The Political Effects of China’s Belt and Road Initiative: Context, Competition, and Infrastructure Politics
In this special issue, the authors identify three contextual dimensions that are particularly important for understanding the political effects of the Belt Road Initiative (BRI). First, bilateral relations and domestic politics: how a country’s history of interactions with China, and the particularities of its domestic politics, affects how the BRI is received, negotiated, and politicized. Second, the politics of international goods substitution: the BRI does not operate in a vacuum but in an ecology of competing providers of infrastructures and related international goods. The effects of any given investment will depend on what alternatives are available to recipient states. Third, symbolic and ideational contexts. Beyond its material dimensions, the BRI can function as an identity or status marker—for China, for recipient states, and for adversaries—in ways that may carry independent political consequences. Engaging with these three contextual dimensions, the authors argue, is key to moving beyond abstraction or insulation, and toward a fuller picture of the political effects of the BRI. The contributions to this special issue all investigate how these contextual dimensions of the BRI condition its political effects across regions and issue areas. Thereby, they seek to bridge the gap between macro-level accounts of China’s rise, and the more fine-grained studies of BRI projects. In this introduction, the authors first review the evolution of research on the BRI before addressing these three contextual dimensions in more detail and how they relate to the contributions comprising the special issue.
NATO 3.0 og Ukrainas rolle
Den europeiske pilaren i NATO styrkes i takt med nedtrappingen av amerikansk sikkerhetsstøtte til kontinentet. Hvilken rolle vil Ukraina spille?
Recognition and Japan’s Post-coup Diplomacy in Myanmar and Afghanistan
Hvordan forholder Japan seg diplomatisk til land etter statskupp? Offisielt opprettholder landet ikke diplomatiske forbindelser. Uoffisielt fører Japan likevel et aktivt diplomati overfor land som har vært gjennom statskupp. Denne artikkelen undersøker ulike former for anerkjennelse og hvordan Japan håndterer sitt diplomati med land der illiberale militærregjeringer har grepet makten med vold. Etter militærregjeringens kupp i Myanmar i 2021 har Japan tilpasset politikken sin i omfang, bredde og innhold for å forbli engasjert i dette strategisk viktige området. På samme måte har Japan, etter at Taliban gjenvant makten i Afghanistan i 2021, lagt om bidragene sine til humanitær bistand, politiske prosesser og økonomisk infrastruktur. I begge tilfellene har Japan formet forbindelsene sine etter kuppet samtidig som stormaktsrivaliseringen tiltar på den ene siden, og den innenrikspolitiske dagsordenen for bistand og sikkerhet er i endring på den andre. Japan har utviklet sin egen særegne form for diplomati etter statskupp, med en «pragmatisk» tilnærming til engasjement og underforståtte former for anerkjennelse.
Recognition and Japan’s Post-coup Diplomacy in Myanmar and Afghanistan
Hvordan forholder Japan seg diplomatisk til land etter statskupp? Offisielt opprettholder landet ikke diplomatiske forbindelser. Uoffisielt fører Japan likevel et aktivt diplomati overfor land som har vært gjennom statskupp. Denne artikkelen undersøker ulike former for anerkjennelse og hvordan Japan håndterer sitt diplomati med land der illiberale militærregjeringer har grepet makten med vold. Etter militærregjeringens kupp i Myanmar i 2021 har Japan tilpasset politikken sin i omfang, bredde og innhold for å forbli engasjert i dette strategisk viktige området. På samme måte har Japan, etter at Taliban gjenvant makten i Afghanistan i 2021, lagt om bidragene sine til humanitær bistand, politiske prosesser og økonomisk infrastruktur. I begge tilfellene har Japan formet forbindelsene sine etter kuppet samtidig som stormaktsrivaliseringen tiltar på den ene siden, og den innenrikspolitiske dagsordenen for bistand og sikkerhet er i endring på den andre. Japan har utviklet sin egen særegne form for diplomati etter statskupp, med en «pragmatisk» tilnærming til engasjement og underforståtte former for anerkjennelse.
From synergy to subsidy – The cultural problem of public–private partnerships in international development
Dette kapittelet handler om kulturproblemet i offentlig-private samarbeid (OPS). Politikken for OPS i internasjonal utvikling fører sammen aktører som tenker ulikt og som har ulike måter å arbeide på, i håp om å skape synergi mellom dem. I praksis skaper møtet mellom offentlige og private aktører situasjoner der forskjellene mellom aktørene blir tydeligere, og kulturproblemet i OPS vokser. Kapittelet bygger på datainnsamling i Verdensbanken og en studie fra Etiopia av et OPS-prosjekt mellom en frivillig organisasjon og et multinasjonalt selskap. Studien viser hvordan kulturproblemet slår ut i praksis: den private aktøren trakk seg fra partnerskapet og fellesprosjektet. Det som skulle bli et synergiprosjekt, endte som offentlig finansiering av private interesser. Mer generelt viser kapittelet at OPS-agendaen krever at aktørene plasseres i bås som enten offentlige eller private, samtidig som den vil viske ut skillet mellom dem. Dette kapittelet er en del av boken 'The Politics of Public–Private Partnerships and International Development'.
Unravelling the Ps in public–private partnerships for development
Med FNs lansering av Agenda 2030 ble offentlig-private samarbeid (OPS) formalisert som et mål og et virkemiddel for å gjennomføre FNs bærekraftsmål. En etablert, politikkorientert forskningsagenda har lenge ønsket å skape mening i "jungelen" av OPS ved å identifisere kritiske suksessfaktorer og kroniske svakheter. Likevel begrenser den instrumentalistiske evalueringen av OPS denne agendaens teoretiske horisont. Dette kapittelet er en del av boken 'The Politics of Public–Private Partnerships and International Development'.
Tracing the travels of a development model
Med et historisk blikk på Etiopias globale OPS-agenda undersøker dette bokkapittelet hvordan dagens manifestasjon i Etiopia bærer preg av OPS-modellens brokete historiske og politiske utviklingsbane. Det å spore OPS-modellens "reise" (ved analyser av Kinas og Storbritannias OPS-bølger) kan både bidra til å forklare hvordan Etiopia i utgangspunktet endte opp med å ta i bruk modellen, og til å forstå den særegne formen denne tilpasningen har fått. Dette kapittelet er en del av boken 'The Politics of Public–Private Partnerships and International Development'.
The Politics of Public–Private Partnerships and International Development – Insights from Ethiopia
Med lanseringen av Agenda 2030 ble offentlig-privat samarbeid (OPS) løftet fram som et viktig virkemiddel for å realisere FNs bærekraftsmål og for å skaffe mer bærekraftig utviklingsfinansiering i det globale sør. Denne boken utforsker OPS nedenfra, med utgangspunkt i omfattende empirisk forskning i Etiopia, for å belyse mangfoldet av praksiser, ordninger og motsetninger som OPS-agendaen muliggjør, frambringer og tilslører.