Big Tech gjør staters jobb

(Morgenbladet) Stadig flere kritiske øyne retter seg mot de store internettselskapene og deres rolle i moderne samfunn. Selskaper som for 10 år siden ble hyllet som en demokratiserende kraft får nå skylden for populisme, sensur og radikalisering. Selv om kritikken er berettiget ignoreres ofte et helt grunnleggende poeng: private internettselskaper blir bedt om å fylle politiske vakuum der stater har feilet. Når stater og internasjonale organisasjoner mislykkes i å løse vår tids viktigste utfordringer er ikke problemet at Twitters løsninger er for dårlige, problemet er at de blir bedt om å lage de.

Etter opptøyene i USA 6 januar valgte en lang rekke digitale plattformer, blant annet Twitter, å utestenge den utgående presidenten Donald Trump. Der noen mente utestengelsen var på tide, har andre vært bekymret over makten Twitter har til å styre ordskiftet. Tysklands forbundskansler Angela Merkel var skeptisk til at Twitter kunne sette munnkurv på demokratisk valgte statsledere, en bekymring delt av Jonas Gahr Støre her hjemme. Statsminister Erna Solberg støttet derimot utestengelsen med begrunnelsen «Twitter sier at Trump har gått mot innholdskravene deres, og det må vi akseptere».

At sosiale medier som Facebook og Twitter har muligheten til å sensurere hva som publiseres har lenge vært et velkjent problem, uttrykt i alt fra Aftenpostens sjefsredaktør Espen Egil Hansens beryktede brev til Mark Zuckerbergs til Zuckerbergs innrømmelse av at Facebook trenger regulering. Til tross for dette har regulering av innhold på sosiale medier vært mer eller mindre fraværende, og i stor grad opp til selskapene selv.

Innholdsmoderering er bare et eksempel på en større trend der private selskaper blir bedt om å fylle politiske vakuum, særlig når det kommer til digital politikk. Dels kan nok dette forklares som et etterslep av at private selskaper var motoren i digitaliseringen, dels har det vært en uvilje for stater å ta ansvar for det som strengt tatt er deres ansvarsområde. Samtidig som Facebook og Twitter får massiv kritikk for deres håndtering av ytringsfrihet dukker det stadig opp nye politiske vakuum de blir bedt om å fylle. Som et illustrerende eksempel kan man ta det globale markedet for salg av digitalt overvåkningsutstyr.

Bruken av overvåkningsutstyr eksploderte som en følge av krigen mot terror. Å kunne ha tilgang til digital kommunikasjon ble et krav internettleverandører verden over måtte forholde seg til, og europeiske og amerikanske selskaper hoppet gladelig inn i markedet som åpnet seg opp. Gradvis utviklet overvåkning seg fra passiv innhenting av datatrafikk til salg av hackeverktøy og ansiktsgjenkjenning. Plutselig var overvåkning av alle med en mobil innenfor rekkevidden til de med stor nok lommebok.

Globalt har dette markedet gjort stor skade, ikke minst for journalister og regimekritikere i de mer autoritære deler av verden. Når den Arabiske våren nådde Syria, var det Europeisk overvåkningsteknologi Bashar Al-Assad brukte for å få has på demonstrantene. Det franske selskapet Qosmos ble saksøkt for å ha bistått Assad i å torturere og henrette motstandere, og organisasjoner som Amnesty avslørte en lang rekke andre lyssky salg. Til tross for avsløringene skjedde det lite politisk, og overvåkningsmarkedet har rullet videre siden den gang. Qosmos selger fortsatt overvåkningsutstyr på konferanser verden over, nå som en del av svenske ENEA.

Mest oppmerksomhet har likevel det Israelske selskapet NSO Group fått. Deres spionprogramvare – som utnyttet en feil i den populære meldingstjenesten WhatsApp – ble solgt til blant andre Saudi Arabisk etterretning, som brukte den til å overvåke journalisten Jamal Kashoggi, senere drept og partert i den Saudiske ambassaden i Tyrkia.

Siden den gang har det samme spionprogrammet blitt oppdaget på telefoner verden over, og Norge er intet unntak. I 2019 måtte Iyad el-Baghdadi, som er innvilget asyl i Norge, i dekning etter at CIA advarte om et mulig attentat. Til E24 påsto el-Baghdadi at også han var et mål for spionprogramvare levert av NSO Group. Så lenge diktaturer kan kjøpe tilgang til avanserte spionverktøy gjennom et åpent og lite regulert marked vil el-Baghdadi neppe være den siste i Norge som blir rammet.

At dette markedet er et problem, har vært kjent lenge. Allerede i 2013 sa toppsjefen for amerikansk etterretning James Clapper at noe måtte gjøres for å begrense tilgangen på avansert spionprogramvare, og FNs spesialrapportør David Kaye ba i 2019 om en umiddelbar stans av salg av overvåkningsutstyr. Men gode tiltak for å løse problemet har latt vente på seg. EU fikk først i høst på plass strengere regulering av markedet, land som Sverige og Finland hadde blokkert forsøkene i flere år. Resultatet har vært et stort politisk vakuum der fornuftig regulering skulle vært: salget av spionprogramvare har gått fra en nisje til et marked i enorm vekst.

Å fylle dette politiske vakuumet har i stedet blitt overlatt til de amerikanske internettgigantene, som trer inn der politikere i USA og Europa har mislyktes. Tidligere nevnte NSO Group er nå igjen i søkelyset etter et massivt søksmål fra Facebook, eieren av WhatsApp. Søksmålet har fått støtte fra blant annet Google og Microsoft, og sistnevnte peker nettopp på manglende regulering av det de kaller «digital leiesoldater» som grunnen til at de nå må ta saken i egne hender.

Tilsynelatende er dette et perifert og sært eksempel, men det er et eksempel på en større og viktigere trend. De store internettselskapene leverer riktignok mangelfulle løsninger på komplekse problemer, men de er ofte de eneste som tar tak i problematikken. At en digital verden styrt på innfallene til tech-milliardærer skaper problemer burde ikke overraske noen.

Det er fullt mulig at man om fem år ser tilbake på Facebooks søksmål som en katastrofe. Selskaper som NSO bidrar ikke bare til tortur av journalister, de bidrar også til å stanse terrorangrep og rulle opp nettverk som sprer barnepornografi. Få vil felle tårer om Saudi Arabia mister muligheten til å halshogge kritikere, men en verden hvor søksmål fra Facebook setter rammene for etterretningsarbeid kommer med store, og uforutsigbare, konsekvenser. Å regulere og kontrollere salget av spionprogramvare er et komplekst og vanskelig tema, akkurat som å bestemme hvem som skal kunne si hva på Twitter.

Å kreve at Facebook skal være løsningen på overvåkningsproblematikken er like urimelig som å forlange at Twitter skal håndtere Donald Trump på en forbilledlig måte. I stedet for å rette kritikken utelukkende mot de store internettselskapene og deres aparte avgjørelser bør vi spørre oss hvordan de fikk posisjonen i utgangspunktet. Hvis svaret på det spørsmålet er at politikken feilet, ikke forstod omfanget og reagerte for seint, er ikke det egentlige problemet at private selskaper leverte en løsning som ikke holdt mål.