Consolidating peace? The inner struggles of Sudan’s transition agreement
Bruken av overgangsavtaler for å løse konflikter mellom stater og ikke-statlige væpnede aktører på det afrikanske kontinentet ser ut til å være økende. Imidlertid har mange av disse overgangsavtalene en tendens til å være statiske og mislykkes i å adressere klager, årsaker til politisk uro og konflikt, eller å tilby bærekraftige veier mot demokrati. Med utgangspunkt i den sivilledede overgangsregjeringen i Sudan fra 11. april 2019 til 25. oktober 2021 (varigheten av overgangsavtalen) og et originalt datasett, argumenterer denne artikkelen for at politikken til overgangsregjeringen i Sudan, politisk retorikk og utfordringene med å implementere overgangsavtalens politikk ikke stemte overens med de politiske realitetene. Dette skyldtes hovedsakelig overgangsregjeringens manglende evne til å demontere eksisterende maktstrukturer under tidligere regime. Vi finner at overgangsregjeringen i Sudan unnlot å ta hensyn til veibetingelser fra tidligere regimer, noe som førte til at de ikke kunne gi folket i Sudan strategier som kunne hjelpe med å omgå eksisterende strukturer satt opp av tidligere regimer. Som et resultat fungerte overgangsregjeringens innsats som forsterkere av eksisterende interne kamper. Artikkelen argumenterer for behovet for bedre teknisk støtte og bestemmelser for å støtte innkommende overgangsregjeringer som forsøker å gå fra autokrati eller diktatur til demokrati under overgangsperioder.
ESSAY: Skråsikkerheten
Reimagining NATO after Crimea: Defender of the rule-based order and truth?
Russlands annektering av Krim, og krigen mot Ukraina har ført til omveltninger i NATOs diskurs og praksis. Denne artikkelen tar et skritt tilbake fra sikkerhetsdebatten, og hevder at selve prosessen med å svare på russisk aggresjon har ført til et nytt syn på NATOs identitet. NATO har en tendens til å presentere endring som kontinuitet. Denne artikkelen analyserer hvordan en trio av nye og ambisiøse selvrepresentasjoner har blitt fremtredende i NATOs diskurs etter annekteringen av Krim. NATO ser på seg selv som forsvarer av den internasjonale regelbaserte orden, og leverandør av sannhet og fakta midt i en verden av desinformasjon. Samtidig driver NATO en politisk agenda for motstand som utvider alliansens autoritet til nye innenlandske domener. Ved å problematisere disse endringene, advarer artikkelen om at NATOs nye narrativ ignorerer sin egen rolle i problemene den søker å løse, og dermed risikerer å undergrave NATOs innsats for å samle global støtte til Ukraina.
PODKAST: Making Gender Great Again?
KRONIKK: Hva er forskjellene på Trump og Harris, og hva betyr det for Europa?
From the incoming editors: A leading International Relations journal with a Nordic touch
De nye redaktørene for Cooperation and Conflict introduserer seg selv og målene deres for tidsskriftet framover.
Extreme moderates: Understanding low levels of violent extremism in Bosnia-Herzegovina
How can low levels of violent extremism in enabling environments be explained? The post-war history of Bosnia-Herzegovina has been marked by prolonged political crises, economic instability, and precarious security for citizens. The combination of a relatively young, unstable democracy and social grievances creates fertile soil for different forms of radicalization and the proliferation of various extremist ideologies. This has, in turn, allowed extra-institutional groups to challenge formal institutions. Despite this, there have been few violent extremist attacks, and those that have been carried out were small-scale and failed to expose any deep reservoir of violent extremism. What, then, does this deviant case reveal? Utilizing social movement theory and political opportunity structures, this article explores how structural conditions in the political and discursive space of Bosnia-Herzegovina affect the protest repertoires of extremist movements. Two main arguments are put forward. First, extra-institutional groups must be understood as rational actors with broader claims that exceed the use of violence. Second, distinguishing between radicalization that links to violent extremism and radicalization that aims to initiate societal change through non-violent means can help us better understand the dynamics behind societal change in fragile environments.
Even as war continues, NATO should open the door to defense integration with Ukraine
Ukrainsk seier på slagmarken vil være avgjørende for å sikre det europeiske kontinentet. Det er på tide at NATOs Ukraina-strategi blir smartere. Det gjelder også budskapet som formidler denne strategien. For øyeblikket forsøker NATO og alliansens medlemsland å balansere mellom å forsikre Ukraina om NATO-landenes forpliktelser til landets sikkerhet, og samtidig unngå eskalering til en atomkonfrontasjon med Russland. Å unngå slik eskalering er en legitim bekymring, men det er ikke nok til å utgjøre en strategi. Det NATO i stedet bør gjøre, er å gradvis bygge opp forsvar og avskrekking mot russisk aggresjon i Ukraina ved å integrere Ukraina i sin struktur steg for steg. Dette vil innebære en viss grad av ukrainsk integrasjon med NATO, selv mens Russlands invasjon pågår, skriver Karsten Friis i denne kronikken.
Utviklingen av USAs militære tilstedeværelse på NATOs østre flanke – beroligelse av allierte, avskrekking av Russland og eskaleringskontroll
I takt med økende russisk revansjisme og aggresjon fra 2014 har USAs tilnærming til militær tilstedeværelse på NATOs østre flanke gjennomgått en endring. Overordnet kan utviklingen oppfattes som endring i rasjonale fra beroligelse av allierte til avskrekking av Russland gjennom straff og de seneste år avskrekking gjennom nektelse. Dette har resultert i endrede strukturer for tilstedeværelse, med påfølgende endring i disposisjoner på bakken som har bidratt til å øke troverdigheten til NATOs avskrekkingsdoktrine. Den retoriske offensiviteten i den amerikanske strategiske kommunikasjonen har også blitt mer kraftfull og øvingsaktiviteten oppskalert. Dette indikerer endring i amerikansk oppfatning av hva som oppfattes som eskalerende virksomhet. Det foreligger tverrpolitisk enighet om videreføring av amerikansk deep-engagement i Europa, som også kan spores i det amerikanske militærvesenet. Dette underbygger teorien om en «institusjonalisert praksis» for militær tilstedeværelse og stormaktsbestandighet. Den økte troverdigheten til USAs og NATOs avskrekking på den østre flanken senker sannsynligheten for fait accompli-scenarioer. Dette har sikkerhetspolitiske implikasjoner for land lokalisert andre steder som Russland kan ønske å utfordre, både konvensjonelt og med sammensatte virkemidler.
NATO: A historical moment in the Nordic-Baltic region
Finlands NATO-medlemskap av 4. april 2023 representerer et vannskille i historien for Baltikum og Norden. Ved å bli medlem i en formell militærallianse sammen med sine naboer, blir Finland del av en forent avskrekkingsfront mot Russland som strekker seg fra det høye nord til Svartehavet. De baltiske statene, som alltid har følt seg sårbare og utsatte, gitt deres geopolitiske beliggenhet, har nå en ny og kapabel alliert i sin nabo. Men hva er de konkrete implikasjonene for nordisk-baltisk forsvar og sikkerhet? Det er hovedtemaet i denne artikkelen.