Reacting to a geopolitical setback: NATO expansion in Sweden and Finland through the lens of Russian geopolitical culture”
Sveriges og Finlands tiltredelse til NATO blir vanligvis sett på som et alvorlig geopolitisk tilbakeslag for Russland – det stikk motsatte av Moskvas mål om å begrense alliansens utvidelse østover. I motsetning til Russlands holdninger til Ukraina og Georgia, er imidlertid reaksjonen på NATOs nordiske utvidelse mer tvetydig. Denne artikkelen bruker et rammeverk fra kritisk geopolitikk for å analysere flere lag i Russlands diskursive reaksjon: det praktiske, det formelle og det folkelige. Studien finner at mye av den folkelige geopolitikken viderefører tendenser fra før 2022, der NATO fremstilles på en sikkerhetspolitisk og nasjonalistisk måte som en truende «Andre». Samtidig balanseres dette i den formelle geopolitikken av mer moderate og pragmatiske vurderinger, som demper den aggressive retorikken og fremhever de nordiske landenes egen handlekraft – noe som antyder at Russland kan vende tilbake til fredelig samarbeid. I den praktiske geopolitikken finnes det et gap mellom diskurs og praksis. Samtidig som den offisielle retorikken om NATOs nordiske utvidelse ble mer negativ, ble russisk militær aktivitet redusert, og provoserende tiltak ble unngått. Disse to sidene – realisme og pragmatisme på den ene, og sikkerhetisering og nasjonalistisk trusselretorikk på den andre – gjenspeiler strukturen i Russlands geopolitiske kultur slik den kommer til uttrykk i nordområdene og i møtet med NATOs nordiske utvidelse.
Integrating ad hoc coalitions in international conflict management
Mens FNs fredsbevarende operasjoner har vært på tilbaketog siden 2014 har ad hoc-koalisjoner fått økt betydning i internasjonal konflikthåndtering. Vi argumenterer for at disse to utviklingstrekkene har endret feltet for internasjonal konflikthåndtering til det vi kaller «konflikthåndtering à la carte». Eksempler på ad hoc-koalisjoner i internasjonal konflikthåndtering inkluderer Multinational Joint Task Force som bekjemper Boko Haram-opprøret i Tsjadsjøregionen, samt maritime oppdrag som den USA-ledede Coalition Task Force Sentinel i Gulfen og den Kenya-ledede Multinational Security Support Mission i Haiti. Etter å ha analysert konsekvensene av denne utviklingen for internasjonal konflikthåndtering, skisserer vi tre typer differensiert integrasjon av ad hoc-koalisjoner i internasjonal konflikthåndtering og diskuterer eksempler på disse. Deretter gir vi råd om hvordan stater kan skape synergi og integrere ad hoc-koalisjoner med FN-ledede og regionalt ledede initiativer, for å øke effektiviteten, men samtidig bevare et robust og legitimt institusjonelt verktøysett for internasjonal konflikthåndtering. Avslutningsvis argumenterer vi for at ettersom FN omstiller seg til å bli en tjenesteleverandør gjennom å adoptere en modulær tilnærming, bør organisasjonen fortsette å investere i tverrorganisatorisk samarbeid innen områder som logistikk, finansiering og ansvarlighet for menneskerettigheter – inkludert samarbeid med ad hoc-koalisjoner.
Fellesskap i fare
Norge og Europa i en ny verdensorden. Hvordan skal det gå med Europa når måten verden virker på endrer seg totalt? De siste årene har europeiske politikere hatt hendene fulle med å samle støtte til Ukrainas krig mot Russland. I mellomtiden går stormaktene rundt oss bort fra samarbeid, og mot rivalisering og konkurranse. For EU er det heller ikke mye hjelp å hente fra Donald Trumps USA. Den liberale orden som har bidratt til dyp fred i Europa forvitrer for hver dag som går, også støttet av reaksjonære krefter innad. Alt dette fører til at Europa og EU nå konsentrerer seg mest om ett politisk spørsmål: sikkerhet. Men kan EU bli en fullstendig sikkerhetsorientert union og samtidig forsvare sine grunnleggende verdier – demokrati, menneskeverd og frihet? Hvordan kan disse verdiene stå seg i møte med all verdens sikkerhetsutfordringer? Og hvordan kan Norge som et europeisk land utenfor EU manøvrere i den nye verden som vokser frem? Øyvind Svendsen, seniorforsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI), skildrer noen av vår tids største utfordringer på en lett og konsis måte.
Erik Skare
Erik Skare (PhD) er seniorforsker og historiker ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI). Han spesialiserer seg på palestinsk historie med særl...
From the Algiers Process to the Inter-Malian Dialogue: Women’s Participation in Peace and Reconciliation Processes in Mali 2013-2025
Dette forskningsnotatet drøfter utfordringer og muligheter knyttet til kvinners deltakelse i fredsprosessen i Alger (2013–2023) og den intermaliske dialogen for fred og nasjonal forsoning (2023–2025). Aktivister og beslutningstakere har brukt FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet (KFS), KFS-agendaen og andre politiske rammeverk for å presse på for kvinners deltakelse på alle nivåer i forebygging, håndtering og løsning av konflikter rundt om i verden. Likevel er kvinner fortsatt underrepresentert i fredsprosesser. I Mali er kvinner, jenter og andre marginaliserte grupper direkte berørt av konflikt, men står overfor betydelige utfordringer når det gjelder å få innpass i og å påvirke fred- og dialogprosesser. Kvinners deltakelse i fremtidige konfliktløsnings- og dialogtiltak i Mali og Sahel er derfor sentralt for å sikre et bredere engasjement fra de berørte delene av befolkningen og varig fred.
Frokostseminar: 25 år med kvinner, fred og sikkerhet i utenrikspolitikken – hva nå?
Velkommen til lansering og debatt om fremtiden for kvinner, fred og sikkerhetsagendaen i norsk og nordisk utenrikspolitikk.
Report on the Status of Norwegian Support to Women, Peace and Security
Denne rapporten er en gjennomgang av norsk støtte til kvinner, fred og sikkerhet, med hovedfokus på utenrikstjenestens arbeid i satsingslandene identifisert i den norske handlingsplanen for kvinner, fred og sikkerhet, 2023–2030. Basert på intervjuer, samtaler, observasjon og dokumentstudier drøfter rapporten norsk støtte og utfordringene knyttet til gjennomføringen i de prioriterte landene. Rapporten tar også opp aspekter knyttet til institusjonalisering og kjønnsperspektiver, samt monitorering av fremdriften gjeldende gjennomføring og resultater av den norske støtten. Rapporten finner at det er høy grad av kunnskap i Utenriksdepartementet (UD) om kvinner, fred og sikkerhet, og at handlingsplanen så langt har vært vellykket med å sette overordnede prioriteringer, mobilisere innsats og å øke bevisstheten. Likevel er det variasjon i hvilken grad handlingsplanen er en driver eller et verktøy for strategisk gjennomføring av innsatsen. Når det gjelder institusjonalisering og integrering på tvers av utenrikstjenesten, finner rapporten at mange viktige verktøy, rammeverk, retningslinjer og praksiser er etablert, men at dette arbeidet er noe ujevnt og krever fortsatt oppmerksomhet og innsats.