Earth to Orbit - Building Bridges in Space (DISCOVER)
Prosjektet DISCOVER skal undersøke hva som driver samarbeid og konflikt i styringen av verdensrommet. ...
The Joint Expeditionary Force and its Contribution to European Security
Rapporten består av tre kapitler. Kapittel I identifiserer og vurderer fordelene ved Joint Expeditionary Force (JEF) og sammenligner denne med andre europeiske forsvars- og sikkerhetsrammeverk. Kapittel II analyserer hvordan JEF har respondert på Russlands krig mot Ukraina og de dramatiske endringene dette har medført for europeisk sikkerhet. Kapittel III drøfter utfordringene for Storbritannia, JEF og europeisk sikkerhet i etterkant av krigen i Ukraina og presidentvalget i USA i 2024. Kapitlet gir anbefalinger til den nye britiske regjeringen om hvordan JEF best kan videreutvikles for å styrke europeisk sikkerhet. I konklusjonen argumenteres det for at Storbritannia må gripe muligheten til å styrke JEF som et svar på et forverret sikkerhetspolitisk landskap.
How to Support Ukraine: Peace Will Require Ukrainian Strength
En fornyet vestlig innsats for å finansiere Ukrainas krigsinnsats vil sende et tydelig signal til Russland om Vestens forpliktelse. Det kan også bidra til å revitalisere den vestlige forsvarsindustrien og styrke det sikkerhetspolitiske grunnlaget for både USA og Europa. Dette vil være kostbart, men det er en utgift som både USA og Europa lett kan bære. Videre bør fortsatt vestlig støtte gå hånd i hånd med en fornyet innsats for å møte den kritiske mangelen på personell. Krigen – og verdensbildet – ser for øyeblikket ut til å vende seg mot Ukraina. Men dette er ikke en permanent tilstand. Også Russland lider store tap på slagmarken og opplever betydelig økonomisk press. Europa, USA og Ukraina har fortsatt mulighet til å snu utviklingen i Kyivs favør. Å gjøre det er sannsynligvis den eneste måten å få Russland til forhandlingsbordet på.
Kan Trump avslutte krigen?
Kommende president Donald Trumps uttalelser om at han skal avslutte krigen i Ukraina på 24 timer har fått mye oppmerksomhet. Det interessante er ikke egentlig at han skal klare det på et døgn (som ingen tror på), men at han ønsker å gjøre noe for å avslutte krigen. President Bidens gjentatte lovnader om å støtte Ukraina «så lenge det trengs» har blitt rettmessig kritisert av republikanere og andre for å være visjonsløst. Trump vil ha en plan for å bli ferdig med det hele. Men en ting er å ville, noe annet er å klare det. Hva kan Trump gjøre?
Boklansering: Dilemmaer i norsk utenrikspolitikk
Hvordan bør Norge navigere i en verden preget av økende geopolitisk uro, klimakrise og internasjonal usikkerhet? Det er hovedspørsmålet når en rekke av forfatterne bak den nye boken «Dilemmaer i norsk utenrikspolitikk» står på scenen på Litteraturhuset tirsdag 29. april.
Våpen alene er et blindspor
Det ser altså ut som om veien fremover i det som vitterlig er en politisk krise i relasjonene mellom statene, er ganske enkel – ruste opp. Og så kan man fokusere på å telle og måle, både tallene og hverandre: Hva må til og hvem gjør mest? Dette er for øvrig et mønster man har lagt seg til i løpet av krigen i Ukraina, der bevæpning er det eneste man tror nytter. For et Ukraina som mister USAs støtte, må våpen prioriteres akkurat nå, for å sikre posisjonen ved det forhandlingsbordet som dekkes av Trump. Men våpen alene er et blindspor for Europa, og det burde europeiske ledere vite. Når jernteppet igjen kan reise seg mellom Europas befolkninger, trenger vi pragmatiske statsledere som tar diplomati på alvor, skriver Julie Wilhelmsen i denne kronikken.
Moral- og realpolitikk i en ny verden
Scenene fra Det hvite hus lørdag satte en støkk i selv hardbarkede analytikere. Det ble ingen undertegning av mineralavtalen som skulle gi Ukraina en indirekte amerikansk sikkerhetsgaranti landet sårt trenger. I stedet fikk man krangling for åpen scene mellom president Donald Trump, visepresident J.D. Vance og president Volodymyr Zelenskyj. Dealen som kan komme i kjølvannet av scenen, er ikke det Ukraina ønsker seg. I etterkant har kommentarene på sosiale medier handlet om hvem som startet munnhuggeriet. De er gjerne fordelt i to leire, med en klar skyldfordeling på en av sidene, enten det er mot Zelenskyj eller mot Trump og Vance.
Hva nå?
Det er på tide at Norge tenker ut en utenrikspolitikk for sikkerhet – basert på sak, ikke parti, skriver Julie Wilhelmsen i denne kronikken. Dette er ikke et argument for å ta Norge ut av Nato eller å bryte med USA, men et forsøk på å reise en debatt om hvordan det kan skapes større handlingsrom for en politikk Norge er nødt til å tenke ut selv. Det er en invitasjon til rasjonell og kunnskapsbasert resonnering som vi «likesinnede» bør bedrive for å finne de beste løsningene i en tid da utfordringene bare blir større og større, og det knapt finnes noen ledelse å følge noe sted i verden. Det er selvfølgelig usikkert om våre ledere vil komme noen vei i Det hvite hus når den tid er inne. Dessuten, dersom noen av forslagene i mitt utspill følges, vil det utvilsomt oppstå en enorm dissonans blant hjemmepublikum etter flere års retorikk om at «våpen er veien til fred» – en parole som tidvis har fremstått som Norges nye moralske kompass. Men en strategi for avskrekking og beroligelse i sikkerhetspolitikken og mer diplomati i verdenspolitikken er både noe verden trenger og i et historisk perspektiv en velprøvet norsk posisjon. Det vil kunne gjøre Norge sikrere og norske utenrikspolitikere mer troverdige.