Jakten på utenrikspolitisk fotfeste etter brexit

I 2016 stemte et flertall av britiske velgere for å melde Storbritannia ut av EU. Brått måtte Storbritannia finne sin nye rolle i verdenspolitikken – utenfor EU. I 2017 presenterte daværende statsminister Theresa May visjonen om et nytt og globalt Storbritannia – «a Global Britain».

NUPI-forskerne Kristin Haugevik og Øyvind Svendsen publiserte nylig artikkelen «On safer ground? The emergence and evolution of ‘Global Britain’» i det anerkjente tidsskriftet International Affairs. Her undersøker de hvordan konseptet «Global Britain» ble brukt for å utvikle Storbritannias utenrikspolitiske rolle etter brexit.

– Det var viktig for May-regjeringen å formidle at de ikke skulle lukke seg og stenge omverdenen ute etter brexit, forklarer Svendsen.

Det nye, globale Storbritannia hadde ikke meldt seg ut av EU, men inn i resten av verden.

– May argumenterte for at brexit bød på flere muligheter enn begrensninger for britisk utenrikspolitikk. Nå sto Storbritannia friere til å inngå nye internasjonale handelsavtaler, sier Haugevik.

• Les artikkelen her (open access): On safer ground? The emergence and evolution of ‘Global Britain’

Jakten på nytt fotfeste

NUPI-forskerne argumenterer for at de konservative regjeringene til Theresa May og Boris Johnson brukte historien om «Global Britain» for å:

• tilbakevise internasjonal kritikk og latterliggjøring
• dempe hjemlige bekymringer
• gi britisk utenrikspolitikk en ny retning og ramme 

– Vi ønsket å undersøke hvorfor og hvordan ideen om «Global Britain» utviklet seg; vi har ikke lagt noe vekt på hva slags idé brexit var eller hvorvidt dette var en god eller dårlig strategi, sier Svendsen.

Det teoretiske utgangspunktet for artikkelen er at moderne stater ikke bare søker fysisk og materiell sikkerhet, de er også opptatt av hvem de er, eller oppfattes å være, på den internasjonale arenaen. Dette kalles ontologisk sikkerhet, og legger føringer for utenrikspolitisk retorikk og handlingsrom.

– Når stater opplever at deres identitet og omdømme kommer under press, kan nasjonale narrativer, slik som den om «Global Britain», virke stabiliserende, forklarer Haugevik.

Så hvor godt fungerte narrativet om «Global Britain»?

Blankt lerret

– I begynnelsen ser vi at «Global Britain» var lite konkret og definert. Storbritannia skulle inngå veldig mange handelsavtaler i veldig mange områder på kort tid. Det var snakk om hele verden, men særlig Øst-Asia og Stillehavsregionen, sier Svendsen.

Storbritannia trengte nye handelsavtaler etter brexit. Statsminister May hadde erklært at de var tilbake på verdenskartet, spesielt i Asia. Men arbeidet med handelsavtalene gikk ikke helt etter planen. 

– En utfordring for Storbritannia var nok at andre stater ikke opplevde dem som den handelsstormakten de presenterte seg som. Storbritannia lovte mer enn de hadde ressurser til å gjøre etter brexit. Og de store handelsavtalene lot vente på seg. Da ble narrativet om «Global Britain» vanskeligere å selge, sier Svendsen.

Hjem igjen

Artikkelen viser hvordan narrativet om «Global Britain» endret retning etter 2017, både tematisk og geografisk. Først fra internasjonal handel til sikkerhet og forsvar, så fra Øst-Asia og Stillehavsregionen til det euro-atlantiske området.

Forskerne mener det er enklere for stater å lykkes med stabiliserende narrativer når de knyttes til felt og områder hvor staten allerede har et godt fotfeste.

– Vi mener disse to dreiningene ga historien om Storbritannia etter brexit økt troverdighet og kraft – både hjemme og ute. Storbritannia var rett og slett mer på hjemmebane, sier Haugevik.

– Som handelspartner fikk ikke Storbritannia den anerkjennelsen de ønsket seg, men innen forsvar og sikkerhet er de en atommakt, og de er en markant stemme i NATO, legger Svendsen til. 

• Les mer: Britenes Europa-comeback

Vekker engasjement

Artikkelen er allerede blitt lagt merke til, og forskerne har fått mange positive tilbakemeldinger.

En av dem som er mindre fornøyd er David Frost, som var Storbritannias brexit-forhandler under Boris Johnsons regjering. På Twitter/X skrev Frost at NUPI-forskernes artikkel illustrerer «den nesten fullstendige frikoblingen mellom dem som driver med utenrikspolitikk og akademikere som skriver om det».

– Jeg tror det er fordi han ikke er med på begrepsbruken, kommenterer Svendsen. 

– Vi argumenterer for at den britiske staten gikk gjennom en slags identitetskrise, og jeg forstår at akkurat det er vanskelig å akseptere for en av de som satt helt sentralt i prosessen.

Han synes likevel det er positivt at artikkelen når ut også til dem som jobbet med å sette visjonen om «Global Britain» ut i live, selv om de ikke nødvendigvis er enige i analysen.