Forsker
John Karlsrud
Kontaktinfo og filer
Sammendrag
John Karlsrud (PhD) er forsker 1 i Forskningsgruppen for fred, konflikt og utvikling ved NUPI, hvor han jobber med spørsmål relatert til koalisjoners rolle i internasjonal sikkerhet, FNs fredsbevarende styrker og andre mer generelle spørsmål relatert til endring i global styring.
Karlsrud tok doktorgraden ved University of Warwick, og har vært gjesteforsker i regi av Fulbright-programmet Center on International Cooperation ved New York University, og senest ved European University Institute i Firenze. Han har arbeidet i Bosnia og Hercegovina, Tsjad, Palestina (Vestbredden), Norge og USA, og har gjort feltarbeid og hatt kortere oppdrag i Haiti, Irak, Liberia, Mosambik, Serbia, Sierra Leone, Sør-Sudan og Ukraina.
Ekspertise
Utdanning
2010-2013 Ph.D., Politics and Internationals Studies, University of Warwick. Tittel på avhandlingen: Linked Ecologies and Norm Change in United Nations Peacekeeping Operations.
2005 Master, Peace and Conflict Studies / International Affairs med Distinction. Master fra Institute for Graduate Studies in International Affairs, Australian National University og PRIO.
Arbeidserfaring
2010- Seniorforsker på NUPI, leder for Forskningsgruppen for fred, konflikt og utvikling fra oktober 2020.
2015 External Associate, Centre for the Study of Globalisation and Regionalisation, University of Warwick September-Desember.
2015 Fulbright gjesteforsker, Center on International Cooperation, New York University Januar-April.
2008-2010 Spesialassistent til generalsekretærens spesialrepresentant, FNs oppdrag i Tsjad og Den sentralafrikanske republikk (MINURCAT), Tsjad.
2006-2008 Analytiker, policy og strategi, Strategic and Regional Initiatives Unit (SRIU), Regional Bureau for Africa (RBA), UNDP New York HQ.
2005-2006 Forsker og assistent for direktøren, Fafo Institute for Applied International Studies (AIS).
2002-2003 Liaison- og operasjonsoffiser for NATO i Bosnia og Hercegovina (BiH), sekondert fra det Norske Forsvaret.
Aktivitet
Filter
Tøm alle filtreNorske interesser og multilateralt samarbeid. Multimeldingen – fem år etter
Stortingsmeldingen Norges rolle og interesser i multilateralt samarbeid (Meld. St. 27 – 2018-2019) - heretter kalt “Multimeldingen” - har en grundig analyse av multilateralt samarbeid og norske interesser. Den beskriver de ulike funksjonene til multilateralt samarbeid, hvordan uenighet mellom stormakter påvirker slikt samarbeid, og hvordan dette påvirker norske interesser. Stortingsmeldingen ble oversendt Stortinget i juni 2019. På det tidspunktet hadde allerede Russland annektert Krim, USA under President Trump hadde vist en mer negativ holdning til multilateralt samarbeid, og Kinas ønske om å sette et sterkere preg på multilateralt samarbeid var tydelig. Samtidig kom meldingen før Covid-19 og den påfølgende kritikken av vestlige lands håndtering av denne fra lav- og mellominntektsland, som ikke fikk samme tilgang på vaksiner. Og ikke minst: meldingen kom før Russlands angrep på Ukraina 2022, Hamas’ angrep på Israel og den påfølgende krigen i Gaza. Og selv om rivaliseringen mellom USA og Kina var tiltakende allerede i 2019, har den fem år senere en mer definerende karakter for internasjonal politikk. De siste årenes utvikling viser enda klarere enn før at normen om at internasjonale problemer best løses gjennom multilateralt samarbeid er svekket. Multimeldingen pekte på flere av årsakene til dette, først og fremst økt rivalisering og stormakters preferanse for bilaterale løsninger, og hvordan f.eks. Kina har lykkes med å påvirke tolkningen av menneskerettigheter i multilaterale fora. I denne rapporten diskuterer vi hvordan rapportens analyse og konklusjoner står seg, fem år etter. Kortversjonen er at den står seg godt: analysen av økt rivalisering og tiltakende “bilateralisering” av internasjonalt samarbeid har vist seg å stemme bedre med terrenget enn man kunne ønske. Samtidig tegner vi et noe mer komplekst bilde enn det som ble beskrevet i Multimeldingen, med fokus på fragmentering og fremveksten av et betydelig økosystem av uformelle styringsinitiativ som supplerer, men også endrer karakteren på det multilaterale systemet. Vi diskuterer også i noe detalj viktigheten av å analysere hvordan de ulike funksjonene til det multilaterale systemet påvirkes av rivalisering, bilateralisering, og fragmentering. En slik diskusjon er relevant for å kunne vurdere hvilke multilaterale funksjoner som er viktigst for å ivareta norske interesser. Det er f.eks. ikke gitt at støtte til en multilateral organisasjon er et effektivt tiltak for å fremme en «regel-basert» orden. Vi konkluderer med en diskusjon om hvordan Norge bør forholde seg til at vår interesse for en regelbasert orden ikke vil være den samme dersom innholdet i reglene i mindre grad reflekterer de verdiene som de gjør i dag. Rapporten fokuserer på endringer i det multilaterale systemet og analyserer ikke spesifikke multilaterale organisasjoner. Vi bruker snarere eksempler fra ulike multilaterale organisasjoner for å forsøke å illustrere mer generelle utviklingstrekk. Vi har f.eks. ikke en spesifikk analyse av NATO eller EU som multilaterale organisasjoner. Begge kan karakteriseres som multilaterale da begge har tre eller flere medlemmer, men det særegne ved EU og NATO reflekterer i mindre grad utviklingen i multilaterale organisasjoner mer generelt.
Norge i en splittet verden: Multimeldingen fem år etter
Med utenriksminister Espen Barth Eide.
How ad hoc coalitions deinstitutionalize international institutions
As ad hoc coalitions (AHCs) proliferate, particularly on the African continent, two questions crystallize. First, what consequences do they bring...
Assessing the Effectiveness of the United Nations Mission in Mali (MINUSMA)
Fram til 2016 klarte MINUSMA å styrke stabiliteten i det nordlige Mali, reduserte antall sivile drept i konflikten, og tillot et stort antall fordrevne å vende hjem. MINUSMA bistod også fredsprosessen som kulminerte i Alger-avtalen fra 2015. Mange av disse prestasjonene står fortsatt. Siden 2016 har imidlertid MINUSMAs effektivitet når det gjelder stabilisering og beskyttelse av sivile redusert. I nord har de undertegnende partene gjort sakte fremskritt i implementeringen av Alger-avtalen og 2018-pakten for fred. I tillegg har det sentrale Mali destabilisert betydelig, ettersom jihadistiske aktiviteter har skapt en ond sirkel av interkommunal vold som har nådd enestående nivåer. MINUSMA har bare fått mandat til å hjelpe den maliske regjeringen med å håndtere situasjonen siden juni 2018. Som en av de største flerdimensjonale fredsbevarende operasjonene – for tiden inkludert nesten 13 000 soldater og 1 800 politifolk fra 57 bidragende land, og nesten 750 sivile – har MINUSMA fått betydelige ressurser og et usedvanlig ambisiøst mandat. Imidlertid befinner misjonen seg ved et veiskille. Det trenger tid for å lykkes, men dette er verdifull tid Mali ikke har. Sivile har blitt utsatt for økende angrep, og spesielt USA mister interessen for å støtte en kostbar FN-fredsoperasjon som ikke er i stand til å levere raske resultater. Denne rapporten vurderer i hvilken grad det er samsvar mellom misjonens ressurser og dets mandat. Den foretar også en vurdering av de tilgjengelige alternativene for misjonen for å øke effektiviteten i møte med ekstremt utfordrende omstendigheter.
How Ad Hoc Coalitions Deinstitutionalize International Institutions
Etter hvert som ad hoc-koalisjoner (AHC-er) sprer seg, spesielt på det afrikanske kontinentet, utkrystalliserer to spørsmål seg. Hvilke konsekvenser får de for det eksisterende institusjonelle sikkerhetslandskapet? Og hvordan kan trenden med AHC-er som opererer ved siden av, i stedet for inne i, regionale organisasjoner fanges opp og utforskes konseptuelt? For å svare på disse spørsmålene undersøker denne artikkelen innsatsgruppen "Multinational Joint Task Force" (MNJTF) som kjemper mot Boko Haram og dens skiftende forhold til Den afrikanske union (AU). Gjennom en casestudie, og en gjennomgang av politikk og akademisk litteratur, lanserer artikkelen begrepet deinstitusjonalisering og hvordan dette kan karakteriseres. Forfatterne identifiserer tre trekk ved deinstitusjonalisering: AHC-er kan omgå standardprosedyrer for beslutningsprosesser, de kan redusere etablerte institusjonelle normer, og de kan flytte ressurser til andre områder. Artikkelen tar også for seg hvordan AHC-ene bidrar til å endre praksis for finansiering av internasjonale freds- og sikkerhetsoperasjoner, med en undersøkelse av EU og FNs retningslinjer og praksis. Oppsummert peker artikkelen på prosessene med avinstitusjonalisering, og den identifiserer tre former for begrunnelser for denne prosessen: mangel på problemløsningskapasitet, begrenset tilpasningsevne og gjensindig avhengighet.
Is liberal internationalism worth saving? Ad hoc coalitions and their consequences for international security
Slow responses and blocked decision-making of international organizations provide opportunities for ad hoc coalitions to fill functional and political gaps. Compared to UN peace operations, ad hoc coalitions avoid gridlock and high transaction costs, they are fast to set up, can be task and time specific, flexible and easily dissolved. However, they also have much lighter human rights and financial accountability frameworks, a patchy record of longer-term impact and can contribute to a more fragmented response to armed conflicts and threats to international peace and security.
UN Peacekeeping Operations in a Multipolar Era
How is multipolarity impacting on UN peacekeeping operations? This article sets out to answer this question by examining the ongoing decline in UN peacekeeping operations and the concurrent rise of regional and ad hoc coalitions in an era of increasing geopolitical competition. The article argues that coalitions have significantly less focus on human rights, international humanitarian law, and the protection of civilians. They thus represent a shift away from the liberal values that have marked UN peacekeeping operations, and are coherent with current geopolitical shifts where China is chipping away at human rights at the UN and African states are increasingly voicing a need for more robust operations. The article concludes that the likely outcome of these trends is a continued decline of UN multidimensional peacekeeping, but that coalitions may receive logistical and administrative support from the UN peace operations machinery.
The EU Navigating Multilateral Cooperation (NAVIGATOR)
Hvordan endrer globalt samarbeid seg i en periode med store forandringer, og hva betyr dette for EU? ...