Forsker
Paul Beaumont
Kontaktinfo og filer
Sammendrag
Paul Beaumont har en doktorgrad i internasjonale relasjoner/International Environmental Studies and Development fra Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) fra 2020. Han er seniorforsker ved NUPI, og jobber i Forskningsgruppen global orden og diplomati. Paul leder prosjektet “Navigating the Era of Indicators”, som finansieres av Det europeiske forskningsrådets (ERC) Starting Grant. Prosjektet utforsker politikken rundt kvantifiseringen av utdanning, klima, helse og i global styring.
Pauls forskningsinteresser handler blant annet om IR-teori, hvordan internasjonale institusjoner fungerer – og ikke, tvilsomme landprestasjonsindikatorer (CPI-ER), global miljøpolitikk, atomvåpen, hierarkier i verdenspolitikken og pluralistiske forskningsmetoder.
Han har publisert to bøker: "Performing Nuclear Weapons: How Britain Made its Bomb Make Sense" (Palgrave 2021) og “The Grammar of Status Competition: International Hierarchies and Domestic Politics” (Oxford University Press, 2024). Forskningen hans har også blitt publisert i en rekke ledende tidsskrifter, blant annet European Journal of International Relations, Review of International Studies, Contemporary Security Policy, New Political Economy, Third World Quarterly og International Studies Review. Paul er også medforfatter på to bøker, Governing Nature and the Making of World Order og The Politics of Public–Private Partnerships and International Development, og i et spesialnummer om "Status Symbols in World Politics".
Paul er en ivrig bidragsyter til den offentlige debatten, og har publisert flere artikler i Klassekampen, Aftenposten og andre norske riksaviser. Med en forpliktelse til å fremme pluralistisk, stringent og teoretisk fundert forskning innen internasjonale relasjoner (IR) og tilgrensende fagfelt, innehar Paul for tiden rollen som redaktør for Nordens ledende tidsskrift innen IR, Cooperation and Conflict, og han er med på å lede Knowledge in IR (KnowIR)-avdelingen hos European International Studies Association.
Ekspertise
Utdanning
2020 Doktorgrad, International Relations/International Development and Environment Studies (NMBU)
2014 Mastergrad, International Relations (NMBU)
2006 Bachelor, Economic History. The London School of Economics (LSE)
Arbeidserfaring
2020- Seniorforsker, NUPI
2019 Gjesteforsker, The Department of Politics and International Studies, Cambridge University
2015-2020 Doktorgradsstipendiat, NMBU
2015 Juniorforsker, NUPI
2013-2015 Rådgiver for akademisk skriving, NMBU
2006-2012 Engelsklærer - Praha, Tokyo, Buenos Aires, London, Gliwice
Aktivitet
Filter
Tøm alle filtreConclusion: Public–private relations in the wild
I dette avslutningskapittelet løfter redaktørene av boken "The Politics of Public–Private Partnerships and International Development: Insights from Ethiopia" frem funnene til bidragsyterne, og sammenhengene mellom dem. De peker også på nye spørsmål og retninger som den samlede analysen i boka åpner for. Dette kapittelet er en del av boken "The Politics of Public–Private Partnerships and International Development".
Unravelling the Ps in public–private partnerships for development
Med FNs lansering av Agenda 2030 ble offentlig-private samarbeid (OPS) formalisert som et mål og et virkemiddel for å gjennomføre FNs bærekraftsmål. En etablert, politikkorientert forskningsagenda har lenge ønsket å skape mening i "jungelen" av OPS ved å identifisere kritiske suksessfaktorer og kroniske svakheter. Likevel begrenser den instrumentalistiske evalueringen av OPS denne agendaens teoretiske horisont. Dette kapittelet er en del av boken 'The Politics of Public–Private Partnerships and International Development'.
Tracing the travels of a development model
Med et historisk blikk på Etiopias globale OPS-agenda undersøker dette bokkapittelet hvordan dagens manifestasjon i Etiopia bærer preg av OPS-modellens brokete historiske og politiske utviklingsbane. Det å spore OPS-modellens "reise" (ved analyser av Kinas og Storbritannias OPS-bølger) kan både bidra til å forklare hvordan Etiopia i utgangspunktet endte opp med å ta i bruk modellen, og til å forstå den særegne formen denne tilpasningen har fått. Dette kapittelet er en del av boken 'The Politics of Public–Private Partnerships and International Development'.
The Politics of Public–Private Partnerships and International Development – Insights from Ethiopia
Med lanseringen av Agenda 2030 ble offentlig-privat samarbeid (OPS) løftet fram som et viktig virkemiddel for å realisere FNs bærekraftsmål og for å skaffe mer bærekraftig utviklingsfinansiering i det globale sør. Denne boken utforsker OPS nedenfra, med utgangspunkt i omfattende empirisk forskning i Etiopia, for å belyse mangfoldet av praksiser, ordninger og motsetninger som OPS-agendaen muliggjør, frambringer og tilslører.
International finance institutions and the public-private partnership dilemma
De siste ti årene har ledende internasjonale finansinstitusjoner (IFI-er) brukt betydelige ressurser på å gjenopplive offentlig-private samarbeid (OPS) innen infrastruktur. Denne fornyede OPS-agendaen har søkt å lære av modellens brokete historie og den "evidensbaserte kritikken" som vokste fram i kjølvannet av den. Snarere enn å dempe entusiasmen for OPS, har denne kritikken faktisk inspirert IFI-ene til å utarbeide et stadig voksende sett med beste praksis og institusjonelle reformer, ment å hjelpe myndigheter med å unngå tidligere feil og dermed gjennomføre OPS-programmer som gir valuta for pengene i stor skala. Til tross for disse anstrengelsene har tilfanget av nye OPS-prosjekter stagnert. Ved å gjøre opp status for agendaens resultater og foreta en nærlesning av den nye OPS-veiledningen, argumenterer denne artikkelen for at dette utfallet verken er overraskende eller nødvendigvis mislykket. Ved å utvikle strenge mekanismer for å sikre valuta for pengene, og dermed legge til kompleksitet og transaksjonskostnader, hjelper den nye OPS-agendaen myndigheter med å unngå utnyttelse fra privat sektor, men på bekostning av OPS-ens attraktivitet for nettopp privat sektor. Snarere enn å innlede en ny gullalder for OPS, forskyver agendaen ganske enkelt det artikkelen kaller OPS-dilemmaet: der myndigheter må velge mellom en OPS-verden med høyt volum, men lav kvalitet, og en OPS-verden med lavt volum, men høy kvalitet.
Guns, Butter and Karl Polanyi: Securing Europe in the post-neoliberal world
Trump 2.0 har utfordret og forsøkt å velte den såkalte liberale internasjonale orden. I europeisk sammenheng har dette blant annet kommet til uttrykk gjennom bruk av geoøkonomisk avhengighet for å presse NATO-land til offentlig å forplikte seg til å bruke 5 prosent av BNP på forsvar, og til å drive EU inn i en asymmetrisk handelsavtale. Europa står dermed i en skjerpet «våpen eller smør»-debatt som setter både den sosiale kontrakten og statenes soliditet under press. Med utgangspunkt i den pågående mobiliseringen i Europa for å holde NATO samlet – og med støtte i forskning som viser hvordan transnasjonale og økonomiske forhold har bidratt til ytre høyres fremvekst – argumenterer dette essayet for at et effektivt svar på Trump 2.0 og de voksende antidemokratiske strømningene krever en ny vurdering av EUs dominerende økonomiske tenkning, ofte (ufullkomment) beskrevet som nyliberalisme. En slik kursendring innebærer en systematisk vurdering av hvor langt og hvor dypt markeder og markedslogikker bør institusjonaliseres i europeiske samfunn. Kort sagt bør Europa sikte mot å forme den fremvoksende post-nyliberale utviklingen på en proaktiv måte, slik at det som vokser frem viderefører den eksisterende ordenens erklærte forpliktelser til demokrati, toleranse og menneskeverd. Unnlater man å revurdere Europas binding til nyliberalismen, risikerer man derimot å styrke dem som mener at status quo har lite som er verdt å bevare.
Governing nature and the making of world order
Hvordan har forsøk på å styre naturen og håndtere akutte globale miljøutfordringer formet, endret eller undergravd prosesser knyttet til verdensordning? Kapitlene i denne boken undersøker hvordan styring av naturen har transformert – eller er i ferd med å transformere – vår forståelse og utøvelse av verdenspolitikk. Med forfatterbidrag fra ulike deler av verden følger boken dette analytiske sporet på tvers av sentrale internasjonale politikkområder: fra sikkerhet og fredsbygging, via vitenskapelig samarbeid og økosystemforvaltning, til politikken om økonomisk vekst. Samlet gir boken en konseptuelt ambisiøs og empirisk forankret analyse av hvordan naturforvaltning og verdensordning kan flettes sammen, og argumenterer for en forskningsagenda som i større grad fanger opp de økende konsekvensene av dette samspillet.
Governance by indicators and the re-politicisation of expertise
Stater måles og rangeres i økende grad gjennom et stadig mer omfattende sett av indikatorer for nasjonale prestasjoner (country performance indicators, CPI-er). Disse indikatorene fremstår som attraktive fordi de gir beslutningstakere med begrenset tid handlingsrelevant, lett tilgjengelig og tilsynelatende objektiv informasjon om komplekse samfunnsforhold, samtidig som de gir borgere et grunnlag for å holde myndigheter ansvarlige. Samtidig har en omfattende forskningslitteratur vist hvordan CPI-er bidrar til «black boxing» og depolitisering av politiske spørsmål. Denne artikkelen utdyper forståelsen av konsekvensene av indikatorbasert styring ved å analysere hvordan CPI-er også gir opphav til bestemte former for politisering som over tid kan undergrave den enkelte indikators autoritet. Vi argumenterer for at CPI-er hviler på to autoritetskrav som står i et iboende spenningsforhold: (i) kravet om å levere ekspertbasert, objektiv kunnskap og (ii) kravet om å gjøre verden mer transparent og sikre demokratisk ansvarliggjøring. Med utgangspunkt i indikatorer innen utdanning, økonomisk styring samt helse og utvikling, utvikler vi en teoretisk ramme og dokumenterer empirisk hvordan spenningsforholdet gir opphav til tre distinkte former for politisering: først ekspertkritikk, som politiserer de normative vurderingene som er innbakt i en indikator, deretter konkurranse, der rivaliserende CPI-er utfordrer ledende indikatorers objektivitet, og til slutt korrupsjon, hvor indikatorers strategiske tilpasning og «spill» utfordrer kravet om transparent tilgang til den sosiale virkeligheten. Selv om analysen avdekker flere mekanismer som kan bidra til å politisere og svekke autoriteten til enkeltstående CPI-er, viser artikkelen samtidig at disse prosessene i liten grad rokker ved den overordnede legitimiteten til CPI-er som styringsteknologi – og at de i noen tilfeller snarere bidrar til å opprettholde og reprodusere den.