Bildet viser en atomvåpentest på Marshall-øyene i 1946 Foto: International Campaign to Abolish Nuclear Weapons Creative Commons CC BY NC 20

«PROVOSERENDE»: NATO er den desidert sterkeste militærmakten på kloden, også konvensjonelt, men holder likevel muligheten for første bruk av atomvåpen åpen. Dette er den mest provoserende delen av alliansens strategi, skriver Sverre Lodgaard i Dagsavisen-kronikk. Her fra en prøvesprengning på Marshalløyene i 1949 (bildet er kolorert i ettertid).

KRONIKK: Norge og atomvåpenforbudet - hva nå?

Publisert: 21. sep. 2017

Flere land kan slutte seg til det nye forbudet mot atomvåpen. Men har Norges storting og regjering baller til det? Sverre Lodgaard skriver i Dagsavisen.

(Dagsavisen): Atommaktene moderniserer  sine våpen og noen lager flere. Fem av ni - vetomaktene i FNs sikkerhetsråd - er folkerettslig forpliktet til å arbeide for nedrustning, men det motsatte skjer. Investeringene i nye våpen er store og dynamikken er sterk.

Sikkerhet er ikke noe man kan bygge hver for seg ved å satse på siste skrik i militær teknologi. Det er tvert imot en oppskrift på økt spenning og svekket sikkerhet.

Sikkerhet er noe man må bygge sammen med sine motparter, i respekt for hverandres grunnleggende interesser. Elementært, ja visst, men nå er samarbeidsløsninger sjelden vare, og det som er igjen av nedrustningsavtaler undergraves. Russland har brutt den epokegjørende INF-avtalen fra 1987 som forbød de såkalte euromissilene, og det er tvilsomt om nye START om strategiske atomvåpen forlenges når den går ut i 2021.

Noen våpenprogrammer er mer rustningsdrivende enn andre. Ett av dem er den amerikanske satsingen på rakettforsvar.

I 1972 inngikk USA og Sovjetunionen en avtale som forbyr slike anlegg (ABM-avtalen, Anti Ballistic Missile Treaty), med et par mindre unntak. Begrunnelsen var at har man et skjold er det lettere å bruke sverdet. På 1980-tallet gjenopptok USA forskningen på slike systemer, og i 2002 trakk George W. Bush seg fra ABM-avtalen som noe av det første han gjorde.

Programmet ruller videre av egen tyngde med 7-8 milliarder dollar i årlig støtte. Hvor effektivt vil det være om 10 og 20 år, og hvilke nyvinninger vil det bringe med seg på andre, tilstøtende teknologiområder? Programmet er en sterk kilde til spenning og opprustning, særlig i Asia.

Et annet poeng er innføringen av presise konvensjonelle våpen som kan ødelegge mål hvor som helst på kloden på kort tid.Hvordan vil kineserne reagere om deres kjernefysiske våpen og anlegg blir angrepet med slike midler? Ved å bruke atomvåpnene og dermed utløse en tredje verdenskrig?

Helst ikke, så her gjelder det å treffe mottiltak, og det holder de på med.

Jo lengre tid som går uten at atomvåpen blir brukt, jo sterkere blir normen om ikkebruk.

Allerede på 1950-tallet noterte USAs utenriksminister Foster Dulles at den folkelige motstanden mot våpnene var så sterk at de ikke kunne brukes. Det har tilhengerne forsøkt å gjøre noe med, for eksempel ved å utvikle våpen som det angivelig er mer tenkelig å bruke, og som derfor med større sannsynlighet vil bli brukt, som såkalte våpen med sprengstyrke ned mot de største konvensjonelle bombene og våpen som utløser mye av sin energi i form av stråling (nøytronvåpen, aktuelle på 1970-tallet), eller ved å fjerne alle sperrer mot bruk i de militære doktrinene.

George W. Bush gjorde det siste; Obama strammet inn igjen. Nå slår våpenlobbyen tilbake. Små atomvåpen er i vinden, og vi venter med spenning og uro på Trumps strategidokument.

Her kommer den nye forbudsavtalen, som ble vedtatt i sommer, og som forbyr innehav og bruk av atomvåpen, inn i bildet som motvekt. Den stigmatiserer våpnene og sier nei til enhver bruk. Dermed utfordres den inngrodde avskrekkingstankegangen - et mentalt hinder som trolig er vanskeligere å fjerne enn våpnene og infrastrukturen som støtter dem.

Bak avtalen står 122 atomvåpenfrie land og store deler av det sivile samfunn verden over. Atommaktene distanserer seg fra den, og de allierte er heller ikke med.

Frontene er harde, for i fortsettelsen er det spørsmål om hvem som skal sette dagsorden, som på tilsynskonferansene for ikkespredningsavtalen. Det sivile samfunn er også delt mellom forbudstilhengere og tilhengere av stegvis nedrustning. Inntil nylig var alle pådrivere for det siste, og fortsatt er det mange som jobber pragmatisk for konkrete tiltak som atommaktene kanskje kan nappe på.

Mange mener at forbudsavtalen er et slag i lufta, for det blir ikke nedrustning uten at atommaktene er med.

Imidlertid er det fullt mulig å se disse retningene som komplementære. Den ene gruppen mobiliserer de som ikke har atomvåpen: Den andre retter seg mot dem som har - så hvorfor ikke bygge bruer mellom dem?

Forbudstilhengerne sier at ingen statsleder ved sine fulle fem bør bruke atomvåpen, heller ikke for gjengjeldelse, og viser til våpnenes katastrofale konsekvenser og internasjonal rett. Tilhengerne av trinnvise tiltak peker på ikkeførste-bruk som et viktig steg på veien. Det innebærer at våpnene får én funksjon og bare én: å avskrekke andre fra å bruke sine.

Obama var nær ved å akseptere en slik doktrine, men bøyde av blan annet på grunn av japanske innvendinger. I Europa er en den overmoden. NATO er den desidert sterkeste militærmakten på kloden, også konvensjonelt, men holder likevel muligheten for første bruk åpen.

Dette er den mest provoserende delen av alliansens strategi.

Genève-protokollen av 1925 forbød kjemiske og biologiske våpen. På den tida var det rundt 50 stater i verden, og 40 undertegnet med én reservasjon: Så lenge våpnene eksisterte, forbeholdt de seg retten til å bruke dem i gjengjeldelse. I praksis var det altså en ikkeførste-bruk protokoll. Allierte land som ikke har atomvåpen kunne gjøre det samme og slutte seg til forbudsavtalen med den reservasjonen. Men NATOs førstebruk-opsjon må vekk - eller så må de allierte reservere seg mot den.

Ikkeførste-bruk har en innebygd nedrustningslogikk: Hvis ingen hadde dem, ville ingen trenge dem. Omlegging dit åpner for at flere land kan slutte seg til forbudsavtalen, med økt press på atommaktene som resultat.

Har storting og regjering baller til det?

Denne kronikken ble først publisert i Dagsavisen 19. september 2017: