Regioner

Differentiating Hybrid Threats against the High North and Baltic Sea regions

Russlands fysiske og digitale gråsonetrusler og -angrep er en stor bekymring for nabolandene. Denne policybriefen ser nærmere på hvordan slike hybride trusler påvirker land i Nordområdene og Østersjø-regionen, og vurderer utfordringene knyttet til respons og mottiltak. NATOs politikk er at hvert medlemsland selv har ansvar for å bygge motstandskraft og håndtere hybride trusler. For å unngå misforståelser eller passivitet, må disse truslene vurderes og håndteres separat, i stedet for å behandles som én samlet utfordring. Denne briefen er en del av prosjektet ‘Norway as an in-between for Russia: Ambivalent space, hybrid measures’ som er finansiert av Forsvarsdepartementet.

Hvordan skal disse to klare å samarbeide?

De har ikke mye til felles, Donald Trump og Keir Starmer. Men betyr det at vi får se et britisk oppgjør med USA? I denne kronikken i Dagsavisen stiller NUPI-forskerne Øyvind Svendsen og Paul Beaumont nettopp dette spørsmålet. Ved første øyekast ser de to lederne ut som diametrale motsetninger. På den ene siden den litt stive sosialdemokraten og menneskerettighetsadvokaten Starmer, på den andre den hensynsløse regelbryteren Trump. Kan de i det hele tatt samarbeide? Må britene nå bryte ut av sitt spesielle forhold til sin amerikanske ledestjerne?

Turister som maktmiddel

For mange i Norge er kinesiske turister en viktig inntektskilde. For Kina er turismen beinhard politikk. Utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) sa nylig til Aftenposten at vi må vise aktsomhet for kinesiske investeringer i kritisk infrastruktur, men at det ikke står i veien for en fremtidig frihandelsavtale. Også kulturminister Lubna Jaffery (Ap) ønsker å øke samarbeidet med Kina. Det er grunn til å spørre om regjeringen forstår kinesisk maktpolitikk. Som Kina-kjenner Torbjørn Færøvik understreker, det er én ting å jobbe for samarbeid og dialog med Kina, «men å veve norsk økonomi inn i den kinesiske er noe ganske annet.»

Expelled from the Fairytale: The Impact of the Dissident Legacy on Post-1989 Central European Politics

For å forstå den politiske dimensjonen av dissidentenes arv, må vi først forstå komponentene som "skapte" dissidentene og følge hvordan disse ble omformet etter 1989. Dette førte til en innledende styrking av dissidentene, etterfulgt av en gradvis tilbakegang for den liberale post-dissidente eliten. Dissidens, slik den først oppsto på slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet i Sentral- og Øst-Europa, utgjorde en spesiell form for politisk praksis. Denne kombinerte åpen, ikke-voldelig opposisjon med universelle moralske krav. Fenomenet dissidentisme var transnasjonalt, ettersom dissidentenes politiske styrke bygde på et nettverk av relasjoner mellom hjemlige publikum, undertrykkende regimer, og vestlige medier, sosiale bevegelser, fagforeninger, politiske partier og beslutningstakere. De spesifikke måtene dissidentene ble styrket på, kan delvis forklare sentrale trekk ved post-dissident politikk, og hvorfor de mest fremtredende dissidentene ble møtt med motstand etter 1989. Dette bidro til fremveksten av illiberalisme og demokratiske tilbakeslag. Artikkelen undersøker utviklingen etter 1989 for noen av de mest kjente dissidentene i Sentral-Europa for å forklare årsakene og karakteren til denne raske motstanden mot dem – eller som Václav Havel uttrykte det, deres "utvisning fra eventyret." Tre sentrale grunnpilarer for dissidentenes politiske makt ble senere røttene til deres fall. For det første blir dissidentenes unikhet stilt spørsmål ved, og deres hovedfortelling blir omskrevet. For det andre ser vi en konflikt om hvordan dissidentene fremstilles, som har sine røtter i deres transnasjonale styrking. Og for det tredje har de bredere anti-elite- og anti-intellektuelle strømningene, som alltid var en del av dissidensen, blitt forsterket av nyere populistisk retorikk.

The urgent need for social science and humanities knowledge for climate action in Europe

The morphology of Putinism: the arrangement of political concepts into a coherent ideology

Akademia viser delte meninger når det gjelder spørsmålet om hvorvidt Putinisme er en helhetlig ideologi. Med beslutningen om å invadere Ukraina krever dette spørsmålet en ny vurdering. Denne artikkelen tolker utviklingen av Putinisme i morfologiske termer og sporer hvordan politiske konsepter har utviklet seg til en distinkt "tynn" ideologi. Etter å først folke den opprinnelige dannelsen av Putinismen (2000-2012), analyserer jeg hvordan sammenvevde prosesser av sikkerhetisering og kulturisering har omformet ideologiens kjerne-, grensende- og perifere konsepter. Endringen ble innledet av en diskursiv lukking mellom Kreml og dets ideologiske motstandere ved kritiske vendepunkt i 2012 og 2014. En vektlegging av Putinismens reaktive, hendelsesdrevne dynamikk avslører hvordan den fungerer som en iboende moral som forsterker eksisterende maktnettverk og søker etter å vinne befolkningens lojalitet. Å bevare kultur og sikkerhet har blitt synonymt med å opprettholde Den russiske føderasjonens selve eksistens. Ved iverksettelsen av den "spesielle militæroperasjonen" i februar 2022, ble ikke denne ideologien umiddelbart transformert, men heller brukt på et nytt og mer dramatisk nivå. Den ideologiske omkonfigureringen som undersøkes i denne artikkelen må forstås som en avgjørende forløper til beslutningen om å eskalere krigen i Ukraina, noe som dramatisk og uforutsigbart omformer Russlands politiske utvikling.

Pragmatism and protest: Russia’s communist party through Covid-19 and beyond

Covid-19-epidemien kom på et sensitivt tidspunkt for Russlands lederskap, som var i ferd med å igangsette en politisk omstart og strukturelle reformer, inkludert et forsøk på å fjerne presidentperiodebegrensninger. Denne artikkelen undersøker hvordan spørsmål knyttet til pandemien genererte nye muligheter for den systemiske opposisjonen, Kommunistpartiet i Den russiske føderasjon, som fremsto som epidemiens viktigste vinnere. Den ofte undervurderte rollen til systemiske opposisjonspartier i valgautoritære systemer, som balanserer mellom «stemme» og «lojalitet» for å gagne både seg selv og regimet, analyseres her i lys av Covid-19-krisen.

Introduction to the Special Issue on Under Communism’s Shadow The Memory of the Violent Past in Present-Day Russia

Det finnes kanskje ikke noe tema som er mer sentralt for konseptet "postkommunisme" enn hvordan Sovjetunionens fortid blir husket, utfordret eller glemt. Studier av historisk minne er ofte riktig knyttet til identitetspolitikk og nasjonsbygging. Selv om det brukbare rammeverket fra tidligere er bredt anvendelig på alle moderne stater, er det i det russiske tilfellet en grad av alarmisme og negativitet knyttet til tolkninger av hvordan landet har håndtert sin kommunistiske fortid, særlig med tanke på vold. Et viktig element ved dette er den teologiske forståelsen av fremgangen og betydningen av overgangsparadigmet. Innen minnestudier manifesterer dette seg i dominansen av den kosmopolitiske minnemodusen som den "riktige" måten å minnes den voldelige fortiden på. Introduksjonen gjennomgår eksisterende litteratur om Russlands minnepolitikk og peker på tre begrensninger: (1) en overbetoning av det politiske sentrum og manglende evne til å fange opp regionale variasjoner, (2) for stort fokus på tilbudssiden av minnepolitikk, og (3) ensidige fremstillinger av rollen Den store fedrelandskrigen spiller i russisk minnepolitikk. Videre drøfter introduksjonen hvordan bidragene i spesialnummeret til tidsskriftet addresserer disse begrensningene i litteraturen og viser hvordan disse samlet sett bidrar med ideer til ny forskning på minnestudier. I tillegg argumenteres det for hvordan denne nye forskningsagendaen kan gi bedre forståelse av minnerelaterte prosesser og deres forbindelse til bredere ideologiske, kulturelle, sosiale og politiske endringer i Russland.