Diplomacy in the age of expertise: the case of cyber diplomacy
Denne artikkelen undersøker hvilken rolle ekspertisen spiller i fremveksten og utviklingen av nye diplomatiske saksområder. Samtidens diplomatiske praksis krever i økende grad koordinering på tvers av kunnskapsdomener. Ingen steder er dette tydeligere enn i saker som involverer teknologi i rask utvikling, slik som kunstig intelligens eller cyberspørsmål. Ved å undersøke cyberdiplomati som case, viser forfatterne hvordan diplomater har tilpasset seg disse utfordringene. I motsetning til påstander om at økende krav til saksspesifikk ekspertise uthuler det tradisjonelle diplomatiske monopolet på autoritativ kunnskap, viser artikkelen at tradisjonelle diplomater heller har utvidet sin rolle. Snarere enn å bli erstattet av tekniske eksperter, fungerer diplomater som sentrale punkter kunnskap må passere gjennom for å tre inn i den diplomatiske arenaen. Deres evne til å megle mellom motstridende påstander er i ferd med å bli et definerende trekk ved diplomatisk praksis på komplekse saksområder. Forfatterne viser også hvordan tidlige innramminger av cyberdiplomati har skapt varige effekter på diplomatisk praksis, ved at de prioriterte stormaktspolitikk og dreide debattene mot de internasjonale sikkerhetsdimensjonene ved cyberspørsmål. Artikkelen bidrar dermed til diplomatistudier ved å belyse hvordan tidlige innramminger institusjonaliserer bestemte praksiser og begrenser tilpasning over tid, noe som gir bredere innsikt i spenningene mellom institusjonell stabilitet og teknologisk endring i styringen av digital teknologi.
Alexander Cooley
Alexander Cooley er tilknyttet forsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) og Claire Tow-professor i statsvitenskap ved Barnard College, C...
Motstandskraft og motstand i krigstid
Kva er folk villige til å gjere, og til å akseptere, når krigen blir kvardag? Dette seminaret ser nærmare på sivil motstandskraft i Ukraina og på kva totalforsvaret vil krevje av Noreg.
NATO 3.0 og Ukrainas rolle
Den europeiske pilaren i NATO styrkes i takt med nedtrappingen av amerikansk sikkerhetsstøtte til kontinentet. Hvilken rolle vil Ukraina spille?
Recognition and Japan’s Post-coup Diplomacy in Myanmar and Afghanistan
Hvordan forholder Japan seg diplomatisk til land etter statskupp? Offisielt opprettholder landet ikke diplomatiske forbindelser. Uoffisielt fører Japan likevel et aktivt diplomati overfor land som har vært gjennom statskupp. Denne artikkelen undersøker ulike former for anerkjennelse og hvordan Japan håndterer sitt diplomati med land der illiberale militærregjeringer har grepet makten med vold. Etter militærregjeringens kupp i Myanmar i 2021 har Japan tilpasset politikken sin i omfang, bredde og innhold for å forbli engasjert i dette strategisk viktige området. På samme måte har Japan, etter at Taliban gjenvant makten i Afghanistan i 2021, lagt om bidragene sine til humanitær bistand, politiske prosesser og økonomisk infrastruktur. I begge tilfellene har Japan formet forbindelsene sine etter kuppet samtidig som stormaktsrivaliseringen tiltar på den ene siden, og den innenrikspolitiske dagsordenen for bistand og sikkerhet er i endring på den andre. Japan har utviklet sin egen særegne form for diplomati etter statskupp, med en «pragmatisk» tilnærming til engasjement og underforståtte former for anerkjennelse.
Recognition and Japan’s Post-coup Diplomacy in Myanmar and Afghanistan
Hvordan forholder Japan seg diplomatisk til land etter statskupp? Offisielt opprettholder landet ikke diplomatiske forbindelser. Uoffisielt fører Japan likevel et aktivt diplomati overfor land som har vært gjennom statskupp. Denne artikkelen undersøker ulike former for anerkjennelse og hvordan Japan håndterer sitt diplomati med land der illiberale militærregjeringer har grepet makten med vold. Etter militærregjeringens kupp i Myanmar i 2021 har Japan tilpasset politikken sin i omfang, bredde og innhold for å forbli engasjert i dette strategisk viktige området. På samme måte har Japan, etter at Taliban gjenvant makten i Afghanistan i 2021, lagt om bidragene sine til humanitær bistand, politiske prosesser og økonomisk infrastruktur. I begge tilfellene har Japan formet forbindelsene sine etter kuppet samtidig som stormaktsrivaliseringen tiltar på den ene siden, og den innenrikspolitiske dagsordenen for bistand og sikkerhet er i endring på den andre. Japan har utviklet sin egen særegne form for diplomati etter statskupp, med en «pragmatisk» tilnærming til engasjement og underforståtte former for anerkjennelse.
From synergy to subsidy – The cultural problem of public–private partnerships in international development
Dette kapittelet handler om kulturproblemet i offentlig-private samarbeid (OPS). Politikken for OPS i internasjonal utvikling fører sammen aktører som tenker ulikt og som har ulike måter å arbeide på, i håp om å skape synergi mellom dem. I praksis skaper møtet mellom offentlige og private aktører situasjoner der forskjellene mellom aktørene blir tydeligere, og kulturproblemet i OPS vokser. Kapittelet bygger på datainnsamling i Verdensbanken og en studie fra Etiopia av et OPS-prosjekt mellom en frivillig organisasjon og et multinasjonalt selskap. Studien viser hvordan kulturproblemet slår ut i praksis: den private aktøren trakk seg fra partnerskapet og fellesprosjektet. Det som skulle bli et synergiprosjekt, endte som offentlig finansiering av private interesser. Mer generelt viser kapittelet at OPS-agendaen krever at aktørene plasseres i bås som enten offentlige eller private, samtidig som den vil viske ut skillet mellom dem. Dette kapittelet er en del av boken 'The Politics of Public–Private Partnerships and International Development'.