Forsker
Julie Wilhelmsen
Kontaktinfo og filer
Sammendrag
Julie Wilhelmsen er Forsker 1 og leder for Forskningsgruppen for Øst-Europa og Asia ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI). Hun har doktorgrad i statsvitenskap og arbeider med russisk innenriks- og utenrikspolitikk, radikalisering av islam i Eurasia og kritiske sikkerhetsstudier.
De to Tsjetsjenia-krigene etter Sovjetunionens fall og Russlands endrede forhold til Vesten er sentrale temaer i Wilhelmsens forskning. Wilhelmsen var i 2012-2016 medredaktør for tidsskriftet Internasjonal Politikk og er en aktiv deltaker i den offentlige debatten om internasjonal politikk. Hun mottok Skjervheimprisen i 2020 og Klassekampens Neshornpris i 2022 for sitt bidrag til den utenrikspolitiske debatten. Fritt Ords pris 2023 - Fritt Ord ble tildelt Wilhelmsen ‘for å ha vist betydningen av ytringsmot og utøving av akademisk ytringsfrihet i praksis’. I 2014-2015 var Wilhelmsen medlem av regjeringens ekspertgruppe for forsvaret av Norge. Fra 2019 til 2021 var hun en av ekspertene i Cooperative Security Initiative (CSI), som ble initiert for å skape nye ideer og oppmerksomhet rundt sikkerhetssamarbeid og multilateralisme gjennom OSSE.
Ekspertise
Utdanning
2014 PhD i statsvitenskap, Universitetet i Oslo
1999 Statsvitenskap hovedfag, UiO; Hovedoppgave: Konflikt i Den Russiske føderasjon
1996 Mastergrad i Russisk og Post-sovietiske studier, London School of Economics and Political Science
1995 Mellomfag i statsvitenskap, Universitetet i Oslo
1994 Mellomfag i russisk, Universitetet i Oslo
Arbeidserfaring
2025- Leder for Forskningsgruppen for Øst-Europa og Asia
2022- Forsker med professorkompetanse
2022 Leder for Forskningsgruppen for Øst-Europa og Asia (tidligere Forskningsgruppen for Russland, Asia og internasjonal handel)
2014-2022 Seniorforsker, NUPI
2003-2014 Forsker ved Avdeling for Russlandsstudier, NUPI
2002-2003 Russlandsforsker og prosjektleder ved Forsvarets forskningsinstitutt
1999-2001 Førstekonsulent i Utlendingsdirektoratet
Aktivitet
Filter
Tøm alle filtre
Krigen i Ukraina - hvor står vi?
Krigen i Ukraina er inne i sitt fjerde år. Hvordan vurderes situasjonen nå fra de ulike partenes hold?
Norsk russlandspolitikk i krigens tid: Skjulte, men uomgjengelige dilemmaer
Boken "Dilemmaer i norsk utenrikspolitikk" diskuterer Norges handlingsrom, avveininger og valg i møte med vår tids store utenrikspolitiske dilemmaer. Dette kapitlet omhandler forholdet til Russland.
Våpen alene er et blindspor
Det ser altså ut som om veien fremover i det som vitterlig er en politisk krise i relasjonene mellom statene, er ganske enkel – ruste opp. Og så kan man fokusere på å telle og måle, både tallene og hverandre: Hva må til og hvem gjør mest? Dette er for øvrig et mønster man har lagt seg til i løpet av krigen i Ukraina, der bevæpning er det eneste man tror nytter. For et Ukraina som mister USAs støtte, må våpen prioriteres akkurat nå, for å sikre posisjonen ved det forhandlingsbordet som dekkes av Trump. Men våpen alene er et blindspor for Europa, og det burde europeiske ledere vite. Når jernteppet igjen kan reise seg mellom Europas befolkninger, trenger vi pragmatiske statsledere som tar diplomati på alvor, skriver Julie Wilhelmsen i denne kronikken.
Moral- og realpolitikk i en ny verden
Scenene fra Det hvite hus lørdag satte en støkk i selv hardbarkede analytikere. Det ble ingen undertegning av mineralavtalen som skulle gi Ukraina en indirekte amerikansk sikkerhetsgaranti landet sårt trenger. I stedet fikk man krangling for åpen scene mellom president Donald Trump, visepresident J.D. Vance og president Volodymyr Zelenskyj. Dealen som kan komme i kjølvannet av scenen, er ikke det Ukraina ønsker seg. I etterkant har kommentarene på sosiale medier handlet om hvem som startet munnhuggeriet. De er gjerne fordelt i to leire, med en klar skyldfordeling på en av sidene, enten det er mot Zelenskyj eller mot Trump og Vance.
Hva nå?
Det er på tide at Norge tenker ut en utenrikspolitikk for sikkerhet – basert på sak, ikke parti, skriver Julie Wilhelmsen i denne kronikken. Dette er ikke et argument for å ta Norge ut av Nato eller å bryte med USA, men et forsøk på å reise en debatt om hvordan det kan skapes større handlingsrom for en politikk Norge er nødt til å tenke ut selv. Det er en invitasjon til rasjonell og kunnskapsbasert resonnering som vi «likesinnede» bør bedrive for å finne de beste løsningene i en tid da utfordringene bare blir større og større, og det knapt finnes noen ledelse å følge noe sted i verden. Det er selvfølgelig usikkert om våre ledere vil komme noen vei i Det hvite hus når den tid er inne. Dessuten, dersom noen av forslagene i mitt utspill følges, vil det utvilsomt oppstå en enorm dissonans blant hjemmepublikum etter flere års retorikk om at «våpen er veien til fred» – en parole som tidvis har fremstått som Norges nye moralske kompass. Men en strategi for avskrekking og beroligelse i sikkerhetspolitikken og mer diplomati i verdenspolitikken er både noe verden trenger og i et historisk perspektiv en velprøvet norsk posisjon. Det vil kunne gjøre Norge sikrere og norske utenrikspolitikere mer troverdige.
Repatriering av fremmedkrigere og deres familier i Sentral-Asia
Hva skjer når fremmedkrigere vender hjem? Og hvordan tilnærmer stater seg repatriering, rehabilitering og reintegrering?
Russlands krig mot Ukraina tre år etter: Status, stormaktsinteresser, forhandling og gjenoppbygning
Russlands krig i Ukraina har vart i 3 år. Hva er status nå?