The Maritime Zeitenwende: Germany in the Northern Waters
I denne rapporten undersøker forfatterne utviklingen i tysk maritim forsvarspolitikk og -praksis, med et spesielt blikk på tysk-norske samarbeid. Disse forholdene er avgjørende nå når sikkerhetslandskapet utfordrer gamle geografiske domener. Spesielt ser man stor forskjell mellom operasjonene i Østersjøen og i Nordsjøen. Disse områdene blir nå redefinert gjennom militær aktivitet og teknologiske fremskritt for å svare på sikkerhetssituasjonen – inkludert økt viktighet av å beskytte kritisk infrastruktur – som vil bidra til politikkutvikling på kort og lang sikt.
Franske tilstander
Politisk drama har preget Frankrike i mange måneder, og fransk politikk er mer usikker enn vi har sett på mange tiår. Det kan kaste Europa ut i en...
Trailblazers in a Warming World? The Agency of African Actors in Climate, Peace, and Security
En økende mengde forskning viser hvordan klimaendringer, kombinert med andre faktorer, kan øke risikoen for voldelige konflikter. Dette har særlig blitt påpekt i afrikanske sammenhenger. Denne artikkelen undersøker hvordan afrikanske aktører påvirker internasjonale agendaer knyttet til klima, fred og sikkerhet, med fokus på tre tilfeller: (1) FNs sikkerhetsråd, (2) Den afrikanske union og (3) COP27. Analysen viser at denne påvirkningen har omfattet diplomati, diskursiv innovasjon, epistemisk engasjement og politisk koordinering. Vi argumenterer for at Afrikas økende geopolitiske betydning gjør det mulig for afrikanske aktører å føre en alliansefri utenrikspolitikk på egne premisser.
Is MINUSMA a canary in the coal mine for international cooperation?
Is the UN’s peacekeeping mission in Mali, and in larger sense UN Peacekeeping, a canary in the coal mine for international cooperation? What can i...
Differentiating Hybrid Threats against the High North and Baltic Sea regions
Russlands fysiske og digitale gråsonetrusler og -angrep er en stor bekymring for nabolandene. Denne policybriefen ser nærmere på hvordan slike hybride trusler påvirker land i Nordområdene og Østersjø-regionen, og vurderer utfordringene knyttet til respons og mottiltak. NATOs politikk er at hvert medlemsland selv har ansvar for å bygge motstandskraft og håndtere hybride trusler. For å unngå misforståelser eller passivitet, må disse truslene vurderes og håndteres separat, i stedet for å behandles som én samlet utfordring. Denne briefen er en del av prosjektet ‘Norway as an in-between for Russia: Ambivalent space, hybrid measures’ som er finansiert av Forsvarsdepartementet.
Hvordan skal disse to klare å samarbeide?
De har ikke mye til felles, Donald Trump og Keir Starmer. Men betyr det at vi får se et britisk oppgjør med USA? I denne kronikken i Dagsavisen stiller NUPI-forskerne Øyvind Svendsen og Paul Beaumont nettopp dette spørsmålet. Ved første øyekast ser de to lederne ut som diametrale motsetninger. På den ene siden den litt stive sosialdemokraten og menneskerettighetsadvokaten Starmer, på den andre den hensynsløse regelbryteren Trump. Kan de i det hele tatt samarbeide? Må britene nå bryte ut av sitt spesielle forhold til sin amerikanske ledestjerne?
Turister som maktmiddel
For mange i Norge er kinesiske turister en viktig inntektskilde. For Kina er turismen beinhard politikk. Utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) sa nylig til Aftenposten at vi må vise aktsomhet for kinesiske investeringer i kritisk infrastruktur, men at det ikke står i veien for en fremtidig frihandelsavtale. Også kulturminister Lubna Jaffery (Ap) ønsker å øke samarbeidet med Kina. Det er grunn til å spørre om regjeringen forstår kinesisk maktpolitikk. Som Kina-kjenner Torbjørn Færøvik understreker, det er én ting å jobbe for samarbeid og dialog med Kina, «men å veve norsk økonomi inn i den kinesiske er noe ganske annet.»
Expelled from the Fairytale: The Impact of the Dissident Legacy on Post-1989 Central European Politics
For å forstå den politiske dimensjonen av dissidentenes arv, må vi først forstå komponentene som "skapte" dissidentene og følge hvordan disse ble omformet etter 1989. Dette førte til en innledende styrking av dissidentene, etterfulgt av en gradvis tilbakegang for den liberale post-dissidente eliten. Dissidens, slik den først oppsto på slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet i Sentral- og Øst-Europa, utgjorde en spesiell form for politisk praksis. Denne kombinerte åpen, ikke-voldelig opposisjon med universelle moralske krav. Fenomenet dissidentisme var transnasjonalt, ettersom dissidentenes politiske styrke bygde på et nettverk av relasjoner mellom hjemlige publikum, undertrykkende regimer, og vestlige medier, sosiale bevegelser, fagforeninger, politiske partier og beslutningstakere. De spesifikke måtene dissidentene ble styrket på, kan delvis forklare sentrale trekk ved post-dissident politikk, og hvorfor de mest fremtredende dissidentene ble møtt med motstand etter 1989. Dette bidro til fremveksten av illiberalisme og demokratiske tilbakeslag. Artikkelen undersøker utviklingen etter 1989 for noen av de mest kjente dissidentene i Sentral-Europa for å forklare årsakene og karakteren til denne raske motstanden mot dem – eller som Václav Havel uttrykte det, deres "utvisning fra eventyret." Tre sentrale grunnpilarer for dissidentenes politiske makt ble senere røttene til deres fall. For det første blir dissidentenes unikhet stilt spørsmål ved, og deres hovedfortelling blir omskrevet. For det andre ser vi en konflikt om hvordan dissidentene fremstilles, som har sine røtter i deres transnasjonale styrking. Og for det tredje har de bredere anti-elite- og anti-intellektuelle strømningene, som alltid var en del av dissidensen, blitt forsterket av nyere populistisk retorikk.