbindes fattigdom med afrikanere som bor i land med kriser, kriger og konflikter. De nyeste FN-tallene viser likevel at over halvparten av de aller fattigste i verden lever i India og andre land i Sør-Asia, mot litt under 30 prosent i Afrika sør for Sahara (FN-tall og MPI)). Samtidig bor tre firedeler av dem som sulter på landsbygda – småbønder med for lite jord og underbetalte landarbeidere. Også Verdensbankens tall viser at 70 prosent av verdens ekstremt fattige bor i Kina og India, selv om de har hatt høy vekst og regnes som ganske stabile «mellominntektsland».

7: Et historisk perspektiv

Det er ikke nok å finregne på forholdene i dagens verden. Fattigdom må også forstås i et historisk perspektiv, og da er det mindre grunn til å være fornøyd. Når det tidligere har vært en langt større andel av menneskeheten som har levd i fattigdom, er det også fordi det har manglet produksjon, teknologi og ressurser til å hindre dette. I en verden med dramatisk økning i forbruk, militærutgifter og trillioner av kroner til banker i nød, er det tydelig at det finnes ressurser og kunnskap til å utrydde all fattigdom.

Tross all framgang, er det ifølge rapporten om FNs tusenårsmål likevel slik at seks millioner barn under fem år dør av sult og fattigdom hvert år. Det er over 16 000 hver dag. Hvor mange norske skoleklasser utgjør det?

8: Fordeling og ulikhet

Det er heller ikke mulig å diskutere fattigdom uten å legge vekt på fordeling og ulikhet. I flere nye rapporter fra FN slås det fast at høy ulikhet er en av de viktigste grunnene til at reduksjonen i fattigdom har gått mye saktere enn man kunne håpe på. Et hovedpoeng i FN-rapporten Inequality matters  er at ikke bare enkeltmennesker, men også samfunnet, taper på dårlig helse, lav utdanning og underernæring. Det handler ikke om først å skape, for så å dele. Utviklingserfaringene sier heller at det gjennom å dele, også blir skapt mer. 

HHD14_14Pyramide

Den globale rikdomspyramiden - hvor stor andel eier hvor mye?

I virkeligheten går utviklingen i motsatt retning. De fattiges andel av inntekter, formue eller verdiskaping blir stadig mindre. En undersøkelse
fra FN-organisasjonen UNICEF viser at de rikeste 20 prosent i verden legger beslag på over 80 prosent av inntektene. For de fattigste 20 prosent blir det bare 1 prosent igjen å dele på. Forskjellene er enda større hvis vi ser på formue, som er et bedre mål. De som sitter på toppen, har mer makt til å forme verden i sitt bilde, og de kan kjøpe seg innflytelse og lobbytjenester. Resultatet er da også at fortjenesten på aksjer, valuta og spekulasjoner øker mye raskere enn vanlige lønnsinntekter. 

Som nevnt må spørsmålet reises om det finnes ressurser til å avskaffe fattigdommen. Svaret får vi fra den sveitsiske storbanken Credit Suisse, som utgir Global wealth report. I figur 3 blir verden framstilt som en pyramide. I virkeligheten er det slik at et knøttlite mindretall på 0, 7 prosent aleine sitter på omtrent 40 prosent av all formue, mens litt over 8 prosent står for godt over 80 prosent. Det siste er mer enn 25 ganger så mye som over to tredeler av verdens befolkning har til sammen. På bakgrunn av disse tallene har den britiske bistandsorganisasjonen Oxfam regnet ut (2014) at 67 personer har en formue  som svarer til halvparten av verdens befolkning, dvs. 3, 5 milliarder mennesker.

9: Gniere og fattigdom

Med tanke på sammenhengen mellom fattigdom og ulikhet, burde vår etiske utfordring ikke bare være å måle fattigdom på bedre måter. Isteden burde vi finne ut hvor mange millioner mennesker som er unødvendig fattige. Norske forskere (Moene/Lind) har derfor utarbeidet det de litt enkelt sagt kaller for gnierindeksen. Her er hovedpoenget at det er et enormt gap mellom et lands økonomiske muligheter til å bekjempe fattigdom, og det som faktisk blir gjort. (Avstanden mellom ord og handling er i alle fall ikke halvert). Verst er land som Sør-Afrika, Brasil og Argentina; i Norden kommer Norge dårligst ut.

HHD14_14Gniere

2000-tallet - et tapt tiår i kampen mot fattigdom

Den samme tankegangen ser vi hos den internasjonale organisasjonen Social Watch, som har en lang rekke medlemmer verden over. Et hovedpoeng i mange av deres rapporter er at forbedringene i levekår («social capabilities») er svært beskjedne når de stilles opp mot rekordveksten i handel og bruttonasjonalinntekt per innbygger (se fig. 4).

Menneskerettigheter isteden?

På bakgrunn av den kunnskap vi nå har fått, håper mange at makt  og ulikhet – sammen med miljø og anstendig arbeidsliv – vil stå sentralt når FN i disse dager forbereder nye utviklingsmål. Men signalene hittil går ut på at flere av de mektigste land i verden viser liten interesse for dette. Det er ofte slik at FN-mål som alle medlemsland må bli enige om (konsensus), fører til at mange av de viktigste og mest omstridte temaene skyves ut i mørket. Kanskje burde det ikke være nødvendig med nye mål som utvannes gjennom politiske kompromisser, og som gir et falskt inntrykk av at dagens makthavere tar utviklings- og klimakrisen på alvor. Kanskje burde det være nok å samle seg om FN-erklæringer og menneskerettslige forpliktelser som allerede finnes?