Forskningsprosjekt
Utviklingen av en ny europeisk sikkerhets- og forsvarsarkitektur og implikasjonene for europeisk og norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk
Arrangementer
Fra både EU-institusjonenes og enkelte medlemslandsside er behovet for mer "strategisk autonomi" blitt fremmet. Til tross for uenighet om hva dette skal bety i praksis, så har det satt fart i en rekke prosesser som alle har til hensikt å styrke europeisk forsvarsevne. Disse prosessene foregår både innenfor EU (PESCO, CARD, EDF og utviklingen av et strategic compass) og utenfor (EI2, JEF, FNC NORDEFCO samt en rekke bilaterale samarbeidsavtaler).
Mens de fleste av disse er orientert mot mer langsiktig kapabilitetsutvikling er andre initiativer opptatt av å styrke evnen til å rask handling. Gitt endringer i den geopolitiske konteksten, vil en videre styrking av den europeiske sikkerhets- og forsvarspolitiske evnen mest sannsynlig fortsette – både innenfor og utenfor formelle institusjoner. Spørsmålet er på hvordan den nye europeiske sikkerhets- og forsvarspolitiske arkitekturen vil se ut.
Målet med EURODEFENCE er å undersøke hva disse nyere initiativene betyr i en større sikkerhets- og forsvarspolitisk kontekst: Hvilke implikasjoner det har for Europas evne til å håndtere potensielle sikkerhetstrusler og hvordan Norge, som alliert og tett samarbeidspartner i EU, blir påvirket av disse nye europeiske forsvarsinitiativene.
Prosjektet er et samarbeidsprosjekt med Høgskolen i Innlandet.
Relevante opptredener og publikasjoner:
European Actorness in a Shifting Geopolitical Order. European Strategic Autonomy Through Differentiated Integration
Pernille Rieker og Mathilde Giske har gitt ut boken European Actorness in a Shifting Geopolitical Order. European Strategic Autonomy Through Differentiated Integration. Bokkapittelet "EU(ropean) differentiated defence integration" er særlig relevant for dette prosjektet. Boken er Open Access og kan lastes ned her når den blir tilgjengelig 31.12: https://link.springer.com/book/9783031445453
EUs respons på krigen i Ukraina: Krigen i Ukraina (bok)
Pernille Rieker, Marianne Riddervold og Elsa Gunnarsdottir har skrevet kapittelet "EUs respons på krigen i Ukraina" i Krigen i Ukraina (Fagbokforlaget, 27 April 2023).
Symposium om den Europeiske Union og Norges sikkerhets- og forsvarssamarbeid
NUPI, sammen med Utenriksdepartementet, Forsvarsdepartementet, EUs utenrikstjeneste EEAS, og EUs Institutt for Sikkerhetsstudier (EUISS), arrangerte et lukket symposium om sikkerhets- og forsvarssamarbeid mellom EU og Norge i Oslo 30. mars 2023. Symposiet la til rette for utvekslinger mellom sentrale aktører og var et oppspill til den bilaterale dialogen om sikkerhets- og forsvarssamarbeid mellom Norge og EU senere samme dag.
Prosjektleder
Deltakere
Aktuelt
PODKAST: Europa rustar opp
PODKAST: EUs rolle i europeisk sikkerhet og forsvar
Nye publikasjoner
A more strategic European Union in a more contested space
Space is becoming an increasingly important domain for societies and politics alike, also from a geopolitical and hence security and defence perspective. The EU is a key actor in space, but its approach to space is changing in a more uncertain and contested geopolitical environment. While still focused largely on the civilian aspects of space, the EU has developed a more strategic approach towards space, increasingly using the domain also for security and defence, including military, purposes. As the EU develops quickly in a more challenging and uncertain environment, Norway needs to understand EU developments and their implications at an early stage, and work to secure participation where interests align.
Adapting to turbulent waters: EU maritime security and implications for Norway
Maritime security has become a top priority for the EU, as evident in its Strategic Compass for security and defence (2022) where it was identified as a strategic domain. The intensification of geopolitical tensions has further extended strategic competition to the seas. At the same time, a proliferation of threats has emerged at sea, including the security of migration routes, human rights at sea, implications of climate change and global warming, and the pressing challenges posed by organised crime and marine terrorism. The attacks on the Nord Stream pipelines have heightened the urgency for safeguarding critical infrastructure at sea, for surveillance, and coastal and offshore patrolling. Governance of the high seas invites further challenges. They are considered part of the Global Commons that, as with outer space, the atmosphere and the poles, are largely beyond the jurisdiction of nation states. Against the backdrop of escalating tensions and decline in international cooperation, enhancing the EU’s maritime presence has been recognised not only as a paramount security imperative, but also as an economic interest of the Member States: The EU has the largest maritime territory in the world (counting exclusive economic zones), is home to 329 key seaports and most goods to and from Europe travel via the sea (90% of trade exports). In addition, up to 99% of global dataflows travel via subsea cables, and the EU’s energy dependence on oil and gas, which largely travels to the EU via the sea, remains high. Maritime security is thus among the fastest-growing EU policy areas. In addition to the threats listed above, Russia and China's increasing assertiveness at sea has intensified longer term processes towards an increasingly robust and multifaceted EU maritime foreign and security policy.
Cooperation in an Era of Strategic CompetitionEU-NATO Relations in the Context of War and Rivalry
Denne Policy Brief-en ser på det voksende forholdet og samarbeidet mellom EU og NATO. Den er skrevet i kontekst av en retur mot krig i Europa, og økende strategisk rivalisering mellom USA og Kina. Europeere har lenge ønsket å ta mer ansvar for sitt eget forsvar, og det er nå en mulighet til å bygge disse relasjonene.
Europeanisation of Norwegian security and defence policy. Nordic cooperation as vehicle.
Med Russlands invasjon av Ukraina har europeisk tryggleik blitt sett i høge beredskapen og betydninga av både EU og NATO forsterka. Val av ein meir isolasjonistisk president i USA igjen i 2024 eller 2028 kan ikkje sjåast bort frå. Å auke europeisk tryggleik og forsvar bør derfor vere eit sentralt mål for både Noreg og europeiske allierte, skriv NUPI-forskar Pernille Rieker i denne policy briefen. Ei slik europeisering bør sjåast som eit supplement til Noregs NATO-medlemskap, men bør innebere ei meir seriøs investering i ulike initiativ tatt av EU og viktige medlemsland (Frankrike og Tyskland), og dessutan initiativ tatt av Storbritannia. Styrking av nordisk tryggleik og forsvarssamarbeid bør også sjåast på som ein reiskap for ei svært velkommen europeisering av norsk tryggleiks- og forsvarspolitikk. Når Sverige og Finland no går inn i NATO og Danmark vender tilbake til EUs felles tryggleik og forsvarspolitikk (CSDP), er potensialet for nordisk tryggingssamarbeid som eit middel i ei slik europeisering stort, ifølgje denne policy briefen.
Keeping up with the emerging European Defence Union: synchronising third country participation
Years of underspending combined with off-the-shelf weapons deliveries to support the Ukrainian armed forces has confronted EU countries with a threefold challenge: to replenish stockpiles; replace obsolete Soviet era equipment; and reinforce the innovation of new capabilities. As a matter of urgency, member states have dramatically increased their defence spending, while the EU institutions have proposed a raft of new policy instruments to invest, develop and procure in a joined-up manner. There is now a serious opportunity for member states to meet old and new pledges by overhauling the EU’s defence industrial and innovation regime. But they shouldn’t do so in splendid isolation. The direct involvement of third countries will be necessary to coordinate priorities, foster the transfer of technology and materials, screen for investments by strategic rivals, and monitor the end-use of military capabilities developed across value chains. EU rules and conditions for third country participation in defence industrial and technological cooperation should be developed in such way so as not to signal to the US, Canada, Norway, Japan and other allies and like-minded countries that their companies are no longer welcome on the EU’s emerging single defence market. To suggest otherwise would neither be good for the future competitiveness of the European industry nor for the protection of the EU’s security interests.
Making Sense of the European Side of the Transatlantic Security Relations in Africa
Denne artikkelen tar sikte på å undersøke transatlantiske sikkerhetsrelasjoner i Afrika: Hvordan kan de karakteriseres? Har de blitt svekket eller styrket i løpet av det siste tiåret? Hvordan kan denne utviklingen forklares? Ettersom NATO hittil ikke har vært tungt engasjert på det afrikanske kontinentet, synes det fornuftig å ta for seg forholdet mellom EU og USA. Afrika har vært et bekymringsmoment for EU (og dets medlemsland) i flere tiår grunnet geografisk nærhet og historiske bånd. Afrika har imidlertid siden 2001 fått økt sikkerhetspolitisk betydning for både Europa og USA, dette grunnet internasjonal terrorisme og (for Europa) hensyn til migrasjonsstrømninger. Frankrike har fra europeisk side vært den dominerende aktøren, noe som har gjort det transatlantiske sikkerhetssamarbeidet i Afrika hovedsakelig om fransk-amerikanske relasjoner. Frankrikes ledende rolle i Europas sikkerhets- og forsvarsengasjement, med stadig økende tilslutning fra andre EU-land og tilknyttede ikke-medlemmer, medfører et bilateralt forhold som handler om mer enn bare samarbeid mellom to stater. Ved å anvende et rammeverk som tar høyde for EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk, en prosess som i økende grad bærer preg av en differensiert og fleksibel integrasjon med fransk ledelse, må utviklingen av det fransk-amerikanske samarbeidet i Afrika forstås som et uttrykk for en bredere transatlantisk allianse i regionen.
The European Maritime Security and Defence Policy Architecture: Implications for Norway
Maritim sikkerhet står høyt på den internasjonale og europeiske sikkerhetsagendaen, og derfor har en rekke nye initiativer og handlinger utviklet seg innenfor EU, NATO og gjennom bilaterale/minilaterale avtaler. For å øke Europas felles kapasitet og sikre mer målrettede reaksjoner, er det behov for bedre koordinering mellom ulike organisasjoner og fora. NATOs 2022 strategiske konsept og EUs parallelle strategiske kompass tilbyr en mulighet til å gjøre dette. Bilaterale og minilaterale forsvarsgrupperinger kan styrke europeisk maritim sikkerhet ved å akselerere kapasitetsutvikling og fremme forbedrede nivåer av interoperabilitet. Norge bør videreutvikle sin politiske dialog og praktiske samarbeid med EU, og sikre deltakelse i store forsvarsinitiativer som EDF og PESCO, ulike programmer og samarbeidsordninger med EUsForsvarsbyråe (EDA). Norge bør forfølge ytterligere lederroller i NATO for å styrke både nasjonale interesser og transatlantisk sikkerhet innenfor det maritime sikkerhetsdomenet. Norge bør aktivt fremme forsterket EUNATO-samarbeid om maritime sikkerhetsspørsmål, inkludert nærmere samordning av strategisk tenkning, politikk og investeringer hos de to organisasjonene. Minilaterale’ strukturer kan tillate Norge å slå seg sammen med likesinnede nasjoner for å handle raskt i maritime spørsmål av felles betydning.
European defence beyond institutional boundaries: Improved European defence through flexibility, differentiation and coordination
Som et svar på den endrede geopolitiske situasjonen er det tatt initiativer for å styrke det europeiske forsvaret i NATO, i EU, men også bi- og multilateralt mellom EUs medlemsland og assosierte ikke-medlemmer, som Norge. Denne policy-briefen argumenterer for at alle disse prosessene må tas i betraktning når vi ønsker å måle Europas fulle sikkerhets- og forsvarskapasitet. Snarere enn et tegn på fragmentering forbereder de grunnen for en ny europeisk forsvarsarkitektur, preget av høy grad av fleksibilitet, som til slutt kan være bedre tilpasset dagens sikkerhetskontekst. For å maksimere effekten av denne differensierte forsvarsarkitekturen er det imidlertid nødvendig med en viss koordinering mellom de ulike initiativene. Det er nå et vindu med mulighet for slik koordinering, ettersom to nøkkelprosesser nå kjører parallelt: utviklingen av et nytt «strategisk konsept» for NATO og utviklingen av et «strategisk kompass» i EU. Hvis dette lykkes, kan vi håpe på utviklingen av et mer fleksibelt og dyktig europeisk forsvar.
Navigating High-Profile and Low Availability: Norway and the Emerging US Maritime-Strategic Approach
Sammendrag: Til tross for en gjenoppblomstring av russisk marinemakt, og påfølgende økning i USAs strategiske maritime interesse i Nordflanken og Norge, er det usannsynlig at amerikanske marinestyrker kommer tilbake til denne regionen. Snarere danner en kombinasjon av fire separate, men sammenhengende utviklinger grunnlaget for en ny amerikansk maritim-strategisk tilnærming til NATOs nordflanke. Denne policybriefen ser på disse tilnærmingene og gir følgende anbefalinger: Styrke det norske forsvaret og marinen budsjetter. Fortsette og øke europeisk forsvarsintegrasjon og samarbeidsinnsats, som f.eks. Joint Expeditionary Force. Europeisk operativ planlegging bør gjenspeile sannsynligheten for begrenset amerikansk marinehjelp i de innledende fasene av en konflikt. Arbeide mot europeisk samarbeid om maritime operasjoner utenfor området. Utforske potensialet i å erstatte Marine Corps tilstedeværelse i Norge med den amerikanske hæren.