Foto: NYT/NTB Scanpix

MOTVILLIG: I USA er støtteapparatet rundt småbarnsforeldre sparsomt frem til barna når skolealder. Her deltar USAs nåværende president Donald Trump på et rundeborsdmøte om barnehagedekning i september 2016.

Likestillingsparadokset

Publisert: 7. mars 2017

- Utvikling gir ikke nødvendigvis likestilling, sier seniorforsker Francesca Refsum Jensenius.

For et drøyt år siden ble NUPI-forsker Francesca Refsum Jensenius tildelt midler for å forske på kjønnsdiskriminerende lovgivning. Forskningsmidlene kom fra FRIPRO, under kategorien «unge forskertalenter».

Tilbake fra feltarbeid i USA, et av landene hun og partneren studerer i prosjektet WomEcon, sitter hun igjen med en viktig observasjon:

- Det er ingen lineær, entydig sammenheng mellom utvikling og likestilling. Vi har en tendens til å tenke at dersom bare andre land utvikler seg mer, faller likestilling også på plass. Men store deler av befolkningen i USA ønsker ikke at staten skal blande seg inn i hvordan folk lever livene sine.

Lovendring og kulturendring

I prosjektet, som skal pågå i fire år, studerer Jensenius og partner Mala Htun ved University of New Mexico som er Andrew Carnegie fellow, lovendringer som påvirker kvinners økonomiske likestilling rundt om i verden, med fokus på når og hvorfor slike endringer faktisk fører til forandringer i samfunnet.

- 8. mars handler gjerne om å sette fokus på behovet for endring i politikken her hjemme, eller på forferdelige forhold for kvinner i mindre utviklede land. Prosjektet vårt kommer til å ha hovedfokus på land der det åpenbart er store behov for lovendring og kulturelle forandringer for at kvinner skal kunne bli mer økonomisk likestilte, men vi har ikke lyst til å bare se på land som er langt bak i utviklingsløypa. Vi studerer også land som USA og Japan slik at vi kan sammenlikne likestillingsproblematikk i mange ulike kontekster, forklarer Jensenius.

Ond klassespiral

I arbeidet kombinerer forskerne landstatistikk med dybdeintervjuer i utvalgte «caser».  I USA møtte de to blant annet en meksikansk kvinne som oppholder seg ulovlig i landet. Hun bor i en liten, falleferdig campingvogn med mannen og de fire barna sine.

- Dette møtet gjorde sterkt inntrykk på meg. Alle barna er født i USA og er derfor amerikanske statsborgere. Privat barnehage er kjempedyrt, og velferdsprogrammer som «head start» begynner normalt ikke før barna er tre år, så moren er hjemme med babyen og toåringen, mens de to større barna går på skolen. Hun var ensom og isolert og viste tegn til depresjon. Det var helt åpenbart at hun trengte en pause fra å passe babyen. Løsningen ble at TV-en sto på hele tiden.

For å gjennomføre forskningsintervjuet, tok en av de to forskerne med spedbarnet og toåringen ut for å gi moren en pause, mens den andre snakket med henne.

- Etter noen minutter våknet hun liksom opp. Hun var utslitt av å være alene med to barn hele tiden. I USA råder en veldig individualistisk kultur. Uten noe støtteapparat blir mange kvinner gående alene hjemme. De som er ressurssterke kan kjøpe seg barnepass og hjelp i huset, men det er mange som ikke har råd til hjelp. Dette er ofte tungt for kvinnen, og usunt for barna. Da vi spurte hva som kunne hjulpet henne, var svaret at bare to timer dagen uten ansvar for barn ville utgjort en stor forskjell, sier Jensenius, og påpeker at mangelen på støtteordninger i landet forsterker eksisterende klasseforskjeller.

- Barna lærer ikke språk ordentlig før det offentlige skolesystemet fanger dem opp. Og mor blir ute av arbeidslivet så lenge at det blir veldig vanskelig å komme seg inn igjen.

Skvist ut av eget firma

En annen historie Jensenius trekker frem tilhører en jurist som etablerte et advokatfirma med to mannlige kollegaer. Hun jobbet mellom 70 og 80 timer hver uke og følte aldri at kjønn var noen begrensning. Så ble hun gravid. Selv om hun hadde lovfestet rett til fødselspermisjon – som i USA er ubetalt – tok hun opp spørsmålet med partnerne sine. De var ikke særlig støttende, og satte spørsmålstegn bak om hun var dedikert nok til egen karriere. Til slutt tok hun permisjon uten lønn, og sa fra seg  årsbonusen sin fordi hun følte hun ikke fortjente den.

-  Men da hun kom tilbake, maktet hun ikke jobbe mer enn 40 til 50 timer i uken. Hun hadde ikke lenger lyst til alltid å jobbe, og knapt se barnet sitt. Det endte med at partnerne stemte henne ut av partnerskapet og hun måtte jobbe videre som timebetalt konsulent.

Liten endringsvilje

Paradoksalt nok fant forskerne liten vilje til politisk endring – også blant kvinnene de intervjuet.

- På spørsmål om de ønsket endringer fra politisk hold, slik som statssubsidiert barnehage, svarte mange at nei, det hadde de egentlig ikke noe ønske om. De pekte på mange utfordringer for kvinner, men fremholdt likevel ønsket om å holde staten liten, sier Jensenius, og avslutter:

- Det er viktig at vi husker at mange av de tingene vi anser som nødvendige for likestilling her i Norge ikke har en endimensjonal sammenheng med utvikling. De handler om politiske valg og det er viktig at vi fortsetter å snakke om og være bevisste disse valgene. Erfaringer fra andre land kan bidra til å gjøre oss bevisste på hvor forskjellige valg leder hen. På 8. mars setter vi fokus på disse debattene. Det er en av grunnen til at denne feiringen fortsatt er så viktig.

Prosjekter