Ebolaepidemien – «bare» et helseproblem?

Publisert: 16. Nov 2015

I 2014 ble verden tatt på senga da ebola klarte å spre seg i deler av Vest-Afrika og ta livet av over elleve tusen personer.

  • Hvordan spredte ebola seg?
  • Hvorfor klarte man ikke å forhindre at en epidemi oppsto?
  • Hvorfor ble ikke ebola tatt på alvor fra starten av?
  • Er verden bedre rustet hvis ebola skulle bryte ut igjen?

2: 1a: Hvordan kunne ebola spre seg så lett?

Ebola ligner ved første øyekast på en rekke andre sykdommer, som influensa eller omgangssyke (se boks). Et ebolatilfelle lar seg bare fastslå – med hundre prosent sikkerhet – gjennom en laboratorietest. Derfor kan ebola ofte spre seg uten at myndighetene er klar over det.
Fattige land mangler gjerne nødvendig utstyr til å teste for ebola. Derfor tok det flere måneder fra det første tilfellet av ebola til det internasjonale samfunnet i det hele tatt ble klar over at viruset var på frammarsj. Nå vet vi at den første ebolapasienten ble smittet i desember 2013, men ingen visste om at det fantes ebola i området før mars 2014. Det er derfor tre ting som er viktig ved potensielle ebolatilfeller:

  • rask diagnose
  • sporing og oppfølging av mistenkelige tilfeller
  • isolasjon av pasienter for å unngå smitte til andre.

Fattigdom gir dårlig helsetilbud

I land med et velfungerende helsevesen, slik som Norge, er ikke dette noe stort problem. Her har alle tilgang til lege. Med en gang en person merker alvorlige symptomer kan han eller hun lett få behandling og oppfølging, og sykehusene har råd og plass til å behandle bekreftede tilfeller på isolat. Videre bor vi ikke så tett, og vi lever under gode sanitære forhold - med tilgang til rent vann, egne dusjer og gode toaletter. Dette minsker smittefaren. I tillegg har vi et godt folkeregister, der alle er registrert med navn, adresse og telefonnummer. Dermed er det lett å spore og komme i kontakt med folk når det trengs. I land som Sierra Leone, Guinea og Liberia finnes ikke dette – det er derfor mye vanskeligere for myndighetene i disse landene å følge opp og holde orden på mistenkelige ebolatilfeller.

Sierra Leone, Liberia og Guinea var faktisk ikke de eneste landene hvor ebola ble oppdaget i 2013–2014. Også i Nigeria og Senegal dukket ebola opp, men uten at noen epidemi utviklet seg. I disse to landene ble til sammen bare ti pasienter smittet, hvorav fire døde. Grunnen til de lave tallene skyldtes først og fremst at helsemyndighetene der hadde kapasitet til å hindre spredning.

Et eksempel fra Nigeria viser dette. Da de fattet mistanke om at en eneste pasient hadde blitt smittet av ebola i juli 2014, fikk de testet det i laboratoriet med en gang. Da det viste seg at pasienten hadde ebola, sporet de opp intet mindre enn 898 personer pasienten hadde vært i kontakt med. Alle disse ble testet hver eneste dag i 21 dager, og folk med feber ble umiddelbart sendt til videre undersøkelser. I tillegg begynte myndighetene med en gang å sende ut meldinger på TV og radio om smittefarer ved ebola og symptomer. Dermed kunne folk kjenne igjen ebola, og de visste hva de skulle gjøre hvis de fattet mistanke om det. 

Nigeria er et relativt rikt og hovedsakelig fredelig land (med unntak for områder i nordøst der Boko Haram herjer) sammenlignet med sine naboer. Sierra Leone, Liberia og Guinea har derimot vært preget av både borgerkrig og sterk fattigdom i flere tiår. Mangel på leger og sykepleiere, dårlig infrastruktur, manglende fasiliteter og lite penger i helsevesenet gjorde at flere tilfeller av ebola ikke ble diagnostisert i tide. Dermed kunne man heller ikke følge opp de som var blitt smittet.

Bilde av avviste pasienter utenfor en ebolaklinikk i LiberiaFoto: Leger uten grenser

Pasienter utenfor en ebolaklinikk i Monrovia, Liberia. De har symptomer på ebola, men er avvist pga. plassmangel.

Noen kulturtradisjoner kan øke smittefaren

Det er alltid lettere og mindre kostbart å forebygge at en sykdom sprer seg enn å behandle pasienter etter at de har blitt smittet. Men enkelte kulturelle tradisjoner og mangel på kunnskap i befolkningen kan være et hinder. Ett eksempel her er begravelsesritualer: I mange deler av Vest-Afrika er det tradisjon at venner og familie sammen vasker liket av den avdøde – en viktig del av ritualene knyttet til død og begravelse. Siden ebola fortsatt kan smitte fra døde personer, kan slike tradisjoner føre til at flere blir smittet – til spredning.
 
Kultur handler også om hvordan mennesker tenker om sykdom og behandling. For eksempel kan legebesøk og sykehus være noe som folk først og fremst forbinder døden. Sannsynligheten for å dø på sykehus er nemlig mye høyere i de ebolarammede landene enn hva vi i Norge er vant med fra vårt velfungerende helsevesen. Der hvor helsevesenet er dårlig, er det naturlig at folk prøver å unngå det. Denne holdningen forsterkes når epidemier som ebola bryter ut, siden sykehus blir sett på som et sted hvor det er stor sannsynlighet for å bli smittet. Derfor vegret mange seg for å oppsøke hjelp selv om de mistenkte at de hadde fått ebola.

Politiske forhold gjør helsearbeid vanskelig

Leger og annet personell kan bare følge opp pasienter innenfor egne landegrenser – grenser som ebolaviruset ikke tar hensyn til. Tidligere ebolautbrudd har skjedd i isolerte landsbyer, men denne gangen dukket viruset opp i grenseområder delt mellom tre land: Sierra Leone, Guinea og Liberia.

I dette området beveger innbyggerne seg ganske ofte på tvers av landegrensene. Slik kunne også ebolaviruset bevege seg fritt fram og tilbake mellom forskjellige land. Dette gjorde det vanskelig å få oversikt over utbredelsen av ebola, siden nasjonale helsemyndigheter kun visste om ebolatilfellene på sin side av grensen. Dermed kunne viruset plutselig dukke opp uventet i en ny landsby fordi noen der hadde vært i kontakt med ebolasmittede på den andre siden av grensen.

3: En verden som ikke bryr seg

Ebola ble oppdaget for over førti år siden, så hvorfor finnes det verken vaksiner eller medisiner mot viruset? I hovedsak kreves det mye forskning og store investeringer før man klarer å finne ut av hvilke stoffer og kjemikalier man kan kombinere for å motvirke en sykdom. Derfor lages de fleste medisiner av farmasøytiske selskaper som kan tjene penger på å selge medisinen sin. I det globale legemiddelmarkedet reddes kun liv når det er noe å tjene på det. Siden ebolautbrudd inntreffer svært sjelden – og da bare i fattige land hvor befolkningen ikke har råd til dyre medisiner – er det ingen som har villet utvikle ebolamedisiner.

Globale legemiddelselskaper er ikke alene om å være uinteressert i verdens fattigste land. Det var nemlig ingen andre heller som brydde seg da ebolakrisen vokste. Uten medisiner eller et velfungerende helsevesen var myndighetene i de vestafrikanske landene helt avhengig av hjelp utenfra for å unngå tusenvis av dødsfall. Men så lenge ebola ikke fikk noen global medieoppmerksomhet og kun var et problem i små, fattige land langt unna, var det ingen andre regjeringer som ønsket å engasjere seg. Den eneste hjelpen kom fra hjelpeorganisasjoner, først og fremst Leger Uten Grenser.

Kart over Vest-Afrika

4: Alene mot ebola

I mars 2014 merket Leger Uten Grensers feltarbeidere en bekymringsfull økning av syke i deler av Liberia, Guinea og Sierra Leone. Det ble umiddelbart sendt ut team for å gi økt hjelp og behandling. Det ble raskt klart for Leger Uten Grensers feltarbeidere at de sto overfor det største ebolautbruddet i verden noen sinne. Lenge før internasjonale medier hadde laget et eneste medieoppslag om ebola, hadde hele Leger Uten Grenser satt i gang full krisemobilisering. Organisasjonen sendte leger, sykepleiere og administrativt personell fra hele verden til de rammede områdene, rekrutterte lokale helsearbeidere og satte opp feltsykehus og klinikker.

I mangel av hjelp fra andre hold var Leger Uten Grenser mange steder de eneste som behandlet ebolapasienter. Det er vanskelig å si hvor mange flere som hadde omkommet uten denne hjelpen, men det er sikkert at tusener av ofrene ville overlevd dersom også andre hadde kommet til unnsetning før det var alt for sent. Mange av Leger Uten Grensers sykehus og klinikker var overfylte. Feltarbeidere måtte avvise tusener ved sykehusdørene, og kunne ikke gjøre noe for å hjelpe mens mange led og døde utenfor. Lindis Hurum, Leger Uten Grensers norske nødhjelpskoordinator oppsummerte den desperate situasjonen slik: «Vi er leger uten grenser, men vi er ikke uten begrensninger». Til sammen behandlet Leger Uten Grenser over en tredel av alle ebolatilfeller, noe som viser hvor avhengig lokale helsemyndigheter var av hjelp utenfra.

Utover våren og sommeren 2014 fikk dermed Leger Uten Grensers internasjonale team og lokale helsemyndigheter hendene fulle med å prøve å begrense spredningen av ebola. Begge manglet ressurser og personell, og siden ebolautbrudd er noe som hender svært sjelden, var det også mangel på leger og sykepleiere som hadde erfaring med ebola.

5: Vendepunktet

Det som trengtes var derfor at regjeringer og innbyggere i andre, rikere land engasjerte seg og kunne stille med konkret hjelp til hardt trengende helsemyndigheter og nødhjelpsorganisasjoner.

Ebola lå imidlertid fortsatt lavt på den internasjonale agendaen. Det var få politikere i andre land som viste vilje til å investere ressurser i et helseproblem som kun hadde spredt seg i en håndfull fattige land vest i Afrika. Mediene i andre land viste fremdeles liten vilje til å gjøre ebola til en stor sak.

Mot slutten av juli hadde det blitt bekreftet over 1000 tilfeller av ebola, og nå økte antallet ebolarammede stadig raskere. Det var imidlertid ikke økningen i seg selv som omsider rettet verdens søkelys mot ebolakrisen. Medieoppmerksomhet og politisk vilje kom først etter at to amerikanske statsborgere som hadde jobbet frivillig med nødhjelpsorganisasjonen Samaritan’s Purse ble bekreftet smittet av ebola. Like etterpå kom det fram at en sykepleier i Spania hadde fått ebola. Plutselig var ebola ikke lenger noe som bare rammet mennesker i en fattig, fjern del av verden. Vestlige medier og politikere fikk øynene opp for at dette kunne spre seg hjemme hos dem selv. Det var aldri noen som helst fare for at ebola kunne spre seg til og i vestlige land, men vestlige medier ga inntrykk av at en global epidemi var på trappene, og panikk spredte seg. Paradoksalt nok hjalp dette å sette søkelys på ebola, og verdens oppmerksomhet ble omsider rettet mot katastrofen i Vest-Afrika.

Den 8. august gikk Verdens helseorganisasjon (WHO) ut med en uttalelse som omtalte ebola offisielt som en «internasjonal helsekrise». Og nå ble verdens søkelys rettet mot de ebolarammede landene, og Leger Uten Grenser fikk mer i støtte og midler. Likevel kom den globale reaksjonen alt for sent. Det tar nemlig om lag to måneder å trene opp helsepersonell i å håndtere ebolatilfeller. Et enda større problem var at viruset nå hadde blitt spredt over et så stort område at det ville bli ekstremt vanskelig å demme opp for spredningen, som fortsatte ukontrollert. I august 2014 - da midler, personell og fasiliteter omsider begynte å komme på plass i området - hadde ebola krevet litt over tusen ofre. Men til tross for den økte innsatsen, har ebola til nå tatt livet av til sammen elleve tusen mennesker.

En tegning som problematiserer størrelsen på den internasjonale innsatsen mot ebolaTegning: Paresh/politicalcartoons.com.

Hva mener tegneren om den internasjonale hjelpen til de ebolarammede?

6: Ebolaepidemien har ringvirkninger

Det dukker fortsatt opp enkelte nye tilfeller av ebola, men de fleste berørte områder er nå erklært fri for ebola. Fortsatt må hvert enkelt mulig tilfelle følges opp før man kan fastslå at faren er over. Her ligger et faremoment: Siden inntrykket er at krisen er over, minsker det globale engasjementet for å investere i det arbeidet som fortsatt må gjøres, for endelig å kunne fastslå at epidemien er over.

Så langt har til sammen 27 642 mennesker blitt smittet av ebola; av dem har 11 261 omkommet. Dette er i seg selv en stor tragedie, men utbruddet har hatt ringvirkninger utover de enorme personlige lidelsene. Ebola har lagt beslag på mange ressurser i allerede hardt pressede helsevesen i Vest-Afrika, og dermed har alle andre helsetilbud lidd kraftig. Behandling av tilstander som hiv-aids, hjertesykdommer og diabetes har blitt kraftig redusert. Dessuten har både rutineinngrep og undersøkelser knyttet til svangerskap og vaksinasjon blitt neglisjert. Det er derfor vanskelig å måle nøyaktig hvor mye befolkningene faktisk har lidd som følge av ebola.

Framtiden for helsevesenet i landene vest i Afrika ser også dyster ut. Ebolaepidemien tok over fem hundre helsearbeidere i Sierra Leone, Liberia og Guinea - land som allerede før krisen slet med underbemanning i helsevesenet. Helsevesenene i disse landene slet også med lav tillit i befolkningen; den har blitt ytterligere undergravet. Alt tyder på at helsetilbudet her vil lide i mange år framover.

7: Om ebola bryter ut på ny?

Tragedien gjøres om mulig enda større av at ebolaspredningen kunne vært forhindret, som eksemplene fra Nigeria og Senegal viser. Vil denne krisen føre til at beredskapen er bedre neste gang noe slikt skjer? Medisinske eksperter er enige om at det beste vernet mot nye ebolaepidemier er et fungerende helsevesen. Helsemyndigheter må kunne følge opp og spore tilfeller (logistikk og infrastruktur), ha nok behandlingssentre og personell (kapasitet) og befolkningen og medisinsk personell må kjenne til smittefarene ved ebola og hvordan tilfeller skal behandles (kunnskap). I så måte er mange vestafrikanske land fortsatt veldig sårbare, og lite tyder på at de står bedre rustet til å håndtere lignende utbrudd i framtiden.

Like urovekkende er det hvordan ebolaepidemien avdekket en global handlingslammelse. Det var åpenbart at lokale myndigheter ikke hadde kapasitet til å håndtere krisen. Bare Leger Uten Grenser og noen mindre nødhjelpsorganisasjoner kom til unnsetning.

Et dårlig rustet helsevesen var utvilsomt en faktor som bidro til at krisen kunne vokse til forferdelige proporsjoner, men de tragiske effektene av ebolautbruddet kunne fortsatt vært unngått dersom resten av verden hadde engasjert seg tidligere. Foreløpig står ebolaepidemien som et eksempel på hvordan det internasjonale samfunnet ignorerer kriser som kun angår fattige land langt unna. Først da vestlige personer ble smittet, fikk utbruddet internasjonal oppmerksomhet.

Bilde fra et behandlingssenterFoto: Leger uten grenser

Utenfor Leger uten grensers behandlingssenter i Freetown, hovedstaden i Sierra Leone.

8: Veien videre

Dessverre er ebolaepidemien et eksempel på en krise som kunne vært unngått. En kombinasjon av dårlig beredskap, sen varsling, lite effektiv overvåkning og oppfølging av tilfeller, sen internasjonal respons og manglende lederskap og strategi lot epidemien vokse til en regional katastrofe. For å unngå at det hender igjen er det dermed flere ting som er viktig å følge opp:

  • en bedre, global beredskapsplan må utarbeides for å sikre at verdenssamfunnet er i stand til å respondere mer effektivt i lignende situasjoner.
  • utsatte land må få hjelp til å bygge opp sine helsevesen
  • verden må slutte å lukke øynene for kriser som «bare» rammer fattige land langt unna.