The Philippines: How to Leapfrog from a Complicated Renewable Energy Sector to an Attractive One
The Philippines set the target of increasing the share of renewable energy in its energy mix from 16.9% in 2019 to 26.9% by 2030. This ambitious target requires significant additional investment in renewable energy. It has been estimated that the Philippines could attract USD 20 billion in renewable energy investment through auctions between 2020 and 2030. To achieve this, the investment climate for renewables needs to be improved. Over the last few years, other ASEAN countries such as Vietnam, Malaysia and Thailand have been viewed as more attractive markets by foreign investors. We propose five actions that can improve the attractiveness of Philippines’ investment climate for renewable energy and help it join the regional race for investment: prioritise renewables in the energy governance system; enforce existing regulatory and fiscal policies; raise the targets and develop an investment roadmap; facilitate market entry for renewable energy investors; build capacity for renewable energy governance.
Sjømatnæringen og Europa: EU-medlemskap, EØS eller NOREXIT?
EØS er en omfattende avtale med mange tusen rettsakter nedfelt i norske lover og praksis, men antall rettsakter varierer sterkt mellom ulike saksfelter, og på noen områder er håndhevelsen viktigere enn nye lover. Norge har i 2020 96 avtaler med EU, hvorav 46 er det vi kan kalle handelsavtaler. Sveits har et omfattende samarbeid med EU uten å være med i EØS, men forholdet Sveits–EU er under press. Oppsummering av bokas kapitler peker i retning av at det potensielt er mer å tape økonomisk på bortfall av EØS, enn det er å vinne på EU-medlemskap.
Norges handelsforhandlinger med EU gjennom 50 år: Sakskoblinger og forhandlingsmakt
Kapitlet gir en historisk oversikt over Norges handelsforhandlinger med EU fra 1973 og fram til i dag, med særlig vekt på utfallet for sjømatnæringen. Rundt 1990 ga EFTA forhandlingsmakt til tross for ulike næringsinteresser. EØS-forhandlingene var i 1991 preget av sakskoblinger der mange felter var i spill, og det ble oppnådd betydelige tollreduksjoner for sjømat. Senere har forhandlingene vært adskilt i parallelle spor med svake sakskoblinger. Norge har med redusert forhandlingsmakt blitt presset til stadig økning i EØS-midlene, men frihandel for fisk er aldri oppnådd selv om betydelige tollkvoter er gitt som kompensasjon for tidligere frihandelsavtaler med nye EU-medlemsland.
Sjømatnæringen og Europa. EØS og alternativene
Boken analyserer betydningen av EØS for sjømatnæringen og konsekvensene dersom EØS blir erstattet av EU-medlemskap eller en annen form for handelsavtale: NOREXIT. Dette belyses på områder av særlig betydning for sjømatnæringen, som toll, veterinær- og grensekontroll; utenlandsk arbeidskraft i foredlingsindustrien; fangstkvoter etter Brexit og utenlandsinvesteringer. I tillegg inneholder boken utdypende kapitler om EØS-avtalen, forhandlingshistorien med EU og EØS-jussen. Boken er resultat av et tverrfaglig prosjekt med vekt på økonomi og statsvitenskap. Bidragene er skrevet av framstående eksperter fra norske universiteter og forskningsinstitusjoner. Boken har ingen politisk agenda for å avskaffe EØS til fordel for bestemte alternativer; den er et fagfellevurdert akademisk bidrag til økt kunnskap om EØS og alternativene.
Fra «fiskebrevet» til EØS: Betydningen av toll for norsk sjømateksport til EU
En «tollens arkeologi» viser hvordan dagens toll for norsk sjømat er basert på ulike handelsavtaler inngått med EU over 50 år. Videre tallfestes den økonomiske virkningen av toll og tollkvoter med EØS, EU-medlemskap eller bortfall av EØS. Handelsavtalene reduserte tollen fra 2,3 til en milliard NOK i 2018. EØS-avtalen sto for 2/3 av tollinnsparingen, mens «fiskebrevet» fra 1973 utgjorde mindre enn 1/10. Bortfall av EØS kan føre til et eksporttap på inntil mer enn tre milliarder kroner for fangstnæringen, mens EU-medlemskap kan bety økt eksport, særlig for oppdrettsnæringen.
The Nordic Balance Revisited: Differentiation and the Foreign Policy Repertoires of the Nordic States
Nordens regjeringssjefer uttrykker ofte ønske om å gjøre mere sammen på den internasjonale arena. De fem nordiske landene, Danmark, Finland, Island, Sverige og Norge, deler også mange felles mål som utenrikspolitiske aktører, herunder en uttalt og sterk forpliktelse til å opprettholde en regelbasert internajonal orden. Gitt dette bakteppet, hvorfor ser vi ikke mer organisert nordisk utenrikspolitisk samarbeid, for eksempel i form av en felles strategi om utenrikspolitiske kjernespørsmål, i relasjon til stormakter eller internasjonale organisasjoner? I denne artikkelen trekker vi på Charles Tillys ide om repertoarer, for å addressere forholdet mellom ambisjoner og utvikling i nordisk utenrikspolitisk samarbeid.
Liberal fred
De siste årene har EU blitt en langt viktigere aktør i internasjonal politikk. Tidligere var EUs fredsoppgave å hindre at den europeiske fortiden gjentok seg. I dag er unionen i økende grad en forsvarer av liberale verdier og den internasjonal rettsordenen. I Norge har ikke denne sikkerhetspolitiske siden stått sentralt i EU-debatten. Men det bør den gjøre nå.
Hvorfor sier regjeringen nei til forsvarsfondet?
Hvorfor vil ikke Norge være med på det kanskje viktigste initiativet i europeisk forsvarssamarbeid noensinne, det europeiske forsvarsfonded (EDF)? Om det anses for dyrt, eller ikke viktig nok, hvorfor har ikke det vært den offisielle politikken hele veien?
Intergovernmental checkmate on cyber? Processes on cyberspace in the United Nations
Det digitale rom er eit stadig meir omdiskutert felt på den internasjonale agendaen. Til tross for at det har pågått prosessar i FN på tematikken siden 1998 er framleis mykje knytt til grunnprinsipp i det digitale rom uklart. Attribueringa av dei antatte russiske cyberoperasjonene mot Stortinget tidligare denne månaden aktualiserer og mogleggjer for Noreg å løfte denne tematikken i FN. Om det skulle være aktuelt, kan Noreg følge i fotspora til Estland som sitt i Sikkerhetsrådet 2020-2021. Policy briefen diskuterer forhandlingane i FNs ekspertgrupper (GGE)på det digitale rom i 2015 og 2017 - og trekk det opp mot dagens situasjon.