China Pushes Forward Climate Policy Steadily
• Selv om Kina ofte brukes som en unnskyldning for å svekke ambisiøse klimatiltak i Europa og USA, har landet de siste årene faktisk vist en tydelig opptrapping av egen klimapolitikk. • Kina har bremset veksten i CO₂-utslipp, kraftig bygget ut ren energi, og for første gang integrert mål om utslippstoppen og karbonnøytralitet i den 14. femårsplanen. Landets klimastrategi har gått fra løse energisparingstiltak til det helhetlige «1+N»-rammeverket. • Det nylig lanserte tredje nasjonalt fastsatte bidraget (NDC) under Parisavtalen inneholder detaljerte sektorvise og årlige mål. Så langt har sterk sentral styring, politisk kontinuitet, teknisk støtte fra forskningsmiljøer og internasjonalt press bidratt til en jevn styrking av klimapolitikken. • Samtidig blir det avgjørende å balansere økonomisk vekst med utslippskutt, sikre stabilitet i strømnettet og håndtere risiko fra stadig mer ekstremvær for å nå de langsiktige klimaforpliktelsene.
Keeping the UK’s climate promise: restoring leadership through delivery
Storbritannia har en sterk posisjon internasjonalt når det gjelder klimapolitikk. Samtidig står landet overfor et betydelig gap mellom ambisjonsnivået og de nasjonale tiltakene som faktisk er satt i verk for å nå målene. Dette svekker Storbritannias troverdighet som en ledende aktør på klimaområdet. For å tette dette gapet bør Storbritannia: - iverksette flere tiltak for å redusere kostnadene på elektrisitet - sikre effektiv gjennomføring av eksisterende ordninger for å nå målene for 2030, 2035 og 2050 - styrke forpliktelsen om å stanse all ny utvikling av fossil energi - øke innsatsen for internasjonal klimafinansiering - vurdere å gå lenger enn minimumsmålene som kreves for å holde oppvarmingen under 1,5 grader
From laggard to leader? Australia’s path to climate credibility
Australias klimapolitikk har hatt en noe ujevn utvikling. Framgangen har vært inkonsekvent, og ambisjonsnivået har historisk sett ligget langt under det som kan regnes som landets rettferdige andel. Ambisjonene har riktignok økt betydelig de siste årene, men de nyeste målene er fortsatt ikke tilstrekkelige for å være i tråd med en 1,5 °C-bane. For å bygge videre på dagens kurs og sikre at forpliktelsene faktisk innfris, bør Australia: - redusere avhengigheten av karbonopptak fra arealbruk, arealbruksendringer og skogbruk (LULUCF) i utformingen av klimamål - raskt trappe ned bruken av – og subsidiene til – fossil energi - stramme inn og jevnlig gjennomgå Safeguard Mechanism for utslippskutt i industrien - betydelig øke bidragene til internasjonal klimafinansiering
Norsk russlandspolitikk i krigens tid: Skjulte, men uomgjengelige dilemmaer
Dette kapittelet er en del av boken 'Dilemmaer i norsk utenrikspolitikk'. Beskrivelse av boken: I en verden i rask endring, vil norske utenrikspolitiske beslutningstakere rutinemessig støte på dilemmaer, hvor konsekvensene av ulike valg må veies mot hverandre: Petroleumsgigant eller grønn ledestjerne? Lojal alliert for USA eller prinsippfast multinasjonalist på den globale scenen? Integrert i Europa eller selvrådende utenforland? I denne boka utfordrer ledende norske forskere gjeldende, norsk utenrikspolitikk og staker ut en ny politikk for en ny tid. Forfatterne tegner først opp nåsituasjonen på ulike politikkfelt, som sikkerhet, handel, nordområdene, klima og energi, bistand og utvikling, freds- og forsoningsengasjement, den internasjonale rettsordenen og Norges politikk overfor EU og Russland. Deretter presenterer de dilemmaene Norge står overfor på de forskjellige områdene, før de gir sine innspill til hvordan disse dilemmaene bør håndteres i årene som kommer. Å forstå hva norsk utenrikspolitikk innebærer, hvorfor dilemmaer oppstår, og hvordan stater som Norge håndterer dem, er essensielt i en tid der spenningene mellom stormaktene øker og opplevelsen av utrygghet vokser, også i det tradisjonelt fredelige hjørnet av verdenspolitikken som Norge befinner seg i.
Proxy Games and Freezing Conflict: Trilateral Identifications, Fear, and Agency in Russia-Georgia Relations Post-Crimea
Denne artikkelen argumenterer for at konflikter kan fryses gjennom trilaterale identifikasjonsamspill som både marginaliserer mindre politiske enheter og forverrer deres sikkerhetssituasjon ved å slå dem i hartkorn med truende tredjeparts-«Andre». Den trekker på, og bidrar til, litteratur om nasjonal identitetsdiskurs, sikkerhetisering og utenrikspolitikk ved å teoretisere og undersøke trilaterale identifikasjonsprosesser og kombinere to sett med slike «Selv/Andre/Andre»-representasjoner slik de oppstår i offisielle ytringer mellom to politiske enheter over tid. Artikkelen analyserer forholdene mellom Russland og Georgia i perioden etter begynnelsen av krigen mot Ukraina i 2014, da Moskva intensiverte sin aktivitet i det «nære utland» ved å vise til vestlig inntrenging i dette området. Mens Russland redefinerte Georgia som en stedfortreder for det truende «Vesten», reduserte Georgia utbryterrepublikkene Abkhazia og Sør-Ossetia til stedfortredere for Putins «ekspansjonistiske Russland». Utviklingen av disse gjensidige identifikasjonene av «Selvet» og «De(t) Andre» gjorde ikke bare politiske praksiser innen diplomati og forhandlinger nærmest utenkelig. De bidro også til å fryse konflikten ved å eliminere både stedfortrederens og den påståtte tredjepartens agens til å handle og inngå kompromiss i en potensiell forhandling.
Mot en postliberal global orden? Det liberale Vestens kriser
Artikkelen diskuterer det liberale Vestens svekkede posisjon i global styring, og betydningen av Trumps USA i dette landskapet. Artikkelens første del skisserer tre sentrale ideologiske og geopolitiske utviklingstrekk relatert til global orden som går på tvers av de dominerende dikotomiene mellom Vesten og Ikke-Vesten, demokratier og autokratier. Selv om verden er i endring, og det liberale hegemoniet fra tiden etter 1989 er i vesentlig revers, blir ikke verdensorden postliberal med det første. Del to diskuterer hvordan det vestlige selvbildet som et samlet liberalt «vi» har raknet utover 2000-tallet. For det første har vestlige stater selv systematisk undergravet noen av de verdiene og institusjonene man har hevdet å representere. Avstanden mellom selvbilde og realitet, parallelt med utadrettet moralisering, har skapt en omfattende vestlig legitimitetskrise. For det andre har ytre høyre blitt en sentral del av det vestlige politiske landskapet. Det nye transatlantiske verdifellesskapet under Trump er ikke liberalt, men høyreradikalt. Spenningene i verdifellesskapet står der uavhengig av som sitter ved makten i USA. Konklusjonen er at det ikke lenger er mulig å snakke om et enhetlig vestlig liberalt «vi». Å fortsatt insistere på det, vil bare ytterligere forsterke Vestens indre og ytre spenninger.