Moral- og realpolitikk i en ny verden
Scenene fra Det hvite hus lørdag satte en støkk i selv hardbarkede analytikere. Det ble ingen undertegning av mineralavtalen som skulle gi Ukraina en indirekte amerikansk sikkerhetsgaranti landet sårt trenger. I stedet fikk man krangling for åpen scene mellom president Donald Trump, visepresident J.D. Vance og president Volodymyr Zelenskyj. Dealen som kan komme i kjølvannet av scenen, er ikke det Ukraina ønsker seg. I etterkant har kommentarene på sosiale medier handlet om hvem som startet munnhuggeriet. De er gjerne fordelt i to leire, med en klar skyldfordeling på en av sidene, enten det er mot Zelenskyj eller mot Trump og Vance.
Hva nå?
Det er på tide at Norge tenker ut en utenrikspolitikk for sikkerhet – basert på sak, ikke parti, skriver Julie Wilhelmsen i denne kronikken. Dette er ikke et argument for å ta Norge ut av Nato eller å bryte med USA, men et forsøk på å reise en debatt om hvordan det kan skapes større handlingsrom for en politikk Norge er nødt til å tenke ut selv. Det er en invitasjon til rasjonell og kunnskapsbasert resonnering som vi «likesinnede» bør bedrive for å finne de beste løsningene i en tid da utfordringene bare blir større og større, og det knapt finnes noen ledelse å følge noe sted i verden. Det er selvfølgelig usikkert om våre ledere vil komme noen vei i Det hvite hus når den tid er inne. Dessuten, dersom noen av forslagene i mitt utspill følges, vil det utvilsomt oppstå en enorm dissonans blant hjemmepublikum etter flere års retorikk om at «våpen er veien til fred» – en parole som tidvis har fremstått som Norges nye moralske kompass. Men en strategi for avskrekking og beroligelse i sikkerhetspolitikken og mer diplomati i verdenspolitikken er både noe verden trenger og i et historisk perspektiv en velprøvet norsk posisjon. Det vil kunne gjøre Norge sikrere og norske utenrikspolitikere mer troverdige.
Climate, Peace and Security Fact Sheet: South Sudan
Sør-Sudan er et av de minst fredelige landene i verden, og et av de mest sårbare for klimaendringer. Økende temperaturer og skiftende nedbørsmønstre har ført til både tørke og flom. Det har påvirket elvestrømmene, tilgangen på grunnvann og vannkvaliteten for en befolkning som er svært avhengig av jordbruk og tradisjonelt husdyrhold. Tiår med voldelig konflikt har også betydelig svekket befolkningens evne til å møte disse utfordringene. Svak styring og mangel på infrastruktur undergraver ytterligere kapasiteten til statlige og sosiale institusjoner til å tilpasse seg klimaendringer. Utover de eksisterende spenningene mellom væpnede grupper i Sør-Sudan, forverrer ringvirkningene av krigen i Sudan en kompleks og vedvarende humanitær krise.
Russia’s strategic interest in the Arctic: a comparative perspective
Hovedmålet med denne studien er å undersøke hva vi legger i begrepet «Russlands strategiske interesse i Arktis», sett i et komparativt perspektiv og med den pågående krigen i Ukraina som bakteppe. Det finnes ulike måter å kartlegge et lands strategiske interesser på. I denne studien bruker vi en kvantitativ metode for å måle hvor stor oppmerksomhet det offisielle Russland retter mot Arktis. Denne interessen sammenlignes med tilsvarende oppmerksomhet rundt Barentshavet, Østersjøen og Svartehavet. For å gjøre dette ser vi på hvor ofte disse fire regionene omtales i ulike informasjonskanaler brukt av aktører som former eller analyserer russisk politikk. Antall referanser brukes som et mål på hvor stor interesse regionene vekker. Studien sier ikke noe om hvorfor interessen er som den er, men undersøker utelukkende hvor mye regionene omtales i de kanalene vi har valgt ut.
Fra deltakere i krig til fredsbyggere? Kvinners rolle i politisk vold og politiske overgangsprosesser (Gendered Transitions)
I “Gendered Transitions” skal forskerne undersøke hvorvidt kvinners deltakelse og støtte til væpnede grupper påvirker deres muligheter til å delta i påfølgende fredsprosesser. ...
Explaining changes in women’s representation in peace processes: The adoption of a gender quota in the Agreement Monitoring Committee in Mali
Hvordan kan vi forklare endringer i kvinners representasjon i fredsprosesser? Basert på en analyse av intervjuer med sentrale aktører i fredsprosessen og dokumenter, studerer denne artikkelen de sentrale hendelsene, faktorene og aktørene som bidro til at det ble innført en kjønnskvote i fredsprosessen i Mali (2015-2023). Etter at det ble signert en fredsavtale i 2015 mellom den maliske regjeringen og to opprørsgrupper, ble det opprettet flere mekanismer og komitéer som skulle bidra til gjennomføringen av fredsavtalen. Det ble også opprettet en monitoreringskomité, der representanter for partene skulle møtes jevnlig for å ta avgjørelser knyttet til den overordnede gjennomføringen av fredsavtalen. Frem til november 2020 besto partenes delegater til denne komiteen utelukkende av menn. Helt siden utbruddet av konflikt i 2012, gjennom våpenhvileforhandlinger, fredsforhandlinger, og gjennomføring av fredsavtalen, kjempet maliske kvinnegrupper for økt deltakelse. Men slike krav ble oftest møtt med motstand fra partene i fredsprosessen. Dette endret seg imidlertid i 2020, da de samme partene vedtok en 30 % kjønnskvote i monitoreringskomitéen. Artikkelen tar derfor opp et sentralt tema rundt kvinners deltakelse i fredsprosesser: Hvordan kan man få sentrale aktører til å endre mening, og gå fra å motsette seg kvinners deltakelse til å vedta en 30% kjønnskvote? Analysen finner at endringer i kvinners representasjon hjelpes fram av kritiske aktører som initierer eller stimulerer andre til å støtte og/eller fremme kvinnevennlige reformer. Videre må to muliggjørende forhold være tilstede: På den ene siden internasjonale likestillingsnormer, sammen med internasjonalt press for å fremme disse normene; og på den andre siden press fra lokale kvinnegruppers, inkludert kvinneaktivisters bruk av internasjonale normer og rammeverk i krav om reform. Analysen viser hvordan disse muliggjørende forholdene var tilstede i den maliske fredsprosessen. Videre analyserer og viser artikkelen hvordan kritiske aktører som støttet opp om fredsprosessen bidro til «politisk akkumulering», det vil si en gradvis oppbygging av politisk anerkjennelse for spørsmålet om kvinners inkludering over tid. Dette skjedde gjennom en kombinasjon av gradvis økning i antall støttespillere og initiativer for å fremme kvinners inkludering, samt gjentagende eksponering og læring blant partene og andre sentrale aktører i fredsprosessen. Kritiske aktører samarbeidet også med maliske kvinneorganisasjoner som engasjerte seg for kvinners økte representasjon i fredsprosessen. I tillegg jobbet kritiske aktører aktivt for å fjerne motargumenter og hindringer – for eksempel gjennom finansiering og kapasitetsbygging. Dette bidro til et mer muliggjørende miljø hvor fordelene ved å støtte innføringen av en kjønnskvote begynte å veie opp for kostnadene ved å motsette seg den. Artikkelen konkluderer med at den samlede innsatsen til kritiske aktører, sammen med internasjonale likestillingsnormer og press fra maliske kvinnegrupper, bidro til endringer i atferden til sentrale aktører og muliggjorde innføringen av en kjønnskvote i monitoreringskomitéen.
Failed International Interventions and the Making of New Social Contracts in Mali
Statskuppet i Mali i 2020 førte oberst Assimi Goïta til makten. Til tross for store sikkerhetsproblemer og økonomiske utfordringer, har Goïta bred støtte i befolkningen – langt mer enn den demokratisk valgte lederen som ble avsatt. Denne artikkelen undersøker dette paradokset og hevder at Goïta har skapt en ny form for samfunnskontrakt. I stedet for å basere den på offentlige tjenester, bygger han på en sterk leder-fortelling, der han framstiller seg selv som Malis beskytter. Regimet har utnyttet misnøyen med internasjonale inngrep og fremstilt Goïta som en "eksepsjonell mann" i "eksepsjonelle tider". Dette treffer en nerve i maliske myter og tradisjoner. Det får også betydning for diskusjoner om afrikansk handlekraft og utenlandsk innblanding.