Tegning: politicalcartoons.com

USA og andre: Skal vi eller skal vi ikke involvere oss i Syria?

Syria fra vondt til verre

Publisert: 23. Feb 2014

Den arabiske våren kom også til Syria. Etter stort sett fredelige demonstrasjoner falt autoritære ledere og regimer i Tunisia og Egypt. I Libya og Syria utviklet situasjonen seg ganske annerledes. I Libya utviklet protestene mot regimet seg raskt til et væpnet opprør  der opprørerne etter hvert fikk hjelp utenfra. Med bakgrunn i et vedtak i  FNs sikkerhetsråd etablerte NATO en flyforbudssone over landet.

Mandatet fra Sikkerhetsrådet  ble etter hvert tolket så vidt at NATO i realiteten hjalp opprørerne gjennom sine angrep på regimets militære infrastruktur. Dette bidro sterkt til at opprørerne vant kampen og at Muammar Gaddafi ble drept. I Syria er situasjonen blitt en helt annen.

  • Hvordan har borgerkrigen i Syria utviklet seg siden starten i 2011?
  • Hvem har hvilke interesser i borgerkrigen?
  • Hvordan har stormaktene i regionen stilt seg til konflikten?
  • Hvordan spiller forskjellen mellom sunni- og sjiamuslimer inn?

I Syria utviklet opprøret seg over tid til en væpnet oppstand. Regimet satte inn sine sikkerhetsstyrker tidlig, allerede mot de første demonstrantene våren 2011, og benyttet blant annet snikskyttere mot fredelige demonstranter for å terrorisere dem fra å demonstrere. Regimet brukte også brutale militsgrupper til å angripe demonstranter. Etter hvert gjennomførte disse militsgruppene – kalt shabia – regulære massakrer.

Utover høsten 2011 vokste den væpnete motstanden. I mange landsbyer og bydeler ble det organisert væpnete selvforsvarsgrupper og militser. Stadig flere soldater deserterte fra den syriske hæren. Disse desertørene kalte seg Den frie syriske armé, som ofte kjempet sammen med de sivile militsgruppene.

2: Fram og tilbake for begge parter

Regimet til president Bashar al-Assad fryktet en utenlandsk intervensjon slik det skjedde i Libya. I likhet med i Libya krevde de syriske opprørerne at det skulle etableres en flyforbudssone over Syria slik at regimet ikke kunne bruke sitt flyvåpen – verken jagerfly eller helikoptre. Av frykt for at det internasjonale samfunnet skulle gi etter for opprørernes krav om flyforbudssone (slik at regimet ikke lenger kunne angripe fra luften), unnlot regimet å bruke flyvåpenet. Dette ga opprørerne en fordel. I tillegg kunne ikke regimet stole fullt ut på alle sine væpnete styrker. Derfor var det de mest lojale avdelingene som ble sendt rundt til ulike deler av landet for å forsøke å slå ned opprøret. Disse vanskelighetene førte til militær framgang for opprørerne i første del av 2012.

HHD14_6Midtostenkart

Kart over Midtøsten med stormakter

Da det viste seg at det internasjonale samfunnet verken kunne eller ville intervenere, tok regimet likevel i bruk flyvåpenet. Opprørerne klarte heller ikke å samordne sine styrker. De ulike delene av Den frie syriske armé greide ikke å samle seg under en effektiv ledelse. Heller ikke de mange lokale militsene klarte å samle seg til noen virkelig slagkraftig styrke. Disse forholdene bidro til militære framganger for regimet fra høsten 2012. Mye tyder også på at iranske rådgivere og tilsig av soldater fra den libanesiske Hizbollahmilitsen på regimets side, har forbedret den militære situasjonen for regimet.

3: Krigere utenfra = olje på bålet

Den uoversiktlige militære situasjonen i Syria har blitt forsterket av framvekst av en rekke islamistiske militsgrupper. Flere av disse gruppene er syriske og lokale. Det handler om folk som sier seg å kjempe i Guds navn mot det brutale regimet til Bashar al-Assad. I tillegg har det kommet en rekke islamister utenfra som vil slåss mot det de mener er et regime av vantro. Deres mål er en hellig krig (jihad) for å forsvare muslimer og etablere et islamsk styre – et emirat – i Syria (og Irak). Slike jihadister har kommet til Syria i stort antall. Mange kommer fra andre arabiske og muslimske land, men mange jihadister har også kommet fra Europa, inkludert noen fra Norge. Politiets sikkerhetstjeneste  (PST) anslår at det kan dreie seg om mellom 20 og 40 personer. Noen er allerede drept.

De utenlandske jihadistene er særlig organisert i to større grupper, Jabhat al-Nusra (Hjelpefronten/Nusrafronten) og Den islamske staten i Irak og Syria (ISIS). Begge har forbindelser til Al Qaida. Særlig disse jihadistene farer hardt fram mot sine motstandere. De forsøker å innføre islamsk styre og islamske straffelover (sharia) i de områdene de kontrollerer. Dette har ført til brutale overgrep og offentlige henrettelser, ikke minst i de områdene ISIS kontrollerer. Mange lokale syrere har protestert og blitt angrepet av jihadistene for dette. Brutaliteten til ISIS førte nylig (februar 2014) til at al-Qaidas leder brøt med denne gruppen.

HHD14_6MassefluktFRAsyriaFoto: unhcr.org

Syrere på masseflukt ut av eget land og inn i Tyrkia.

Det er anslått at det nå finnes om lag 1200 lokale og regionale militser  i Syria. Det sier nesten seg selv at det er vanskelig å koordinere disse på noen effektiv måte. Flere steder har det også kommet til væpnete sammenstøt mellom ulike militsgrupper.

Det er særlig jihadistene som forsøker å sikre seg kontroll på andre gruppers bekostning. Dette svekker den væpnete kamprn mot et regime som er langt mer samlet. Men selv om regimet har fordelen av å ha styrker under en enhetlig kommando, synes regimet ikke sterkt nok til å gjenvinne full militær kontroll i hele Syria på kort sikt.

4: Skjerpet rivalisering mellom sunnier og sjiaer

Borgerkrigen i Syria har allerede fått store konsekvenser i regionen Syria er del av. En viktig side ved konflikten er at den har skjerpet rivaliseringen mellom sunni- og sjiamuslimer. Sunniene utgjør det store flertallet – ca. 85 prosent – av verdens muslimer, mens sjiaene utgjør ca. 15 prosent.

Forskjellen mellom dem handlet i utgangpunktet om ulike syn på hvem som skulle etterfølge profeten Muhammed da han døde i 632. En gruppe mente at dette måtte være Ali – en tidlig omvendt, svært gudfryktig og modig muslim som sto profeten svært nær. Han var både profetens fetter og svigersønn. Ali fikk to sønner med profetens datter Fatima, og i ettertid har sjiaene ment at den rette leder for det muslimske fellesskapet, må være en etterkommer av Ali gjennom disse sønnesønnene til profeten. Denne gruppen fikk navnet shiat Ali som betyr Alis parti.

HHD14_6Etnisk_religSyria

Syria er et etnisk og religiøst meget sammensatt land.

Sjiaene mener etterfølgerne etter profeten Muhammed både skulle være åndelig veileder og samfunnets praktiske leder. De mener at Ali, og hans familie og etterkommere er spesielt utvalgt til å ivareta denne dobbelte funksjonen.

Sunnimuslimene mener derimot at Muhammed utropte den nære følgesvennen Abu Bakr til sin arvtaker.  De vektlegger ikke det åndelige lederskapet, som opphørte med Muhammed og åpenbaringen av Koranen, og mener Abu Bakr og de andre kalifene etter ham, var de riktige lederne av det muslimske samfunnet. Derfor kjenner sunniene seg friere til å velge mellom ulike kvalifiserte samfunnsledere. Sunniene kaller seg også nettopp det for å vise at de følger profetens riktige veisunna.

Blant sjiaene, som blant sunniene, finnes det mange retninger og teologiske varianter. Alawittene har sjiamuslimsk opprinnelse, men har teologisk beveget seg bort fra både sjia- og sunniislam. I Syria utgjør de ca. 12 prosent av befolkningen, og presidenten og flere ledende personer i regimet tilhører denne retningen. En av alawittenes uortodokse teologiske oppfatninger er at Ali hadde guddommelig natur og troen på reinkarnasjon. Dette gjør at alawittene også har blitt sett på med mistro av mange sjiamuslimer.

På midten av 1700-tallet oppsto en ekstremt puritansk variant  av sunniislam – wahhabismen (se fakta) på den arabiske halvøya. Denne teologisk-ideologiske retningen ble grunnlaget for det som skulle bli staten Saudi-Arabia og lå i strid med sjiamuslimer fra første stund. Wahhabiene mener sjiaene er kjettere. Det saudiske regimet har derfor alltid vært skeptiske til regimet i Syria, både fordi det domineres av det saudiene mener er en særlig kjettersk sekt og fordi det syriske Baathpartiet er nasjonalistisk og sekulært orientert. Partiet har alltid stått i opposisjon til de arabiske kongedømmene.

5: Rivalisering mellom Saudi-Arabia og Iran

Den ideologiske rivaliseringen mellom Iran (sjia) og Saudi-Arabia (sunni) ble på 1900-tallet dempet av svært pragmatiske grunner. Regimene i Iran og Saudi-Arabia var politisk konservative og hadde felles interesser av å bekjempe mer radikale og nasjonalistiske partier og frigjøringsbevegelser i Midtøsten, særlig etter 2. verdenskrig. Dette førte dem også inn i allianser med USA.

Etter at ayatollah Khomeini kom til makten i Iran i 1979 og etablerte et sjiaislamistisk styre, har imidlertid motsetningene mellom Saudi-Arabia og Iran vokst. De siste par-tre tiårene har dessuten USA mistet innflytelse i Midtøsten. Dermed har rivaliseringen blitt hardere, og Saudi-Arabia frykter at det iranske atomprogrammet kan føre til at landet skaffer seg atomvåpen. Den frykten deles av Israel – og plutselig har de gamle fiendene Saudi-Arabia og Israel fått felles interesser i å redusere Irans innflytelse og landets mulighet til å utvikle atomvåpen.

HHD14_6FredsforhandlSyriaTegning: politicalcartoons.com

Mange vil ha et ord med i laget om Syrias framtid.

I 1980 gikk Irak til angrep på Iran. I denne krigen som varte i åtte år og kostet godt over en million mennesker livet, støttet Saudi-Arabia Irak – særlig med penger. Irak mente da at de også utkjempet en krig på vegne av alle arabere mot det ikke-arabiske Iran. Iran på sin side fikk en alliert blant de arabiske statene, nemlig Syria som lenge hadde konkurrert med Irak om politisk og ideologisk innflytelse i Midtøsten.

Alliansen mellom Syria og Iran har gitt Saudi-Arabia interesse av å styrte regimet i Damaskus. Saudierne vil fjerne både en ideologisk motstander og svekke Iran ved å frata dem en alliert. Dermed gikk Saudi-Arabia ganske tidlig ut med politisk, økonomisk og trolig også militær støtte til den syriske opposisjonen. På den annen side har, som sagt over, Iran sendt våpen og rådgivere til Syria samt påvirket at sjiamilitsen Hizbollah i Libanon har sendt soldater til Syria. Dette gjør at borgerkrigen også har blitt en slags regional krig i miniatyr, eller en krig ved stedfortredere. De to stormaktene sitter bak og trekker i trådene til hver sine parter i Syria.

6: Tyrkias rolle

Syrias naboland Tyrkia ser seg i dag som en viktig stormakt i Midtøsten og forsøker å etablere gode forbindelser til mange ulike stater og regimer. Før den arabiske våren hadde Syria og Tyrkia nærmet seg hverandre politisk og inngått en rekke samarbeidsavtaler, selv om det er en moderat sunniislamistisk regjering i Tyrkia. Da opprøret startet, forsøkte Tyrkia å megle. De ønsket en demokratisk løsning som ville gitt sunnimuslimer (flertallet i Syria) og moderate islamister en større innflytelse på utviklingen i landet. Da regimet i Damaskus motsatte seg dette, begynte Tyrkia å støtte opposisjonen. Den har i dag fått muligheter til å operere fra tyrkisk territorium.

Samtidig har Tyrkia sine egne problemer med den store kurdiske minoriteten i landet. Derfor er regjeringen i Ankara skeptisk til den kurdiske delen av opposisjonen i Syria. Det fryktes at denne, som står den store autonomt nær, kan komme til å etablere en kurdisk stat eller et ezembed (indre selvstyre) område i det nordøstlige Syria. Det kan gjøre det vanskeligere for Tyrkia å komme til enighet med sine egne kurdere.

Dette kan forklare hvorfor det har kommet rapporter om at Tyrkia, som slett ikke støtter de ytterliggående islamistene ellers i Syria, likevel ser ut til å ha oppmuntret islamister i nordøst til å angripe den syrisk–kurdiske militsen i Det demokratiske unionspartiet – PYD.

7: Uoversiktlig situasjon og humanitær katastrofe

De mange aktørene i og utenfor Syria, og de mange kryssende interessene, gjør situasjonen svært uoversiktlig. Den humanitære situasjonen er også svært ille. De siste tallene (februar 2014) sier at 140 000 mennesker har blitt drept i løpet av de tre årene borgerkrigen har vart. Titusener har blitt skadet for livet, og ødeleggelsene er enorme i store deler av landet.

Mange har vanskeligheter med å skaffe seg det mest nødvendige, og mennesker sulter i områder hvor nødhjelp ikke kommer fram. Derfor er millioner på flukt fra krigshandlingene – svært mange internt i Syria, men flere millioner har også flyktet til nabolandene Dette utgjør en stor belastning på ressursene i disse landene, ikke minst Jordan og Libanon (se over).

Det er også en stor fare for at den syriske borgerkrigen kan føre til uro i nabolandene. Vi har allerede sett væpnete kamper mellom sunnier og alawitter rundt Tripoli nord i Libanon. Det har også vært angrep med raketter og bilbomber mot sjiadominerte områder i Sør-Beirut som hevn for at Hizbollah deltar i krigen i Syria på regimets side. Faren for en utvidelse av borgerkrigen til en større regional konflikt er derfor til stede.

HHD14_6SyriaHumanKataBilder: UNHCR.org

Syria: Den humanitære katastrofen forverrrer seg fra dag til dag.1: Nyankomne flyktninger, 2: flyktningleir i Libanon og 3: forferdelige, vinterlige forhold

8: Forhandlinger

Den uoversiktlige situasjonen, de steile frontene og ulike interessene gjør det vanskelig for FN å få til fruktbare forhandlinger mellom regimet og opposisjonen. De siste rundene i januar–februar i år (i Sveits) har ikke gitt resultater. Partene står langt fra hverandre, og regimet synes ikke villig til å akseptere et viktig krav fra opposisjonen, nemlig at president Bashar al-Assad må gå av.

 USA og Russland er på sin side enige om at det er viktig at Syria fortsetter å eksistere som egen stat innenfor nåværende statsgrenser, at en ny (overgangs-)regjering må bestå av representanter både for dagens regime og opposisjonen, og at den islamistiske terrorismen i Syria må bekjempes  for å hindre den i å bli internasjonal.

Frykten for et fullstendig sammenbrudd i Syria med muligheter for al-Qaida til å bruke landet som base for internasjonal terrorisme, gjør at enkelte i det siste har begynte å antyde at Vesten og USA også bør støtte regimet til Bashar al-Assad. Som det minste av flere onder.

9: Syria i sum: fra vondt til verre

Situasjonen i Syria har utviklet seg fra vondt til verre. De mange ulike interessene, ideologiske og teologiske forskjeller og regional stormaktsrivalisering, særlig mellom Iran og Saudi-Arabia, skjerper konflikten og vanskeliggjør en forhandlingsløsning. Framveksten av internasjonale jihadistiske grupper med tilknytning til al-Qaida gir grunn til å frykte en økning i islamistisk terror fra krigere som vender tilbake til sine egne land – med konkrete terroristferdigheter og skjerpet hat.

Russland og USAs ulike posisjoner i konflikten gjør det vanskelig for verdenssamfunnet å utvikle en felles strategi for en fredelig løsning gjennom FN. Derfor står vi etter alt å dømme overfor en langvarig borgerkrig i Syria. Med en tilhørende forverring av den humanitære katastrofen.

HHD14_6Syriasoner

Hvor i Syria står partene sterkest?