Publikasjoner
Norway’s strategic dependencies in global supply chain networks
Economic interdependence and global supply chains are being investigated anew. For a long time, a belief in the ability of growing economic ties to foster cooperation, dampen conflict, and enhance prosperity was predominant in academic and political thinking alike. However, these assumptions have recently proven to be half-truths at best. Rather than dampen conflict, the asymmetries of global supply chains have turned them into coercive tools for the powerful to wield against the powerless. Through sanctions and export controls, states controlling vital chokepoints in global economic networks can cause harm in targeted states, and through controlling the nodes of information highways, intelligence agencies can gain access to sensitive information by leveraging the key position of their domestic companies. For states with small, open economies, this development poses a thorny problem: the toolbox for realigning global supply chains is limited, but reliance on supply chains beyond national control is extensive. The problem is not limited to being in a position of dependence, however. For smaller states, being in control over global assets, or being a key provider of a product or resource others depend on can be a double-edged sword. As economic coercion becomes more widely deployed, the impetus for protecting and securing assets increases, and the risk that they might drag smaller states into geopolitical contests grows. Addressing these concerns, it is vital to develop tools, frameworks, and methodologies for assessing supply chains from a national perspective, with a focus on how economic interdependence might introduce geopolitical risks. Against this background, this report builds on recent theoretical and methodological developments for analyzing global supply chains in light of their potential for geopolitical weaponization. More precisely, it will study Norway’s position in global value chains by combining recent methodological developments on the network analysis of supply chains and recent analysis of country-level aggregated analysis of supply dependencies. This allows for a study of supply chains as networks of economic relations, in which the position of different national economies contains both strategic capacities, or assets, by being central suppliers on which other countries depend, and vulnerabilities, by depending heavily on other countries. The report thus uses network analysis to identify Norway’s positions and their related strategic vulnerabilities and assets. Link to the Annex for this report: https://www.nupi.no/publications/cristin-pub/annex-to-the-report-norway-s-strategic-dependencies-in-global-supply-chain-networks
How does climate change affect peace and security?
This comic is based on findings from our series of Climate, Peace, and Security Fact Sheets, which aim to present reliable, relevant, timely and actionable information and analysis on climate-related peace and security risks in selected countries and regions on the United Nations Security Council Agenda. The Climate, Peace, and Security Fact Sheets are a joint product by the Norwegian Institute of International Affairs (NUPI) and the Stockholm International Peace Research Institute (SIPRI), with funding from the Norwegian Ministry of Foreign Affairs. The information in this comic does not necessarily reflect the views of the donor.
A role for state governments in social licensing for renewable energy projects in Mexico
In Mexico, energy governance has mainly been a federal matter. However, the state (regional) governments, motivated by environmental and climate concerns, economic development opportunities, and social community needs, have recently started to explore ways to facilitate renewable energy development. But although state governments claim renewable energy reduces energy poverty and express support for a just transition, these projects do not seem to have social licenses—explicit support for them to proceed—at the local community level. The discrepancy between rhetoric and reality is related to the way these projects are negotiated and implemented. In this policy brief we examine two paths that the Mexican states can take to improve the social licensing of renewable energy projects. First, they can establish a framework for ethical conduct and evaluation of the potential impacts of renewable energy projects, including elements such as adherence to international standards, inclusive planning processes, and environmental and social impact assessments. Second, they can implement proactive, engagement-focused measures that empower state and local governments to facilitate renewable energy projects and reduce transaction costs.
Mapping renewable energy policy development at the state level in Mexico
This report maps renewable energy policy development at the state (provincial) level in Mexico and tracks early experiences with renewable energy deployment in four selected Mexican states. “Renewable energy policy” refers to the policy instruments that state governments have adopted to facilitate renewable energy deployment (e.g., long-term climate and energy strategies and subsidies), and the institutionalization of these instruments through the establishment of state entities responsible for their implementation (e.g., state energy agencies).
Blikk på EØS 30 år
Norge har gjennom 30 år vært knyttet til EUs indre marked gjennom EØS-avtalen. Dette har ifølge foreliggende forskning ført til en kraftig vekst i handelen og en økning i realinntekten på 2-6%. I tillegg kommer andre gevinster, for eksempel administrativ innsparing ved å ha et felles regelverk i EØS, og velferdsgevinster av felles miljøregulering i Europa. EØS-avtalen er unik ved å ha et omfattende felles regelverk som oppdateres løpende. Tusenvis av EØS-bestemmelser er del av lover og praksis som folk og bedrifter møter hver dag uten nødvendigvis å vite at de skyldes EØS. Østutvidelsen fra 2004 gjorde EØS til et integrert og voksende marked med over 500 millioner innbyggere, og har ført til økonomisk og sosial utjevning i Europa ved at de nye medlemslandene har tredoblet inntekten. Innvandrere fra nye EU-medlemsland har høy yrkesdeltaking og står nå for ¼ av innvandrere i Norge. EU er fortsatt Norges klart viktigste partner med rundt 60% for både handel og investeringer. I EØS-området har handelen mellom og med nye medlemsland vokst raskest. For handelen med varer har EØS ført til et sømløst felles marked for de sektorer som omfattes. Også for tjenester har EØS ført til sterkere integrasjon, men forskjeller mellom nasjonale reguleringer begrenser fortsatt handelen. Fullføring av det indre marked for tjenester er viktig for små og mellomstore bedrifter, og viktig for å skape effektive verdikjeder i Norge og Europa. Norge har i EØS-perioden hatt en betydelig bytteforholdsgevinst på grunn av sterkere prisvekst for eksport enn for import, og handel både i og utenfor EØS har bidratt til dette. EU har de siste årene lempet på regelverket for statsstøtte i det indre marked, dels motivert av det grønne skiftet og subsidier i Kina og USA. Dette fører til en ny industripolitikk med nye samarbeidsformer der EFTA kan delta, men med noen utfordringer. Digitalisering har skapt nye globale utfordringer der EU spiller en ledende rolle som regulator, med virkninger også for EØS. Spesielt har felles regulering i telesektoren gitt store gevinster og bidratt til konkurransedyktige digitale tjenester. I det nye handelspolitiske klimaet blir skillet mellom hva som er innenfor og utenfor EØS gradvis mer uklart. Et eksempel er klimapolitikken, der Norge gjennom EØS deltar i EUs system for klimakvoter, men det er uavklart om Norge skal innføre EUs karbonavgift på import fra tredjeland (CBAM). Samarbeidet med EU påvirker i økende grad handelspolitikken overfor tredjeland, der EFTA tradisjonelt har hatt selvstendighet. Den nye geopolitikken fører også til handelspolitiske utfordringer som ikke dekkes av EØS, og der EFTA ikke har noe klart svar samtidig som EU innfører nye virkemidler. På noen områder, for eksempel eksportrestriksjoner og sanksjoner, har Norge et stadig tettere samarbeid med EU.
Revisiting the Case of Ethnography and International Relations
Denne artikkelen går tilbake til debatten om rollen til etnografi innen International Relations. Den gjør dette primært ved å belyse tre spenningspunkter i litteraturen om etnografi innen internasjonale relasjoner. For det første tar den opp utfordringene knyttet til å implementere etnografi etter de refleksive metodologiske utviklingene som har funnet sted innen sosialantropologi siden 1980-tallet. For det andre undersøker den hvordan man kan overvinne visse skala-relaterte spørsmål og hvordan man metodologisk kan konseptualisere det 'internasjonale'. Når man ser på problemstillinger som på en eller annen måte eksisterer og opererer på internasjonal skala, kan den etnografiske oppgaven med fordypning i lokale scener noen ganger virke som en uegnet tilnærming. Imidlertid hevder jeg at denne problematiseringen avhenger av en bestemt metodologisk forståelse av hva det internasjonale er. Jeg forsøker å formulere en alternativ metodologisk tilnærming som tar på alvor ideen om at internasjonale relasjoner alltid kan nås lokalt. Denne artikkelen antyder at en av hovedløsningene på skala-utfordringen er å metodologisk forlate forestillingen om totaliteter som et høyere nivå. På denne måten kan etnografi muliggjøre viktige forståelser av sosiale relasjoner som eksisterer på tvers av lokale og globale skalaer.
Constraints, Dilemmas and Challenges for EU Foreign Policy in Venezuela
Years of increasingly authoritarian rule and economic mismanagement by President Nicolás Maduro have turned Venezuela into a source of regional instability. The European Union’s (EU) main foreign policy objective towards the country has been a peaceful transition to free and transparent elections and its re-introduction into regional and global trade and political frameworks. The strategies pursued by the EU to mitigate the constraints on its foreign policy towards Venezuela have helped to bring about more EU unity, but have failed to have a significant impact in the country itself. Multipolar competition between the EU and the United States (US) on the one hand and between the People’s Republic of China (PRC) and Russia on the other, have undermined the EU’s attempts to contribute a peaceful solution to the process. Most recently, the war on Ukraine has created a new dilemma for the EU in its dealings with Venezuela, that is, having to navigate between maintaining pressure on the Maduro regime, keeping up momentum for negotiations and deciding whether to follow the US in resuming oil trade with Caracas to mitigate the energy crisis in Europe.
Technology and maritime security in Africa: Opportunities and challenges in Gulf of Guinea
Sikkerhetstrusler til sjøs undergraver sikkerhet og trygghet på havet og, i sin tur, kyststatenes innsats for å utnytte ressursene i deres maritime domene. Denne påstanden er sann for kyststater og Små Øystater i Utvikling (SIDS) på det afrikanske kontinentet, der begrensede maritime håndhevelseskapasiteter har økt sikkerhetstruslene til sjøs, som ulovlig, urapportert og uregulert fiske, piratvirksomhet og væpnet ran til sjøs, dumping av giftig avfall og andre ulovlige aktiviteter. Afrikanske mariner og deres utenlandske partnere utnytter de mulighetene teknologien gir for å forbedre sikkerhet og trygghet. Teknologi har ført til identifikasjon av kriminelle på havet, deres fangst og rettsforfølgelse, noe som gjør den avgjørende for å forbedre maritim sikkerhet. Som sådan er fordelene med dens bruk for maritim sikkerhet ubestridelige. Imidlertid innebærer bruk av teknologi utfordringer som må vurderes. Med dette i tankene, gir vår forskning et originalt bidrag ved å utforske mulighetene for å bruke teknologi til å fremme maritim sikkerhet og trygghet i Afrika, suksesser og utfordringer med vekt på Guineabukten-regionen. Basert på spørreundersøkelsesdata fra personell innen maritim lov-håndhevelse, byråer som støtter implementeringen av Yaoundé-kodeksen (2013), og en gjennomgang av relevant litteratur og politiske dokumenter, hevder vi at teknologi har betydelig forbedret bevisstheten om det maritime domenet og effektiv implementering av maritim sikkerhet og trygghet i Guineabukten. Det er imidlertid avgjørende å adressere eksisterende begrensninger og styrke menneskelig kapasitet for å opprettholde denne fremgangen.
Public Policy Europeanisation in Response to the Covid‐19 Crisis: The Case of Job Retention Schemes
To what extent and how did the Covid-19-pandemic trigger the Europeanisation of public policy in the EU member states? This article addresses this question by exploring member states’ responses to the labour market implications of the pandemic. Although the EU due to its free movement principles in effect has a common labour market, labour market policies have remained in the hands of the member states. Nonetheless, we find that they responded in a surprisingly similar manner to rising unemployment caused by lockdowns. Was this policy change linked to Europeanisation processes, and if so, in what way? We find that member states’ responses were related both to economic incentives and to contingent learning playing out in largely informal settings at the EU level. Our findings shed light on how crises may function as a critical juncture that triggers policy change, and how the EU may play a key role in such change. Our study thus also adds insights to our understanding of the mechanisms that underpin Europeanisation, in particular by shedding light on the importance of informal learning processes and the influence of the European Commission also in formally less integrated policy areas.
EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk og implikasjoner for Norge
EUs samlede respons på krigen i Ukraina illustrerer bredden i EUs utenriks-politiske virkemidler og medlemslandenes økte vilje til å løse felles utfordrin-ger innenfor EU systemet. Det har også blitt tydeligere hvordan EU og Nato i økende grad komplementerer hverandre. Krigen og en endret geopolitisk situasjon illustrerer også hvordan sikkerhet i økende grad spiller over i andre politikkområder i EU som handel, energi, teknologi, kommunikasjon og kri-tiske råvarer. Vi befinner oss dermed i en europeisk sikkerhetspolitisk kontekst som er radikalt endret siden 1994. En hovedutfordring for Norge er at avta-lene med EU ikke reflekterer denne utviklingen. For å kompensere for dette må man dermed stadig søke å inngå nye avtaler for å sikre norske sikkerhets-politiske interesser, noe som er krevende og uforutsigbart. Så langt har det for eksempel skapt utfordringer knyttet til en eventuell norsk tilknytning til EUs nye satellittkommunikasjonssamarbeid (IRIS²) og helseunion. Denne artikke-len diskuterer EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk og implikasjoner for Norge. Vi redegjør for viktige utviklingstrekk og drivere av EUs utenrikspolitikk, før vi går litt mer i dybden på hva slags utenrikspolitisk aktør EU er i dag. Til slutt diskuterer vi betydningen av denne utviklingen for Norge