Bildet viser Kinas president Xi Jinping Foto: Michel Temer/Creative Commons/CC BY 2.0

KARISMATISK: "Det er lett å forstå hvorfor Xi får så mye oppmerksomhet," skriver nUPI-forsker Hans Jørgen Gåsemyr.

KRONIKK: Alle for Xi og Xi for partiet

Publisert: 30. okt. 2017

Verden virker opphengt i Xi Jinping, men selv snakker han mest om partiet. Nå vet vi mer om hvor Kina går de neste fem årene, skriver Hans Jørgen Gåsemyr i Dagens Næringsliv.

(Dagens Næringsliv): Kinas kommunistparti har vært samlet til en uke med alvor og fest. Det er alltid spenning knyttet til disse kongressene, som finner sted hvert femte år. Det er her Kinas mektigste ledere velges inn og ut, og det er her vi kan spore hvilke politiske saker som vil få prioritet de neste årene. Jeg tar med meg tre store signaler fra årets kongress:

  • Ja, Xi blir mektigere, men han er selv ekstremt opptatt av partiet.
  • Ja, lover, regler og økonomiske reformer blir viktigere, men det blir også kontrollen og sikkerhetsapparatet.
  • Og, ja, Kina viser militære muskler, men snakker også høyere om internasjonalt samarbeid.

Det er lett å forstå hvorfor Xi får så mye oppmerksomhet.

I sine fem år som partileder har han samlet mye makt. Han er karismatisk og medieflink og er en type som fort kunne vunnet frem, også i et politisk system styrt av mer demokratiske valg.

Han har tidligere blitt erklært som sentral leder på linje med Mao, Deng Xiaoping og Jiang Zemin. Og hans tanker om en «Kina-tilpasset sosialisme for en ny æra» er nå skrevet inn i partistatuttene – som et personlig bidrag, noe bare Mao og Deng har fått gjøre tidligere. Men mens verden, og mange kinesere, virker fullstendig opphengt i Xi og hans posisjoner, er det grunn til å peke på at mannen selv snakker mest om partiet.

Mao er landsfaderen som samlet Kina til et kommunistisk rike. Deng er reformatoren som åpnet for økonomisk vekst og internasjonalisering. De foregående lederne, Jiang og Hu Jintao, legitimerte private entreprenører og lanserte de største velferdspolitiske reformene verden noen gang har sett.

Xis store prosjekt er å styrke kommunistpartiet, og gjennom det løfte Kina frem som en modernisert – økonomisk og politisk – stormakt. Intet mindre. Det lover godt for dem som er opptatt av reguleringer, ryddighet og bekjempelse av korrupsjon innad i partiet, men det er ikke noe godt tegn for dem som ønsker seg et mer liberalt Kina med større mediefrihet eller åpninger for opposisjonelle.

Utover all oppmerksomheten om Xi og partiet er det økonomien som forblir det mest gjentagende temaet.Kina strever med overgangen fra en økonomi dominert av tradisjonell industri og statlige investeringer, til en økonomi basert på teknologi, innovasjon, forbruk og tjenester.

Selv om reformer har vært diskutert i alle år, har det vært stor uenighet om hvor fort og hvordan økonomien skal legges om. Sterke og til dels motstridende syn innad i partiet var nettopp en av grunnene til at mange har ønsket seg en dominerende lederskikkelse som Xi.

Restruktureringen av flere næringer og statlige bedrifter går sin gang, men mange mener det går for sakte og at private aktører ikke får nok spillerom. Kongressen har denne uken nok en gang anerkjent utfordringene, men her ligger det an til fortsatt dragkamp om statlig eierskap og graden av partipolitisk innblanding.

Mange merket seg at Xi brukte deler av kongressen til å flagge voksende kinesiske muskler.

Det er ikke nytt at Kina satser strategisk på forsvar og militære ressurser. Det har landet gjort i mange år. Ikke minst har det investert mye i utviklingen av et modernisert sjøforsvar, både i form av utstyr og ny kommandostruktur. Det er likevel interessant at språkbruken rundt partiets ansvar var så eksplisitt denne gangen, som gjør det veldig klart hvem det er som har kommandoen.

Militære ressurser gir kinesiske ledere flere kort å spille med, både i den nasjonale- og den internasjonalt orienterte politikken. Det er noe regionale og internasjonale ledere merker seg, og vi har allerede sett mange tegn til at Kina markerer territorielle områder og interesser sterkere enn før.

Økonomisk er Kina for lengst en stormakt, til dels en supermakt. Politisk og militært står landet svakere, men kineserne utvikler sine ressurser og gjør seg mer gjeldende.

Det er helt avgjørende for Kina at internasjonal samhandel fungerer, samtidig som Beijing tviholder på prinsippet om ikke å blande seg inn i andre land sin politikk. Det blir stadig vanskeligere ettersom kinesiske aktører og interesser blir mer synlige over hele kloden. Blant annet skal Kinas egne gigantprosjekt, «Belte og vei initiativet», bringe ny infrastruktur til store deler av verden, også land som i dag er preget av konflikter og vanstyre.

Vi kan derfor merke oss at Kina snakker høyere om internasjonalt samarbeid og multilaterale institusjoner. Under kongressen ble fredsbevarende operasjoner, helse og fattigdom, frihandel og investeringer, cybersikkerhet og klima og miljø nevnt blant de spesielt viktige sakene som Kina vil fremme.

Ledet av Kommunistpartiet, selvfølgelig.

Denne kronikken ble først publisert i Dagens Næringsliv 26. oktober 2017.