Sceptical diplomacy: Should heads of state bother to talk climate change science with Putin?
This policy brief illustrates how the Russian top leadership discusses climate change and responds to interventions and efforts made by other countries’ leaders and high-level diplomats on the topic of climate change. The policy brief presents one data set examining the distribution of the Kremlin’s attention to the issue and one illustration of Russian participation in international science diplomacy, using the example of the IPCC. The aim is to make recommendations as to how diplomats and politicians can, in order to foster more fruitful diplomatic exchange, better utilize the flexibility of climate change discourse within Russia and Russia/Soviet Union’s longstanding contributions to international climate science.
Kvifor forhandle fred? Ein analyse av forhandlingsstart i den væpna konflikten i Colombia
Konflikten i Colombia har i mange tiår vore tilsynelatande uløyseleg. Trass i mange fredsforsøk har den alltid blussa opp att. I denne artikkelen forsøker eg å forklare starten på forhandlingane i 2012 mellom den colombianske staten og FARC, den største geriljagruppa i landet. Drange hevdar den fundamentale forklaringa på at dei nådde forhandlingsbordet, ligg i den militære svekkinga av FARC på 2000-talet, som gjorde at geriljagruppa gradvis såg det naudsynt, for i det minste å nå nokre av måla sine, å slutte konflikten gjennom forhandlingar. Den nest viktigaste faktoren er endringa i leiarskapet i Colombia, der den nyvalde presidenten Juan Manuel Santos i 2010 såg ei politisk løysing som mogleg og meir attraktiv enn forgjengaren og tok pragmatiske grep for å skape ein levedyktig prosess. Også tredjepartar bidrog til sjølve gjennomføringa av ein trygg og hemmeleg prosess samt til tillit til prosessen. Forhandlingsstart i 2012 vert – ved bruk av structured focused comparison – samanlikna med fredsdialogen i Caguán (1999–2002) mellom dei same partane, der partane ikkje byrja forhandlingar. Case-studiar som denne kan hjelpe oss å forstå dynamikkar bak kvifor væpna aktørar vel ei politisk løysing på ein væpna konflikt. Forhandlingsstart, som Drange analyserer, må ikkje likestillast med fredsavtale eller slutten på konflikten, men kan gje oss viktige svar på kor væpna aktørar sin motivasjon til å forhandle kjem frå, og under kva tilhøve denne motivasjonen kan bringe partane til forhandlingsbordet.
Vern av borgarar i utlandet – kven er ansvarleg og til kva pris?
Kven skal ta ansvaret når nordmenn får problem i utlandet, som Frode Berg i Russland og French og Moland i Kongo, eller ved naturkatastrofar og terrorangrep?
Militærmaktseminaret 2018: Ny verda – nytt NATO?
Korleis kan vi sikre eit truverdig kollektivt forsvar av Europa i desse Trump-tider? Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen opnar det 20. Militærmaktseminaret der vi inviterer til politisk og fagleg debatt.
Balancing between integration and autonomy. Understanding the drivers and mechanisms of EU's foreign, security and defense policy (EUFLEX)
EUFLEX studerer både hvordan EU, medlemsstatene og assosierte stater, som Norge, balanserer mellom hensynet til å ivareta nasjonal selvbestemmelse (autonomi) på den ene siden, og lojal...
Etterretning og kontroll i ei verd av komplekse truslar
Ian Leigh og Njord Wegge lanserer ny bok om utfordringane etterretnings- og kontrollorgana står overfor i eit endra tryggingsmiljø.
Russia's strategic approaches to Europe: Addressing the puzzle through policy relevant research (StratApproach)
Hvordan er Russlands strategiske tilnærming til Europa formet av landets tolkning av vestlige intensjoner og handlinger? Og hvilke konsekvenser har denne tilnærmingen for Norge? ...
Kinship diplomacy, or diplomats of a kin
Familiarity breeds contempt, or so the idiom goes, and historically there are ample examples of how family-ties and blood kinship have not fostered peaceful cooperation. By contrast, metaphorical kinship has been seen to grease the wheels of diplomacy, creating and sustaining ties between different polities and underpinning a shared diplomatic culture. While metaphorical kinship and family metaphors are certainly central to diplomacy, my main argument in this chapter is that blood kinship, has been underestimated as a cohesive factor in diplomatic interaction. At a general level, I argue that notions and practices of blood kinship, both in consanguine and affinal form, mattered to ‘modern’, Euro-centric and noble-dominated diplomacy from its emergence during the Renaissance to roughly speaking 1919. However, both notions and practices varied and were deployed in different ways at different times, reflecting differing configurations of knowledge and power. In the renaissance, kinship diplomacy could be understood as a leftover from earlier ways of organising social interaction. With consolidating policies in the early modern period, kinship diplomacy became particularly important for families and polities situated in border regions between larger polities. Finally, much of the diplomatic culture often associated with the ‘classical diplomacy’ of the 18th and 19th centuries, was based not only on notions of commonality, but on invoked blood kinship and marriages across boundaries.