Contesting just transitions: Climate delay and the contradictions of labour environmentalism
Begrepet «rettferdig omstilling» (JT) er et forsøk på å forene klima- og energimål med de materielle bekymringene til industriarbeidere, lokalsamfunn i frontlinjen og marginaliserte grupper. Til tross for potensialet for å kombinere sosial og miljømessig rettferdighet, er det økende bekymring for at begrepet i praksis blir brukt som en form for «klimaforsinkelse»: et problem som er mer tvetydig enn åpen nektelse, da det involverer flere og motstridende aktører, praksiser og diskurser. Ved å bruke et historisk materialistisk rammeverk, som tar hensyn både til energikapital og kapital-arbeidsrelasjoner, viser vi hvordan JT er sårbart for krefter og relasjoner som fremmer klimaforsinkelse både innenfor fossile kapital og klimakapitalens hegemoni. Vi gjennomgår dette gjennom et engasjement med litteraturen om klimamotstand og teorien om arbeidsmiljøisme: den politiske engasjementen til fagforeningsmedlemmer og arbeidere med miljøspørsmål. Etter hvert som spenninger i arbeiderbevegelsen kommer til overflaten i møte med omveltningene i det fossile kapitalhegemoni, vurderer vi i hvilken grad (organisert) arbeid – som en intern differensiert og motstridende bevegelse – deltar i klimaødeleggelser gjennom en «praxis for forsinkelse». Fagforeninger og industriarbeidere er ofte involvert i å motstå eller undergrave overganger, men dette er betydelig relatert til deres strukturelle maktforhold i forhold til det fossile hegemoniet. Det er verdt å merke seg at JT-forhandlinger selv er strukturelt forankret i den fossile kapitaløkonomien. De generelle preferansene til fagforeningene for sosial rettferdighet fremfor miljørettferdighet kan være utbredt, men er verken universelle eller uunngåelige; JT er et åpent og omstridt politisk område, og arbeidsmiljøkampene er fortsatt avgjørende for å bygge rettferdige energifremtider.
From possible conflict to wartime cooperation: Laying the foundations of regional cooperation in the Caspian Sea (2002–2018)
Dette forskningsnotatet bruker utdrag fra mediedekningen i kaspiske stater til å utforske regionsbyggingen rundt Det kaspiske hav i perioden 2002-2018. Funnene viser at de fem statene i dette området har flyttet seg i en retning av mer helhetlig politisk og økonomisk samarbeid, som er det motsatte av det gjeldende konfliktteorier i litteraturen har vist tidligere. Forholdet mellom disse statene har gradvis blitt forankret i en forståelse om at Det kaspiske hav er et delt område med flere koblinger og avhengigheter, og det har til og med blitt beskrevet som "havet for fred og vennskap". Denne beskrivelsen opprettholdes av kaspiske stater, også etter at Kaspihavet ble til en arena og livline for Russlands krig mot Ukraina etter februar 2022. Dette notatet gir deg en bakgrunn og analyse av utviklingen til det regionale samarbeidet, og utforsker hvordan dette samarbeidet har blitt viktigere etter Russlands respons til sanksjoner.
Digital Borders, Global Ties: The EU’s Dual Quest for Cybersecurity and Digital Sovereignty
EUs tilnærming til ‘digital suverenitet’ og cybersikkerhet, handler om å ta høyde for geopolitisk ustabilitet, eierskap og kontroll over data, og kritisk infrastruktur. Denne policy-briefen belyser EUs ambisjoner om digital suverenitet, som ikke bare handler om å kontrollere det digitale økosystemet internt i EU, men også om å imøtekomme eksterne avhengigheter. EU ønsker å redusere avhengigheten av eksterne aktører og fremme sin autonomi i det digitale rom. Samtidig må unionen også håndtere risikoen for at Europa isoleres fra det globale digitale markedet. Dette fører til en balansegang mellom å styrke cybersikkerhet og fremme internasjonalt samarbeid. Den kommende Cyber Resilience Act (CRA) er et tydelig eksempel på denne spenningen. Mens CRA har som mål å styrke digital motstandskraft og autonomi i EU, bør også europeisk integrasjon i det globale markedet imøtekommes. EUs mål om å fremme strategisk autonomi i form av digital suverenitet må ta hensyn til internasjonale avhengigheter, både når det gjelder økonomi og sikkerhet, hvor eksterne partnerskap er i dag avgjørende. EU bør sørge for en nyansert tilnærming til digital suverenitet tilpasset de faktiske forholdene i en sammenkoblet verden.